Forrige gang jeg var i lokalavisen er ikke noe å være stolt av. Men denne gangen er det annerledes. Jeg har stått frem for å forebygge kreft, noe som er i stor kontrast til første gang da jeg stod frem med noe som kunne føre til kreft.

Det er mange år siden jeg var i lokalavisen for første gang. Det var den tiden røykeloven skulle innføres og budstikken ville vite hva folks meninger var. Dette var før Facebook, blogging og nettavisens tid. Alt som vitner om denne flausen er en gammel gulnet avis jeg har liggende i en kasse, og mine meninger om røykeloven er nok enda mer gulnet enn avisen.

Det lå vel i kortene at dette ikke akkurat skulle være et øyeblikk å være stolt av senere. For det første var jeg på den tiden motstander av røykeloven. For det andre så fulgte journalisten oss en hel lørdagskveld. Det begynte med et vorspiel i nabolaget og endte i en karaokebar. Den eneste trøsten jeg fant i ettertid var at dette ikke var en TV-reportasje.

For mandagen etter kom det et tosiders oppslag i avisen hvor unge lovende Varhaugvik var avbildet med en mikrofon i hånden og trodde hun eide scenen. Dette er så pinlig å se tilbake på at jeg skal la være å nevne alle dere andre som også var med i reportasjen. Jeg regner med jeg ikke er den eneste som har blitt litt mer voksen siden den gang.

Man lærer så lenge man lever.

Men denne gangen er det annerledes. Jeg har ytrer meg  om en sak jeg virkelig står for. Og fronter noe som er viktig. Når jeg tenker over disse kontrastene innser jeg hvor mye jeg har endret meg. Man lærer så lenge man lever er et veldig dekkende begrep. Jeg har endret meg totalt i politiske standpunkter, mitt menneskesyn er jeg mye mer stolt av enn det jeg hadde den gang, og sist men ikke minst har jeg blitt mye mer reflektert over hvilke standpunkt jeg tar. Jeg har rett og slett blitt voksen! Men samtidig også veldig barnslig innimellom. For man er ikke voksen uten at man tørr å være barnslig.

Den livssituasjonen man befinner seg i kan endre seg over tid. Jeg lurer noen gang på hva mamma og pappa trodde det ville bli av meg i ungdomstiden når jeg ga blaffen i skole og livet var en fest. Livet er fortsatt en fest på mange måter, men at jeg som var så skolelei nå finner stor glede i studiene er et bevis på at noe har skjedd underveis.

Om du går gjennom en tung periode i livet så kan jeg forsikre deg om at det sannsynligvis vil bli bedre. En dag i fremtiden vil du se tilbake på det som et vondt minne. Og hvem vet, kanskje kommer du styrket ut av den motgangen. Kanskje ser du i ettertid at det ikke var noe stort problem allikavel. Eller kanskje husker du at det var vanskelig men har kommet deg gjennom det.

Dessverre er det noen sår som er så dype at de aldri vil gro helt. Men min erfaring er at det er mulig å leve videre med de, etterhvert vil de slutt å blø og bli arr du bærer på resten av livet. Du vil etterhvert kunne kjenne på de uten at smerten blir like stor som et åpent sår. Og innimellom åpner de seg kanskje igjen men de vil kunne gro atter en gang. Kanskje ikke mye, men litt. En del av deg vil mangle og du bærer på en smerte. Men om du reflekterer litt over det så vil du kanskje se at du har mye annet i livet som er positivt.

Prøv å fokuser på det positive. Jeg ser på det som en vektskål. Sørg for å jevnlig fylle på den positive siden. Da vil du være mye mer styrket når det oppstår hendelser hvor det negative tynger deg. Det var en periode jeg mente ordtaket; etter motgang kommer medgang, var en bløff. Til slutt virket det som at det etter motgang bare kom enda mer motgang. Men jeg tok feil. Det var bare veldig mye motgang på en og samme tid. Nesten så man ikke trodde det kunne være sant. Men det var medgang innimellom alt det vonde. Visst ikke så hadde jeg ikke kommet meg dit jeg er nå. Det er lettere å se dette nå i ettertid. For oppi alt det vonde har livet også vært vakkert.

Takk til Romsdals Budstikke.

Avisartikkelen fra i går er også lagt ut som nettversjon. Opprinnelig måtte man ha abonnement for å lese den men jeg tok kontakt med Romsdals Budstikke og ba de om å gjøre den gratis. Begrunnelsen for dette er at jeg mente det var feil å ta betalt for en sak som er laget for å støtte brystkreftsaken. Alle burde derfor ha mulighet til å lese den gratis. Etter at den hadde ligget ute som betalingsversjon noen timer fikk jeg ønsket oppfylt. De hadde tatt en avgjørelse om å lytte til argumentene mine og gjorde artikkelen gratis. I utgangspunktet gjorde de aldri dette med de store sakene så det var et unntak de gjorde. Jeg vil derfor utrette en stor takk til Romsdals Budstikke for å komme frem til den avgjørelsen.

Takk til dere.

Jeg har fått så mange henvendelser etter gårsdagens avisoppslag at det hele føles litt overveldende. Jeg var i Molde sentrum i går og det det er ikke akkurat hverdagskost å se seg selv på alle avis stativene. Jeg har fått tilbakemelding fra så mange at jeg har ikke hatt tid til å besvare alle henvendelser enda. Men det kommer. Også var det jo litt stas at selveste ordføreren i Aukra sendte meg noen hyggelige ord.

Om du vil lese artikkelen trykker du på denne linken: Jeg kan aldri få søsteren min tilbake, men håper historien min kan redde liv.

En link til artikkelen hvor unge lovende Varhaugvik gjorde sin debut eksisterer heldigvis ikke. Men dere kan i stede trykke på denne linken som tar dere til en innsamlingsaksjon jeg har startet for å støtte kreftforeningen. Her kan dere også legge igjen en hilsen på veggen. Jeg hadde blitt veldig glad om de som kjente Målfrid kan dele minner dere har om henne på den siden: Til minne om Målfrid Varhaugvik Starheim