Operasjonen er over og så langt har det ikke vært noen komplikasjoner i ettertid. Etter operasjonen for tre år siden hadde jeg ganske traumatiske opplevelser det første døgnet, men denne gangen har det gått over all forventning. Smertene er selvfølgelig til stede men sykehuset gjør alt de kan for å minimalisere de. Det første jeg gjorde da de vekket meg fra narkosen var å skryte av sykehuspersonellet. Hadde ikke helt kommet til meg selv enda så husker ikke detaljert hva jeg sa, men minnes at jeg også begynte å prate om Rosenborg idet de trillet meg bortover gangen. Hvilken relevans det tema hadde der og da er jeg usikker på, men regner med de hører mye forskjellig fra folk som akkurat har våknet. 

Til alle landets sykepleiere, leger, kirurger og andre innen helsevesenet vil jeg si at dere betyr enormt mye for mennesker som befinner seg i et sårbart stadie i livet. Jeg har en tendens til å skryte de opp i skyene, på grensen til det pinlige innimellom, men jeg føler det er viktig å gi de positive tilbakemeldinger når det er fortjent. Nå er det variasjoner innenfor disse yrkene også, og det er nok ikke alle som er like skikket. Men jeg har så langt bare hatt positive opplevelser. 

Da jeg på kvelden kunne flytte tilbake til rommet ble det en liten «rånetur» på sykehuset. Christer trillet meg rundt i rullestolen så jeg fikk se meg litt rundt. Fikk etterhvert sovet noen timer, men våknet i 5 tiden og da hadde smertene blitt mer intense. Så mens jeg venter på at det smertestillende skal fungere ligger jeg i sengen å skriver blogginnlegg. Jeg er nok ikke den eneste på sykehuset som er våken på denne tiden av døgnet. Det er mange ulike skjebner som befinner seg innenfor de bygningene her. Noen gleder seg over å ha fått baby, noen ligger kanskje kritisk skadet, noen har kanskje tatt sine siste åndedrag, og noen ligger kanskje som meg og tenker at snart er de på beina igjen og livet vil gå sin gang på godt og vondt. Jeg er lykkelig over at jeg er ferdig, lykkelig over at jeg kan forebygge kreft, samtidig sender jeg en tanke til de som aldri fikk den muligheten. Men på tross av alt så er livet fantastisk og jeg er enda mer bestemt på at jeg skal gjøre det beste ut av mitt. 

                          Anne-Merete