I dag er det ti dager siden operasjonen, og jeg har for første gang vært utendørs. Om man ser bort fra turen jeg hadde på Rema for noen dager siden, da jeg holdt på å svime av. Men idag har jeg altså prestert å gå hele to runder rundt en fotballbane! Ble så sliten at man skulle trodd det var selveste Mount Everest jeg hadde besteget. 

Men de rundene, som forsåvidt gikk i sneglefart, var for meg en stor bragd. Så kanskje er det ikke så langt unna det å bestige Everest allikavel. Så sent som igår var jeg så dårlig at jeg måtte innom Legevakten. Da hadde jeg gått i nesten to døgn med heteslag, frysninger, kvalme og en svimmelhet som fikk meg til å føle at jeg kjørte karusell på Tusenfryd uten mulighet til å gå av. Jeg fryktet jeg hadde fått en infeksjon, men etter en kontroll hos legen kom det frem at jeg heldigvis ikke hadde det! Men jeg hadde sannsynligvis fått det som på fagspråket heter opioidabstinens. Og det er noe av det værste jeg har opplevd. 

Den første uken etter operasjonen tok jeg et morfinpreparat. Men da smertene avtok bestemte jeg meg for å slutte med tablettene. Det var tydeligvis ikke kroppen min fornøyd med, derfor endte jeg opp med abstinenssymptomer og ble dårligere enn jeg noengang har vært. Det var så ille at jeg ikke så noen positiv ende på dette, jeg ble rett og slett deprimert og skjønte ikke hvorfor. De første dagene etter operasjonen, når smertene var intense, hadde jo gått så bra. Så hvorfor skulle jeg bli nedstemt nå når jeg ikke hadde mye smerter lenger. Lærdommen fra dette er å være forsiktig med smertestillende. Idag tørr jeg ikke engang ta Paracet, noe som er overdrevet. Men jeg fikk meg et lite sjokk over hvor stor påvirkning sterke smertestillende har på kroppen, særlig om man går på store doser over flere dager og slutter brått. 

Men idag har jeg utskrevet meg selv fra «rehab», som har bestått av sengen og sofaen, og jeg har tatt steget ut i verden for første gang på ti dager. Jeg kan atter engang smile og si til meg selv at dette kommer til å gå bra! Og kanskje klarer jeg flere runder rundt fotballbanen imorgen. Det kan bare gå en vei etter dette, og jeg sier som Jahn Teigen: «Jeg vet det går bra til sist. Så lenge jeg lever her, er jeg en optimist». Og for å kunne forbli en lykkelig optimist skal jeg holde meg langt unna alt annet enn Paracet, om det ikke er høyst nødvendig! Jeg er en erfaring rikere og den erfaringen skal jeg ta med meg!