To år siden du døde – Jeg savner deg hver dag Målfrid!

I dag er det to år siden jeg så for meg at hele livet mitt skulle kollapse. Nøyaktig 24 måneder har gått siden min lillesøster Målfrid døde, bare 27 år gammel. Den 29 April 2015 var jeg usikker på om jeg ville være i stand til å leve videre med sorgen. Det er uten tvil det vondeste jeg har opplevd i hele mitt liv. Men utrolig nok har vi mennesker en styrke i oss som gjør at vi kommer oss gjennom de mest utenkelige situasjoner. Det har vært to vonde år, men også to gode år. For livet går videre, og jeg har opplevd mye glede i hverdagen. Glede og sorg har gått hånd i hånd. 

Jeg tok mange bilder de siste dagene av hennes liv, bilder jeg aldri kommer til å publisere eller vise til noen utenfor familien. I går så jeg gjennom de bildene, og midt i blant de så jeg et bilde av en side fra en brosjyre. Husker ikke hvilken brosjyre det var, men tror det var noe som ble utdelt til de som var i livets siste fase. Der stod det skrevet noe jeg synest var veldig fint. Jeg vil dele de ordene med dere. Kanskje er det flere som kan finne trøst i de.

Det siste skrittet.

Vi mennesker har alltid hatt ulike bilder av overgangen mellom liv og død. Mange handler om at vi skal reise over en elv eller et hav til det land vi ennå ikke kjenner.

Tenk deg at du står ved stranden en sommerkveld og ser et vakkert fartøy som gjøres klart til avreise. Seilene heises. Når kveldsbrisen kommer fylles seilene og båten glir ut på det åpne havet. Du følger den med blikket på ferden mot solnedgangen. Den blir mindre og mindre, og til slutt forsvinner den som en liten prikk i horisonten. Da hører du at noen ved siden av deg sier «Nå har hun forlatt oss».

Forlatt oss for hva? Dette at hun har blitt stadig mindre og til slutt forsvunnet er jo bare slik du ser det. I virkeligheten er hun jo like stor og vakker som da hun lå ved stranden! Nettopp i det du hører stemmen som sier at hun har forlatt oss, finnes det kanskje noen på en annen strand som ser henne dukke opp i horisonten, noen som venter på å få ta imot nettopp henne når hun når sin nye havn.


Minnet om at jeg leste dette et par dager før hun døde er svakt. Men jeg husker hvor jeg satt når jeg leste det, og at det gjorde godt. Man kan ikke med sikkerhet vite hva som skjer etter døden, men man kan velge hva man vil tro. Kanskje er hun gjenforent med mormor og farmor? Kanskje har hun hilst på farfaren hun aldri fikk møte i dette livet? Og kanskje leker hun med Tanja, hunden vi hadde da vi var barn? Jeg liker å tro det. Det at Målfrid har tatt denne reisen til det ukjente stedet som døden faktisk er, gjør at jeg ikke lenger frykter den på samme måte. For kanskje vil vi en dag gjenforenes? Jeg velger å tro det. 

                  Jeg savner deg Målfrid ❤️ 

2 thoughts on “To år siden du døde – Jeg savner deg hver dag Målfrid!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s