I dag er det tre år siden du ufrivillig forlot oss Målfrid. I 36 måneder har jeg hatt et tomrom i hjertet og savn etter en lillesøster jeg aldri får se igjen.

Disse merkedagene blir ikke noe enklere å forholde seg til. I dag har jeg for det meste gått i egne tanker. Med musikk på øret har jeg funnet roen på turstier i naturen, og delvis på asfalt langs en bilvei. Jeg har stengt ute alt omkring meg, det har bare vært meg og mine tanker. Om noen jeg kjenner har passert meg får jeg bare unnskylde om jeg var overlegen. Men enkelte dager er bare sånn. Refleksjoner og tanker om hva jeg gjør ut av mitt eget liv og hvem/hva jeg prioriterer tok stor plass i tankene.

Livet er så sårbart. Jeg kjenner jeg begynner å bli redd for å prioritere feil. Det skulle kommet med en fasit. Eller kanskje ikke… Kanskje er det lærdom i det å tråkke feil. Det er enkelte valg jeg skulle vært foruten, men da ville jeg også gått glipp av viktig lærdom. Og de fleste valg i livet har vært positive. Om det ikke alltid har føltes sånn der og da, så har historien vist at det var det riktige valget.

Det eneste som er sikkert med livet er at det har en begynnelse og en slutt. Hva man gjør imellom er til en viss grad opp til oss selv. Hva jeg skal fylle fremtiden med vet jeg ikke. Jeg har planer, drømmer og ambisjoner, men hva som skjer er uvisst. Det eneste som er sikkert er at jeg skal sette pris på hver eneste dag jeg får, selv om ikke alle dager er like bra. De dagene vi føler er dårlige og at livet er kjipt, er dager enkelte aldri fikk oppleve!

Jeg avslutter med et bilde jeg tok på graven til Målfrid idag. Det var den som var målet for gåturen.

Anne-Merete