Skrivesperre – følelser jeg ikke vil kjenne på.

Da jeg begynte å dele min historie for et par uker siden gikk det overraskende lett. På tross av at det er et tungt og personlig tema å skrive om så opplevdes det som befriende å sette ord på tankene omkring det. Jeg har reflektert meg gjennom hendelser jeg ikke hadde tenkt mye på i ettertid. Men etter forrige innlegg sa det plutselig stopp! Jeg klarte ikke skrive noe som helst og tenkte det hadde vært mye enklere å blogge om mindre betydningsfulle ting som interiør, hverdagsliv og reiser. Noe som ligger langt utenfor denne bloggens intensjon. Min umiddelbare forklaring på dette var at jeg hadde skrivesperre og var sliten etter all oppmerksomheten jeg har fått gjennom bloggen og som følge av avisartikkelen.

Men forklaringen lå mye dypere. Det som bare skulle være et par dagers pause for å få litt distanse har nå utviklet seg til å bli åtte dager. Til å begynne med var det godt å tenke på andre ting og koble av fra en intens periode. Men da jeg skulle skrive igjen ble jeg bare stresset ved å tenke på bloggen og opplevde at jeg ikke fikk ned noe som helst. For et par dager siden klarte jeg å reflekterte meg frem til hvorfor jeg hadde fått skrivesperre. Jeg klarte rett og slett ikke sette ord på resten av min historie fordi jeg har fortrengt store deler av den. For det var etter min egen operasjon at historien tok en veldig vond vending. Det som ventet meg var en lillesøsters knallharde kamp mot kreften og etterhvert det utenkelige, at hun døde. I den perioden tok jeg en dag av gangen og fortrengte alt det vonde som hendte. Det var min måte å håndtere det på, en måte jeg mente fungerte i lang tid helt til kroppen min plutselig sa stopp og jeg ble utbrent.

Jeg står nå ovenfor den største utfordringen med bloggen. Jeg må åpne alle de tunge minnene og følelsene jeg har stengt inne. Det er ikke lengre bare snakk om å skrive ned min historie, men jeg må samtidig jobbe med meg selv mentalt og bearbeide alt jeg ikke har turt å kjenne på enda.

De siste dagene har jeg tenkte veldig mye og etterhvert som jeg får satt ord på tankene skriver jeg de ned. Skriving er veldig god terapi, for etterhvert som jeg får det ned på «papiret» kjennes det litt lettere. Siden tankene er litt kaotiske jobber jeg med flere forskjellige innlegg samtidig, for jeg har innsett at man kan ikke bare sette seg ned å skrive om noe så tungt uten at det kommer naturlig. Og det i seg selv er en prosess når man har levd i fornektelse for sine egne følelser i lang tid.

Så til alle dere som har etterlyst flere innlegg vil jeg si at de kommer. De er bare mye mer krevende nå og kommer ikke like lett som de første.

Vil minne om innsamlingsaksjonen jeg har startet til rosa sløye aksjonen til minne om Målfrid. Satt som mål å samle inn 10000kr innen utgangen av oktober. Det målet ble nådd etter bare fire timer. Jeg har derfor økt målet til 40000 og i skrivende stund er det samlet inn 28800kr. Jeg setter pris på all støtten og alle de fine ordene dere legger igjen. ❤ Link til aksjonen finnere dere her: Til minne om Målfrid Varhaugvik Starheim

Anne-Merete

 

 

 

One thought on “Skrivesperre – følelser jeg ikke vil kjenne på.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s