Den siste etappen av et seks år langt løp. 

17 dager, hvor jeg stort sett bare har vært innendørs, begynner å sette sitt preg. Til å begynne med var det veldig godt å faktisk bare slappe av og ikke stresse, for jeg fikk jo ikke gjort noe allikevel. Derfor har jeg med god samvittighet sett på dokumentarer, debatter og urix episoder. Har til og med sett påskekrim for første gang på mange år. For noen dager siden begynte jeg på en 24 timer lang dokumentar om Jerusalem. Men nå har jeg bestemt meg for at jeg må komme meg ut av den litt for behagelige, og uvante, TV-slave tilværelsen. Den lange dokumentaren må derfor settes på pause i noen uker. Jeg må fullføre noe jeg startet for snart seks år siden.

Kroppen får jeg ikke friskmeldt enda, uansett hvor mye jeg måtte ønske det. Har ikke lov til å løfte mer enn et par kg og hendene skal ikke løftes høyt. Det gjør hverdagen litt mer komplisert. Trøsten er at jeg ihvertfall slipper unna husarbeid og andre kjedelig oppgaver som er for tunge. Men siden jeg er student, og bare har få uker på meg til siste eksamen og innlevering av masteroppgave, så må jeg bare bite tenna sammen og sette igang. Det er ikke dørstokkmila jeg står ovenfor nå, men åpne data- og bøker mila. Heldigvis har jeg forberedt meg godt før operasjonen, så det er bare å ta opp igjen tråden der jeg slapp. Jeg så for meg to uker studiefri, noe som innebærer at jeg er tre dager på etterskudd. Det er ikke all verden, og jeg er overbevist om at det går bra denne gangen også.

Avslutning av Bachelorgrad – Mai 2015.


Om en måned har jeg tilbakelagt seks år på skolebenken. Iløpet av de årene har jeg tatt generell studiekompetanse, en bachelor og om få uker har jeg en master. Jeg har også iløpet av disse årene opplevd at mamma fikk kreft – og ble frisk. Deretter fikk min lillesøster kreft – og tapte kampen. Jeg fikk påvist en genfeil som gjør at jeg står i fare for å gå gjennom det samme. For å forebygge dette har jeg tatt noen operasjoner, og fortsatt gjenstår en operasjon for at jeg skal slippe å bekymre meg for kreft. Noen ganger undrer jeg meg over hvordan jeg har kommet meg gjennom det uten å falle bakpå i studiene. Men jeg føler på mange måter at skolen har vært et fast holdepunktet som har gjort at jeg har måttet kjempe meg gjennom alt. Jeg tror faktisk den har vært en av de mest positive faktorene som har hjulpet meg gjennom dette. Jeg skal stå løpet ut, og ser frem til å klappe meg selv på skulderen i slutten av mai.

Ellers er det ikke så mye mer å rapportere om herfra. Ting går stadig fremover og fra imorgen er jeg student på heltid igjen.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s