Den gule kjolen – sorgen og minnene om det som aldri ble.

03co3049

Livet blir aldri helt komplett igjen. Det er alltid noen som mangler. Noen ganger gjør savnet at man tar ufornuftige beslutninger som å kjøpe en kjole bare fordi den er gul. Ikke fordi jeg i utgangspunktet ville ha en gul kjole, men fordi Målfrid engang sa hun ville ha en.

En gul kjole ble symbolet på et tomrom jeg fikk kjenne på allerede dagen etter begravelsen til min lillesøster. Da skulle min eldste sønn konfirmeres. Noen måneder tidligere hadde Målfrid fått innbydelse til konfirmasjonen. Hun gledet seg til å komme og det var da hun sa hun hadde lyst å kjøpe en gul kjole. Men da den store dagen kom var det ingen som dukket opp i gul kjole.

Jeg valgte gult tema for konfirmasjonen, til minne om Målfrid. Ved siden av gule talgelys og blomster stod det på gavebordet et bilde av Målfrid og konfirmanten. Tanten han hadde tatt et siste farvel med dagen før han skulle konfirmeres. Hun var veldig ung da han ble født og sa til meg engang at han føltes som en lillebror da hun vokste opp.

gul

Tidligere i år så jeg en gul kjole i en butikk. Da gikk tankene mine til Målfrid. Var det en sånn kjole hun hadde kommet til å kjøpt? Eller hadde hun ombestemt seg og tatt en annen kjole med en helt annen farge? Det vet jeg ikke siden hun aldri kom seg så langt, men jeg bestemte meg for å prøve kjolen. Da jeg tok den på kom sorgen veltende over meg. Det skulle vært Målfrid som stod her i prøverommet og tok på seg denne kjolen. Jeg hadde aldri vært på utkikk etter gul kjole, men nå var det altså jeg som stod her i en. Livet er så uforutsigbart og ting blir ikke alltid som planlagt.

Da jeg så meg i speilet føltes det så personlig. Som om denne tilfeldige kjolen jeg så i butikken var en del av minnet om Målfrid. Jeg klarte ikke henge den tilbake og endte opp med å kjøpe den. Fornuften min sier at dette bare er en kjole i en butikk som ikke har noe med Målfrid å gjøre. Men minnet fra sykehuset da hun fortalte meg at hun ville kjøpe en var så sterkt at jeg ikke lot fornuften vinne denne gangen. Jeg bare måtte ha kjolen!

kjole2

Sorgen er så tilfeldig. Den slår til når man minst venter det og gjør at man innimellom tar valg man ikke ellers ville tatt. Bare for å holde minnet levende og føle seg litt nærmere den man har mistet. For meg ble den gule kjolen en trøst. En fattig trøst sådan, men like fullt noe som gjorde meg glad i alt det triste.

For noen måneder siden ble jeg tante til en fantastisk liten gutt og imorgen skal han døpes. Igjen står vi ovenfor en dag hvor Målfrid sitt fravær vil merkes. Han har aldri møtt tanten sin, men etterhvert som han blir eldre vil han bli kjent med henne gjennom minner vi skal dele.

I morgen skal vi feire et nytt liv og tilskudd til familien. Samtidig vil tankene gå til det livet vi har mistet. En tante sitter i himmelen og ser ned på tantegutten sin som blir døpt i den samme kirken hvor vi i fjor tok farvel med henne. Jeg skal ha på meg den gule kjolen.

Anne-Merete

5 thoughts on “Den gule kjolen – sorgen og minnene om det som aldri ble.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s