Kategori: Uncategorized

På denne dagen i 1987 ble jeg storesøster til verdens herligste jente. 💕 I 2020, starter jeg dagen med å tenne et lys for deg, og kjenner på at jeg skulle gjort nesten hva som helst for å kunne møte deg igjen!

Livet er uforutsigbart og begrepet Carpe Diem har faktisk veldig mye i seg. Du er høyt elsket og savnet Målfrid. Jeg er så takknemlig for alle årene vi fikk sammen, og de fine minnene jeg kan bære med meg inn i fremtiden.

Du er min inspirasjon til å stå på når man innimellom har lyst til å gi opp. 💪🏻 Når jeg sliter med å overkomme dørstokkmila så tenker jeg på at du midt under cellegiftbehandlingen syklet opp Trollstigen.

Vi snakket innimellom om politikk og lite visste jeg da at jeg faktisk kom til å bli politiker selv. Du fikk aldri oppleve det, men da debattene står på som verst så minnes jeg da du skrev til meg at et visst parti kunne «ta seg en bolle.» Det er visdomsord jeg tar med meg, og sånn verden har blitt nå, så er det stadig flere som kunne «tatt seg en bolle»

Elsker deg inn i evigheten ❤️

Anne-Merete

Over 100000kr er samlet inn til Kreftforeningen til minne om min lillesøster Målfrid. Jeg er så takknemlig for alle bidrag. Da jeg startet innsamlingsaksjonen så jeg aldri for meg at beløpet skulle bli så stort. Det opprinnelige målet mitt i 2016 var å samle inn 10000kr, det målet ble nådd etter bare fire timer!

Selv om jeg har nådd målet for 2019 så er ikke innsamlingsaksjonen avsluttet. Den kommer jeg til å fortsette med i mange år fremover. Blir spennende å se hvor mye penger som blir samlet inn i løpet av årene.

Jeg ønsker også å takke for alle fine hilsninger dere har skrevet inne på innsamlingsssiden. Dere finner den ved å trykke på denne linken Innsamling til Minne om Målfrid

Samtidig som jeg er takknemlig for at Kreftforeningen har fått så mye penger, så hadde jeg ønsket at jeg aldri hadde kommet i en situasjon som førte til at jeg ønsket å starte denne innsamlingsaksjonen. Men jeg kan aldri få Målfrid tilbake, så derfor er dette en fin måte å gjøre noe godt utav en tragisk hendelse. Jeg håper forskningen engang fører til at ingen andre må miste sin lillesøster, eller andre, i kreft.

Min mamma har bursdag idag. Hun har overlevd kreft to ganger og jeg er så takknemlig for at jeg fortsatt får ha henne i livet mitt og feire bursdagen hennes. Jeg kjenner også andre som i senere tid har fått kreft og blitt friske, og det er jeg så takknemlig for. Men jeg skulle så gjerne hatt Målfrid her også.

Jeg har akkurat blitt intervjuet av Norsk Ukeblad og ser frem til å lese den reportasjen når den er ferdig.

Legger ved et bilde av meg og Målfrid som ble tatt på sykehuset. Det var mye optimisme og fine stunder vi tilbragte sammen selv om hun var innlagt på sykehus i perioder.

Anne-Merete

I kveld har jeg vært i møte med aksjonslederen i Kreftforeningen i forbindelse med at de ønsker å starte en aksjonsgruppe i Romsdal for Krafttak mot kreft. Det er Kreftforeningens årlige innsamlingsaksjon. Det er den felles store dugnaden i kampen mot kreft og Norges nest største innsamlingsaksjon.

Han inviterte meg til møte fordi de har lagt merke til innsamlingen og engasjement mitt, og ville høre om jeg kunne være med å bidra i dette prosjektet.

Jeg er litt i tenkeboksen på om jeg kan ta på meg mer ansvar nå siden jeg allerede er lokallagsleder i Molde SV og har kommet inn i kommunestyret. Ja, og i tillegg har jeg en fulltidsjobb og familie og venner som bør få tid til å møte meg innimellom også.

Men kanskje kunne du tenke deg å være med i en sånn gruppe, eller du kjenner noen som hadde passet fint til denne oppgaven. Det behøves i utgangspunktet en gruppeleder, komiteansvarlig, kartansvarlig (for bøssebærerne), rekrutteringsansvarlig og en medieansvarlig. Gi beskjed om du føler at dette er noe for deg!

Jeg kunne gjerne tenkt meg å være både gruppeleder og medieansvarlig om døgnet hadde hatt flere timer. Men mitt hovedfokus fremover vil være å påvirke velferdssystemet politisk, i tillegg til at jeg kan fronte kreftsaken gjennom denne nettsiden, samle inn penger og være med i en og annen reportasje.

I morgen har jeg avtale med en reporter fra Norsk Ukeblad som vil intervjue meg. Et intervju jeg har måttet utsette flere ganger fordi jeg har vært så opptatt med politikk og valgkamp, men nå har jeg endelig fått satt av tid til det intervjuet.

Anne-Merete

«Ni år gamle Linnea vet at mamma Målfrid ville vært stolt over å se henne løpe for kreftsaken.» Dette stod skrevet i artikkelen Sunnmørsposten publiserte om Team Målfrid.

Vi fikk veldig stor spalteplass, men siden det er en plussartikkel kan jeg ikke legge den ut her, men jeg kan dele litt av innholdet.

Vi snakket med reporteren både før og etter løpet og hun skrev en fin artikkel. Blant annet spurte hun Linnea om hun tenkte på mamma mens hun løp. Linnea svarte: Ja. jeg tenkte at hun ville vært stolt.

Team Muritunet fikk pokalen for å stille med de fleste deltakerne fra samme bedrift, 14 stykker. Men vi var enda flere, inkludert en hund og en skotte løpende i kilt. Men siden vi ikke var en bedrift fikk vi ikke vinnerpokalen, litt synd egentlig.

Jeg fortalte også i artikkelen om min medfødte genfeil og hvor kjekt det var at Rosa Sløyfe løpet har kommet til fylket vårt.

For dere som har abonnement på Sunnmørsposten så kan artikkelen leses her

Nesten 100000kr og Kreftforeningen har tatt kontakt.

Det er nå samlet inn 98000kr i innsamlingsaksjonen jeg startet til minne om Målfrid. Det har blitt lagt merke til, og idag ble jeg kontaktet av aksjonslederen i Kreftforeningen.

Han inviterte meg til et møte om en ny organisering av Kreftforeningens årlige innsamlingsaksjon Krafttak mot kreft. Møtet er helt uforpliktende, men jeg vurderer om jeg skal ta engasjementet mitt et steg videre og bidra der også.

Innsamlingsaksjonen finner du ved å trykke på denne linken Innsamling til Minne om Målfrid

Anne-Merete

I dag har Team Målfrid deltatt på Rosa Sløyfe løpet igjen. I fjor var vi i Trondheim, men i år ble det for første gang arrangert i Ålesund.

Vi var den gruppa med flest antall deltakere. Linnea fikk komme opp på scena og jeg er sikker på at Målfrid ville vært stolt av den lille prinsessa si.

Ble intervjuet av Sunnmørsposten og ser frem til å lese artikkelen når den blir publisert.

Om du ønsker å støtte Kreftforeningen kan du donere penger til innsamlingsaksjonen jeg har startet til minne om Målfrid. Begynner å nærme seg 100000kr. Takk til alle som har bidratt.

Du finner innsamlingsaksjonen ved å følge denne linken: https://innsamling.kreftforeningen.no/rosasloyfe/5-4796

Anne-Merete

Alle årstider minner meg om deg på ulike måter. Det er litt fint, for da er du alltid hos meg.

Våren minner meg om tiden da du forlot oss. Jeg husker fortsatt lyden av fuglekvitter utenfor soveromsvinduet ditt, hvordan solen snek seg inn idet vårbrisen blåste litt i gardinene. Det var så ironisk. Naturen våknet til livs igjen, men du var inne i livets siste fase. Fuglene fortsatte å kvitre etter 29. April 2015, og de minner meg alltid om deg.

Sommeren minner meg om håpet vi hadde året før du forlot oss, og alle de fine stundene vi hadde da vi vokste opp sammen. Den minner meg om din livsglede og ditt pågangsmot. Den minner meg om ferieturer, musikk, grilling, bading, latteren din og huden din som ble så fort brun i solen, ihvertfall sammenlignet med min. Sommeren er fantastisk og jeg føler din tilstedeværelse på fine sommerkvelder. Jeg skulle så gjerne sittet sammen med deg en sommerkveld og spilt gitar og sunget. Jeg er ganske sikker på at vi ville spilt Living on a prayer igjen.

Høsten er litt vond og samtidig litt fin. Du tilhører høsten siden du kom til verden den 11.september 1987. Rosa Sløyfe måneden oktober minner meg også om deg. Oktober er en måned med mange påminnelser. Jeg tenker på deg hver gang jeg ser noen med en Rosa Sløyfe på seg. Det er godt å vite at folk bryr seg om en så viktig sak.

Vinteren er en årstid med høytider og påminnelser om at du ikke er her lengre når hele familien skal samles i julen. Jeg har fortsatt den siste til/fra lappen du hadde på julegaven min den siste julen vi feiret sammen. Jeg visste vel ubevisst at det kom til å bli den siste.

Du er alltid med meg Målfrid. Årstidene bringer, på hver sin måte, frem minner om hvor sårbart livet er og hvor mye man bør sette pris på det man har. Livet er en reise man starter idet man blir født. Man vet ikke hvor lang reisen blir og når man kommer frem til endestasjonen. Men livets reise handler ikke om endestasjonen, den kan ingen unngå, den handler om selve reisen.

Anne-Merete

Det er lenge siden jeg har skrevet noe her. Årsaken til det er at jeg etter alt engasjementet bloggen skapte, bestemte meg for å påvirke velferdssystemet politisk. Så jeg har blitt politiker, og imorgen gjenstår det å se om folket stemmer meg inn i kommunestyret. Forhåpentligvis får jeg etterhvert mer tid til å skrive her, jeg savner de stundene jeg kunne lufte tankene på denne måten.

Her er en liten oppdatering jeg delte på Facebook idag:

» Jeg har ikke alltid stemt SV. Men jeg fikk et nytt syn på livet da lillesøsteren min døde av kreft i 2015. Rett før hadde jeg fått vite at jeg også har en arvelig genfeil som gir stor sjanse for å få kreft. Jeg har derfor hatt mange møter med helsevesenet som er en viktig del av velferden vår. Jeg fikk oppleve hvor viktig det var å ha en velferdsstat. Jeg hadde kontakt med amerikanere med samme genfeilen, og de fikk ikke tatt forebyggende operasjoner om det ikke ble dekt av forsikringen. Jeg betaler derfor min skatt med glede. En velferdsstat som stiller opp for alle kan faktisk være et spørsmål om liv eller død! Men den er ikke en selvfølge, vi må kjempe for å beholde den og samtidig forbedre den. Det ene etter det andre velferdstilbudet står i fare med den politikken som foregår nå. Det vil jeg ikke stå på sidelinje å se på! Jeg gikk ut med min personlige historie og utleverte meg selv for 3 år siden. Det ble et voldsomt engasjement, og jeg ble til og med nominert til prisen årets romsdaling. Først da forstod jeg at jeg faktisk kunne utgjøre en forskjell. Men det var ikke nok, så neste steg var derfor å melde meg inn i et politisk parti som jeg følte kunne ivareta velferdsstaten og miljøet på best mulig måte. Valget var enkelt, det ble SV. Jeg har i år fått æren av å være leder for Molde SV og står oppført på listen til kommunevalget. Jeg gjør dette for at fremtidige generasjoner skal få den hjelpen jeg har fått. Jeg gjør det for meg selv, for deg, for mine og for dine barn. Jeg blir veldig glad om du stemmer på et samfunn for de mange, ikke for de få. Godt valg ❤️💚»

Anne-Merete

17 dager, hvor jeg stort sett bare har vært innendørs, begynner å sette sitt preg. Til å begynne med var det veldig godt å faktisk bare slappe av og ikke stresse, for jeg fikk jo ikke gjort noe allikevel. Derfor har jeg med god samvittighet sett på dokumentarer, debatter og urix episoder. Har til og med sett påskekrim for første gang på mange år. For noen dager siden begynte jeg på en 24 timer lang dokumentar om Jerusalem. Men nå har jeg bestemt meg for at jeg må komme meg ut av den litt for behagelige, og uvante, TV-slave tilværelsen. Den lange dokumentaren må derfor settes på pause i noen uker. Jeg må fullføre noe jeg startet for snart seks år siden.

Kroppen får jeg ikke friskmeldt enda, uansett hvor mye jeg måtte ønske det. Har ikke lov til å løfte mer enn et par kg og hendene skal ikke løftes høyt. Det gjør hverdagen litt mer komplisert. Trøsten er at jeg ihvertfall slipper unna husarbeid og andre kjedelig oppgaver som er for tunge. Men siden jeg er student, og bare har få uker på meg til siste eksamen og innlevering av masteroppgave, så må jeg bare bite tenna sammen og sette igang. Det er ikke dørstokkmila jeg står ovenfor nå, men åpne data- og bøker mila. Heldigvis har jeg forberedt meg godt før operasjonen, så det er bare å ta opp igjen tråden der jeg slapp. Jeg så for meg to uker studiefri, noe som innebærer at jeg er tre dager på etterskudd. Det er ikke all verden, og jeg er overbevist om at det går bra denne gangen også.

Om en måned har jeg tilbakelagt seks år på skolebenken. Iløpet av de årene har jeg tatt generell studiekompetanse, en bachelor og om få uker har jeg en master. Jeg har også iløpet av disse årene opplevd at mamma fikk kreft – og ble frisk. Deretter fikk min lillesøster kreft – og tapte kampen. Jeg fikk påvist en genfeil som gjør at jeg står i fare for å gå gjennom det samme. For å forebygge dette har jeg tatt noen operasjoner, og fortsatt gjenstår en operasjon for at jeg skal slippe å bekymre meg for kreft. Noen ganger undrer jeg meg over hvordan jeg har kommet meg gjennom det uten å falle bakpå i studiene. Men jeg føler på mange måter at skolen har vært et fast holdepunktet som har gjort at jeg har måttet kjempe meg gjennom alt. Jeg tror faktisk den har vært en av de mest positive faktorene som har hjulpet meg gjennom dette. Jeg skal stå løpet ut, og ser frem til å klappe meg selv på skulderen i slutten av mai.

Ellers er det ikke så mye mer å rapportere om herfra. Ting går stadig fremover og fra imorgen er jeg student på heltid igjen.

Merkedager er for meg indikatorer på hva som har skjedd i livet innenfor en viss tidsepoke. Akkurat nå ligger jeg på sofaen og ser på alle de fantastiske opplevelsene venner og kjente har hatt denne påsken. Jeg vet jo at ikke alt nødvendigvis er så fantastisk som det blir portrettert på Facebook, men for meg virker det som «alle» har det så bra og alt ser spennende ut. Og det unner jeg de selvfølgelig. Men en del av meg, den rastløse delen, synest litt synd på seg selv for at den ikke får oppleve stort denne påsken. 

Men sånn er selvfølgelig ikke virkeligheten! Livet er ikke fantastisk for alle andre, og ikke er det synd på meg heller. Jeg er bare rastløs. Så tankene mine vandrer videre til alle de som i perioder av livet, eller store deler av livet ser på verden utenfor uten å være i stand til å ta så stor del av den. De med kroniske lidelser, enten fysiske eller psykiske, som gjør de ute av stand til å ta del i alt de måtte ønske. De som går på cellegift eller andre medisiner som ødelegger mye av livskvaliteten. For ikke å snakke om alle de millioner mennesker i verden som lider i krig og hungersnød. For en styrke de må ha for å komme seg gjennom dagene, så hva har jeg da å klage over? Absolutt ingenting!

Min tilstand er forbigående. Hvem vet hva som skjer neste påske. Kanskje sitter jeg da også på sofaen uten å gjøre så mye, selv om jeg er i stand til det. Eller kanskje finner jeg på noe spennende, mye kan endre seg iløpet av et år. Påsken ifjor var jeg så heldig å reise til både Tyskland, Sverige og Oslo. Påsken for to år siden var en av de vonde, da minnes jeg at jeg var på sykehuset og besøkte lillesøsteren min som kjempet mot kreft. Jeg hadde med et påskeegg til henne, og når jeg tenker meg om så var det siste gang jeg ga et påskeegg til noen. 

Påskene før der har ikke vært så mye mer spennende enn at det var fridager, og jeg har aldri gjort så mye utav de. Ihvertfall ikke noe som er spennende nok til at jeg husker det nå. Men det er bare det at når man ikke kan gjøre noe, så ser man for seg alt man hadde kommet til å gjort om man var istand til det. Så jeg konkluderer med at jeg sannsynligvis ikke har gått glipp av så mye den påsken her, sånn bortsett fra å skrive på masteroppgaven da. For sannheten er at om jeg hadde vært i form hadde jeg nok tilbragt store deler av påsken på biblioteket. 

Jeg føler igrunn det passer bra å minne meg selv på sitatet jeg bruke til dette bildet som ble tatt i Oslo påsken ifjor. «Your life is a canvas. Make sure you paint yourself a whole lot of colorful days.» Det føler jeg at jeg har gjort i året som har gått, og jeg ser frem til flere fargerike dager. 

Fortsatt god påske til dere alle, og en stor klem til alle de som ikke har det så greit i livet. ❤️