Måned: april 2017

17 dager, hvor jeg stort sett bare har vært innendørs, begynner å sette sitt preg. Til å begynne med var det veldig godt å faktisk bare slappe av og ikke stresse, for jeg fikk jo ikke gjort noe allikevel. Derfor har jeg med god samvittighet sett på dokumentarer, debatter og urix episoder. Har til og med sett påskekrim for første gang på mange år. For noen dager siden begynte jeg på en 24 timer lang dokumentar om Jerusalem. Men nå har jeg bestemt meg for at jeg må komme meg ut av den litt for behagelige, og uvante, TV-slave tilværelsen. Den lange dokumentaren må derfor settes på pause i noen uker. Jeg må fullføre noe jeg startet for snart seks år siden.

Kroppen får jeg ikke friskmeldt enda, uansett hvor mye jeg måtte ønske det. Har ikke lov til å løfte mer enn et par kg og hendene skal ikke løftes høyt. Det gjør hverdagen litt mer komplisert. Trøsten er at jeg ihvertfall slipper unna husarbeid og andre kjedelig oppgaver som er for tunge. Men siden jeg er student, og bare har få uker på meg til siste eksamen og innlevering av masteroppgave, så må jeg bare bite tenna sammen og sette igang. Det er ikke dørstokkmila jeg står ovenfor nå, men åpne data- og bøker mila. Heldigvis har jeg forberedt meg godt før operasjonen, så det er bare å ta opp igjen tråden der jeg slapp. Jeg så for meg to uker studiefri, noe som innebærer at jeg er tre dager på etterskudd. Det er ikke all verden, og jeg er overbevist om at det går bra denne gangen også.

Om en måned har jeg tilbakelagt seks år på skolebenken. Iløpet av de årene har jeg tatt generell studiekompetanse, en bachelor og om få uker har jeg en master. Jeg har også iløpet av disse årene opplevd at mamma fikk kreft – og ble frisk. Deretter fikk min lillesøster kreft – og tapte kampen. Jeg fikk påvist en genfeil som gjør at jeg står i fare for å gå gjennom det samme. For å forebygge dette har jeg tatt noen operasjoner, og fortsatt gjenstår en operasjon for at jeg skal slippe å bekymre meg for kreft. Noen ganger undrer jeg meg over hvordan jeg har kommet meg gjennom det uten å falle bakpå i studiene. Men jeg føler på mange måter at skolen har vært et fast holdepunktet som har gjort at jeg har måttet kjempe meg gjennom alt. Jeg tror faktisk den har vært en av de mest positive faktorene som har hjulpet meg gjennom dette. Jeg skal stå løpet ut, og ser frem til å klappe meg selv på skulderen i slutten av mai.

Ellers er det ikke så mye mer å rapportere om herfra. Ting går stadig fremover og fra imorgen er jeg student på heltid igjen.

Merkedager er for meg indikatorer på hva som har skjedd i livet innenfor en viss tidsepoke. Akkurat nå ligger jeg på sofaen og ser på alle de fantastiske opplevelsene venner og kjente har hatt denne påsken. Jeg vet jo at ikke alt nødvendigvis er så fantastisk som det blir portrettert på Facebook, men for meg virker det som «alle» har det så bra og alt ser spennende ut. Og det unner jeg de selvfølgelig. Men en del av meg, den rastløse delen, synest litt synd på seg selv for at den ikke får oppleve stort denne påsken. 

Men sånn er selvfølgelig ikke virkeligheten! Livet er ikke fantastisk for alle andre, og ikke er det synd på meg heller. Jeg er bare rastløs. Så tankene mine vandrer videre til alle de som i perioder av livet, eller store deler av livet ser på verden utenfor uten å være i stand til å ta så stor del av den. De med kroniske lidelser, enten fysiske eller psykiske, som gjør de ute av stand til å ta del i alt de måtte ønske. De som går på cellegift eller andre medisiner som ødelegger mye av livskvaliteten. For ikke å snakke om alle de millioner mennesker i verden som lider i krig og hungersnød. For en styrke de må ha for å komme seg gjennom dagene, så hva har jeg da å klage over? Absolutt ingenting!

Min tilstand er forbigående. Hvem vet hva som skjer neste påske. Kanskje sitter jeg da også på sofaen uten å gjøre så mye, selv om jeg er i stand til det. Eller kanskje finner jeg på noe spennende, mye kan endre seg iløpet av et år. Påsken ifjor var jeg så heldig å reise til både Tyskland, Sverige og Oslo. Påsken for to år siden var en av de vonde, da minnes jeg at jeg var på sykehuset og besøkte lillesøsteren min som kjempet mot kreft. Jeg hadde med et påskeegg til henne, og når jeg tenker meg om så var det siste gang jeg ga et påskeegg til noen. 

Påskene før der har ikke vært så mye mer spennende enn at det var fridager, og jeg har aldri gjort så mye utav de. Ihvertfall ikke noe som er spennende nok til at jeg husker det nå. Men det er bare det at når man ikke kan gjøre noe, så ser man for seg alt man hadde kommet til å gjort om man var istand til det. Så jeg konkluderer med at jeg sannsynligvis ikke har gått glipp av så mye den påsken her, sånn bortsett fra å skrive på masteroppgaven da. For sannheten er at om jeg hadde vært i form hadde jeg nok tilbragt store deler av påsken på biblioteket. 

Jeg føler igrunn det passer bra å minne meg selv på sitatet jeg bruke til dette bildet som ble tatt i Oslo påsken ifjor. «Your life is a canvas. Make sure you paint yourself a whole lot of colorful days.» Det føler jeg at jeg har gjort i året som har gått, og jeg ser frem til flere fargerike dager. 

Fortsatt god påske til dere alle, og en stor klem til alle de som ikke har det så greit i livet. ❤️ 

I dag er det ti dager siden operasjonen, og jeg har for første gang vært utendørs. Om man ser bort fra turen jeg hadde på Rema for noen dager siden, da jeg holdt på å svime av. Men idag har jeg altså prestert å gå hele to runder rundt en fotballbane! Ble så sliten at man skulle trodd det var selveste Mount Everest jeg hadde besteget. 

Men de rundene, som forsåvidt gikk i sneglefart, var for meg en stor bragd. Så kanskje er det ikke så langt unna det å bestige Everest allikavel. Så sent som igår var jeg så dårlig at jeg måtte innom Legevakten. Da hadde jeg gått i nesten to døgn med heteslag, frysninger, kvalme og en svimmelhet som fikk meg til å føle at jeg kjørte karusell på Tusenfryd uten mulighet til å gå av. Jeg fryktet jeg hadde fått en infeksjon, men etter en kontroll hos legen kom det frem at jeg heldigvis ikke hadde det! Men jeg hadde sannsynligvis fått det som på fagspråket heter opioidabstinens. Og det er noe av det værste jeg har opplevd. 

Den første uken etter operasjonen tok jeg et morfinpreparat. Men da smertene avtok bestemte jeg meg for å slutte med tablettene. Det var tydeligvis ikke kroppen min fornøyd med, derfor endte jeg opp med abstinenssymptomer og ble dårligere enn jeg noengang har vært. Det var så ille at jeg ikke så noen positiv ende på dette, jeg ble rett og slett deprimert og skjønte ikke hvorfor. De første dagene etter operasjonen, når smertene var intense, hadde jo gått så bra. Så hvorfor skulle jeg bli nedstemt nå når jeg ikke hadde mye smerter lenger. Lærdommen fra dette er å være forsiktig med smertestillende. Idag tørr jeg ikke engang ta Paracet, noe som er overdrevet. Men jeg fikk meg et lite sjokk over hvor stor påvirkning sterke smertestillende har på kroppen, særlig om man går på store doser over flere dager og slutter brått. 

Men idag har jeg utskrevet meg selv fra «rehab», som har bestått av sengen og sofaen, og jeg har tatt steget ut i verden for første gang på ti dager. Jeg kan atter engang smile og si til meg selv at dette kommer til å gå bra! Og kanskje klarer jeg flere runder rundt fotballbanen imorgen. Det kan bare gå en vei etter dette, og jeg sier som Jahn Teigen: «Jeg vet det går bra til sist. Så lenge jeg lever her, er jeg en optimist». Og for å kunne forbli en lykkelig optimist skal jeg holde meg langt unna alt annet enn Paracet, om det ikke er høyst nødvendig! Jeg er en erfaring rikere og den erfaringen skal jeg ta med meg!

April er en veldig fin måned. Sommeren nærmer seg, det blir lysere ute og man våkner fra vinterdvale. Jeg har alltid elsket våren, det gjør jeg enda, men våren har fått en liten bismak. Jeg må erkjenne for meg selv at våren aldri blir som den engang var. Det er nemlig den årstiden da Målfrid døde – 29. April for snart to år siden. Det året var det mørket som overtok for lyset. 

For våren er egentlig en tid da lyset overtar for mørket. Den representerer nytt liv og glede. Jeg har et inntrykk av at folk blir mer åpne og vennlige når våren kommer. Vi gleder oss over de første blomstene som dukker opp og ser frem mot sommeren. Jeg gleder meg fortsatt over alt dette, men samtidig er det vondt at min søster ikke får oppleve det. 

Den siste våren vi virkelig koset oss var i 2014. Som bildet over viser satt vi i April på verandaen og solet oss. Jeg har mange fine minner fra den tiden og det er de jeg velger å ta med meg videre. Det var en vår preget av optimisme og vi så ikke for oss at dette skulle ende et år senere. Men det å kunne leve i nuet og nyte tiden er viktig. Ingen vet uansett hva fremtiden bringer, alt vi har kontroll over er det som hender her og nå. Ved å gjøre det beste ut av den tiden man har, vil man slippe å se tilbake på noe og angre i ettertid. For tiden kommer aldri tilbake. 

Ved å se tilbake på bilder blir man påminnet om hvordan ulike epoker i livet har vært. Bildene fra våren 2014 var preget av grilling, sol, utflukter og en enorm glede. Da jeg bladde gjennom bildene fra våren 2015 var de fleste tatt på sykehuset, og det kom tydelig frem hvor mye som hadde endret seg siden forrige vår, da vi solet oss på verandaen og var fulle av livsglede. På mange av bildene kunne man skimte solen bak en lukket gardin. Solen var fortsatt der, blomstrene var fortsatt der, våren var fortsatt der og livet gikk sin vante gang for de fleste. Men jeg var på en måte i min egen verden, en tilværelse som var uavhengig av årstider og omgivelser. 

Men idet våren nå igjen har meldt sin ankomst kjenner jeg at den satt sitt preg på meg for to år siden, selv om jeg ikke la så mye merke til den. Solen som nå skinner inn gjennom vinduet bringer frem minner, det samme gjør luften og temperaturen. Jeg klarer ikke helt å beskrive det, men det er noe med årstiden som gjør at jeg blir påminnet tiden da hun døde. At jeg er nyoperert og sengeliggende forsterker det inntrykket. Våren er der ute og jeg er her inne. Var det sånn våren hennes føltes da hun lå i sengen med åpent vindu og lyttet til fulene som kvitret på utsiden? 

Jeg kjenner det er mange tanker som dukker opp. Spørsmål jeg nok aldri vil få svar på. Men mest av alt tenker jeg at jeg er heldig som får oppleve enda en vår. Jeg lever og er frisk. For på tross av alt det vonde så er livet og våren fantastisk. Jeg skylder de som ikke får oppleve det å nyte hver eneste dag. Så denne vårdagen i 2017 gir jeg et løfte til meg selv om at jeg skal nyte livet og fortsette å møte utfordringene på en like sterk måte som min lillesøster gjorde. Alle dager er en gave, selv om ikke alle dager er like gode. 

Carpe Diem er så mye brukt at det nesten blir en klisje å si det, men det ligger noe viktig i ordtaket. Setningen ble for første gang brukt av den romerske dikteren Horstius og hele setningen lyder som følger «Carpe diem quam minimum credula postero» betydningen er «Grip dagen, stol så lite som mulig på den neste». 

Ønsker dere alle en riktig god vår og påske ❤ 

Noen ganger kan en kopp kaffe og en dyp samtale med en fremmed person gi deg veldig mye. Det fikk jeg erfart da jeg dagen etter operasjonen var innom Vardesenteret på St.Olavs hospital. 

Vardesenteret er et samlingssted og friareal for kreftpasienter, eller pårørende til noen som er/har vært kreftsyk. Det er et sted hvor man over en kopp kaffe kan slå av en prat med likesinnede, eller om man ønsker det bare sitte å slappe av. 

Jeg tok turen innom senteret for å hente inn litt krefter og slappe av før vi begynte på hjemturen. Her ble jeg møtt av frivillige medarbeidere, og etterhvert ble jeg sittende å prate med en dame som har hatt kreft. Jeg fortalte om mine erfaringer som bærer av genfeilen, og som pårørende. Hun delte sine erfaringer som kreftsyk. Å snakke om så personlige opplevelser med et menneske man ikke kjenner virker kanskje litt rart. Men det var faktisk veldig befriende, og besøket på Vardesenteret ga meg veldig mye. Blant annet fikk jeg et dytt i riktig retning med en fremtidsambisjon jeg har. 

Jeg har lenge hatt et ønske om å kunne bruke mine opplevelser til å hjelpe andre. Men jeg har foreløpig ikke hatt tid til å realisere det, og har ikke helt funnet ut hvordan jeg skal gå frem. Dette nevnte jeg under mitt besøk på Vardesenteret. Jeg sa jeg eventuelt kunne holdt foredrag på samlinger i regi av Kreftforeningen, eller bidra på andre måter. Målet mitt er at alt det negative jeg har gått gjennom, skal kunne bidra til noe positivt. Det endte med at jeg fikk kontaktinformasjon til en person i Kreftforeningen som kunne hjelpe meg. Så kanskje tar jeg kontakt når jeg får litt tid til overs, og forhåpentligvis kan alt jeg har gått igjennom bidra til å hjelpe andre. Jeg anbefaler alle som er berørt av kreft om å ta turen innom Vardesenteret. Enten om du har vært syk selv, eller om du er pårørende. Det er et veldig koselig sted med en avslappet atmosfære. Vardesenteret finnes flere steder i landet og om du ønsker mer informasjon finner du det her.

Operasjonen er over og så langt har det ikke vært noen komplikasjoner i ettertid. Etter operasjonen for tre år siden hadde jeg ganske traumatiske opplevelser det første døgnet, men denne gangen har det gått over all forventning. Smertene er selvfølgelig til stede men sykehuset gjør alt de kan for å minimalisere de. Det første jeg gjorde da de vekket meg fra narkosen var å skryte av sykehuspersonellet. Hadde ikke helt kommet til meg selv enda så husker ikke detaljert hva jeg sa, men minnes at jeg også begynte å prate om Rosenborg idet de trillet meg bortover gangen. Hvilken relevans det tema hadde der og da er jeg usikker på, men regner med de hører mye forskjellig fra folk som akkurat har våknet. 

Til alle landets sykepleiere, leger, kirurger og andre innen helsevesenet vil jeg si at dere betyr enormt mye for mennesker som befinner seg i et sårbart stadie i livet. Jeg har en tendens til å skryte de opp i skyene, på grensen til det pinlige innimellom, men jeg føler det er viktig å gi de positive tilbakemeldinger når det er fortjent. Nå er det variasjoner innenfor disse yrkene også, og det er nok ikke alle som er like skikket. Men jeg har så langt bare hatt positive opplevelser. 

Da jeg på kvelden kunne flytte tilbake til rommet ble det en liten «rånetur» på sykehuset. Christer trillet meg rundt i rullestolen så jeg fikk se meg litt rundt. Fikk etterhvert sovet noen timer, men våknet i 5 tiden og da hadde smertene blitt mer intense. Så mens jeg venter på at det smertestillende skal fungere ligger jeg i sengen å skriver blogginnlegg. Jeg er nok ikke den eneste på sykehuset som er våken på denne tiden av døgnet. Det er mange ulike skjebner som befinner seg innenfor de bygningene her. Noen gleder seg over å ha fått baby, noen ligger kanskje kritisk skadet, noen har kanskje tatt sine siste åndedrag, og noen ligger kanskje som meg og tenker at snart er de på beina igjen og livet vil gå sin gang på godt og vondt. Jeg er lykkelig over at jeg er ferdig, lykkelig over at jeg kan forebygge kreft, samtidig sender jeg en tanke til de som aldri fikk den muligheten. Men på tross av alt så er livet fantastisk og jeg er enda mer bestemt på at jeg skal gjøre det beste ut av mitt. 

                          Anne-Merete

Da er jeg ikledd nyeste mote innenfor sykehusklær. Blitt plassert i en seng og venter på å bli kjørt til operasjonssalen. Siden jeg har ventet i over to timer begynner jeg å bli en smule utålmodig og sulten. Men det begynner endelig å nærme seg min tur nå. 

Jeg har prøvd å få tiden til å gå med å lese. Og for engangs skyld er det ikke pensumlitteratur jeg har med i vesken. Har lenge ønsket å stifte bekjentskap med Harry Hole som mange tydeligvis er begeistret for. Er han virkelig så «kul» som folk påstår? Før jeg reiste til Trondheim gikk jeg til innkjøp av den første boken. Planen var at Harry skulle være min støttespiller under den kjedelige ventetiden når jeg ble liggende helt alene. Dessverre er ikke lesekonsentrasjonen helt på topp så «daten» med Hole får gjenopptas en annen dag. Men boken var kjekk å ha når jeg skulle ta en selfie 😂 Nå ligger jeg for det meste å lytter til alt som foregår rundt meg. Kirurgen har vært å tegnet på meg med tusj, har fått en cocktail av tabletter, og sånn som jeg forstår det så er jeg om få minutter på vei til operasjonssalen. Tusen takk til alle som har ønsket meg lykke til. Jeg har enorm respekt for de som jobber i helsevesenet og føler jeg er i veldig trygge hender her på St.Olavs hospital.