Jeg kjenner spenningen begynne å stige frem mot neste uke og ser med skrekkblandet fryd frem mot det amerikanske presidentvalget. Siden ungdomstiden har jeg fulgt spent med på alle presidentvalgene og natt til onsdag blir ikke noe unntak.

Men i år kjenner jeg at spenningen er ekstra stor og jeg håper amerikanerne er smarte nok til å forhindre at Trump flytter inn i det hvite hus. Jeg har alltid holdt med demokratene men har aldri mislikt den republikanske kandidaten så sterkt som i år, ikke engang George Bush.

En av mine store helter i ungdomsårene var Bill Clinton. Ja jeg hadde også andre idol sånn som de fleste tenåringer, men den amerikanske presidenten tronet altså høyest på listen. Jeg sendte engang et brev til Oprah Winfrey hvor jeg skrev at jeg ønsket å komme til USA å møte Bill Clinton. Jeg ba henne om hjelp til å realisere den litt uvanlige drømmen. Noen uker senere fikk jeg et brev fra Oprah hvor hun beklaget at hun ikke kunne hjelpe meg, noe som kanskje var likeså greit siden alt styret med Monica Lewinsky dukket opp like etter.

Jeg fattet som sagt i tidlig alder stor interesse for amerikansk politikk og Amerika generelt. Jeg så frem til å bli myndig for da skulle jeg flytte til mulighetenes land – det beste landet i hele verden. Mine evner til refleksjon og kritisk tenkning var ikke mye til stede den tiden og jeg hadde et romantisert bilde av USA. Der skulle alle mine drømmer bli oppfylt, jeg måtte bare bli voksen først.

Nå ble det ikke sånn at jeg flyttet dit og jeg har faktisk aldri reist dit heller. Drømmen om Amerika ble svakere og svakere etterhvert som jeg ble eldre og mer klar over deres rolle i verden. Det var kanskje ikke verdens beste land allikavel? Lysten til å reise dit er fortsatt til stede men jeg har frem til nå prioritert andre reisemål.

Da George Bush kom til makten og man etterhvert så ringvirkningene av deres politikk gikk det opp for meg at drømmen om Amerika var død. Men selv om jeg har gått fra å være USA patriot til å bli sterkt kritisk til de på mange områder så er interessen for å følge med på politikken deres fortsatt tilstede.

Nå er det kona til mitt tenåringsidol som stiller til valg og jeg heier på henne. Ikke fordi jeg i utgangspunktet var noen stor Hillary fan, hun var ikke engang den kandidaten jeg helst skulle sett som representant for demokratene. Bernie Sanders var under hele nominasjonsprosessen min favoritt. Men han ble dessverre ikke kandidat og min stemme (som jeg dessverre ikke får avgitt) går derfor til Hillary.

Det virker som Hillary Rodham Clinton er veldig mislikt. Jeg hadde heller ikke noe sansen for henne tidlig i kampanjen. Men den senere tiden har jeg fordypet meg mer i hvem hun egentlig er, og som følge av det har jeg endret innstilling. Ikke fordi hun er «den beste av to onder» som mange sier. Men hun er faktisk en dyktig politiker som enda ikke helt har fått sjansen. Hun står for flere gode verdier og hun kan være veldig bra for USA. Men det store spørsmålet for meg er hvilken utenrikspolitikk hun vil føre? Jeg skal gi Hillary en sjanse og håper at Bernie Sanders får en sentral posisjon fremover. Så håper jeg at når jeg i fremtiden leser dette innlegget ser at jeg tok rett. Bare tiden vil vise, men først må hun bli valgt!

Nå mange år etter min fascinasjon for den tidligere presidenten er alt som vitner om den tiden en bok jeg fortsatt har stående i bokhyllen min. Den har fått selskap fra bøker som omhandler andre områder jeg har rettet min interesse mot i løpet av livet. En annen tidligere president, Jimmy Carter, har også fått plass i bokhyllen som dere kan se på bildet ovenfor.

Nå gjenstår det å se om det neste uke blir Champagne eller gravøl! Godt valg til alle amerikanere!

Anne-Merete