Du er dumdristig! Hvorfor reiser du til sånne steder? Det er farlig! Hvorfor oppsøkte du et sted hvor du ble skutt mot av soldater? Det har akkurat vært et terrorangrep der! Har du ikke sett på nyhetene at det bombes der nå? Hvorfor kan du ikke heller være hjemme eller reise til Spania og legge deg langs bassengkanten med en drink? Dette er kommentarer jeg har fått flere ganger før og etter enkelte av mine reisemål. Men hva ville livet mitt vært uten disse opplevelsene? Skal vi leve et liv skjermet for all fare? Dagens TV-aksjon setter fokus på mange av de menneskene jeg har møtt.

Jeg vil til å begynne med si: Nei jeg er ikke dumdristig og jeg tar mine forhåndsregler. Jeg reiser til sånne steder fordi jeg ønsker å forstå og kunne bidra. Det kan være farlig men man må vurdere situasjonen fortløpende. Hvorfor jeg oppsøkte et sted hvor jeg ble skutt mot av soldater vil være vanskelig å forstå uten å ha vært der, men jeg tok forhåndsregler under den situasjonen også. Ja det har vært terrorangrep flere steder, men det har det også i Oslo. Skal jeg slutte å reise dit også? Trygt? Det er vel farer over alt. Og nei jeg kan ikke heller være hjemme eller reise til Spania for å ligge langs en bassengkant med en drink. For det er ikke meg! Jeg er klar over at det ikke passer alle å reise til konfliktområder. Det har mye med personlighet og interesser å gjøre, men man kan også hjelpe andre mennesker uten å reise hjemmefra. En av mine ambisjoner for fremtiden er å kunne hjelpe mennesker i nød ved å befinne meg i konfliktområdene. Men mange gjør også en fantastisk innsats her hjemme. Å hjelpe kan gjøres på veldig mange måter og det er bare fantasien som setter grenser. Mitt hovedfokus er på å hjelpe flyktninger men det er også andre grupper i samfunnet som behøver hjelp. Det ene utelukker ikke det andre.

Denne måneden har mitt fokus vært på årets Rosa Sløyfe aksjon og dere har blitt kjent med en side av meg. Men i dag skal jeg fortelle om en annen side av meg som ikke berører meg direkte men som jeg har et stort engasjement for. Nemlig de mest sårbare i verden! I dag vil jeg fortelle om mine møter med mennesker i verden som er rammet av krig og konflikt. Jeg har møtt mange flyktninger som er bosatt i Norge blant annet gjennom mitt frivillige arbeid for Røde Kors og privat. Men jeg har også møtt de i deres hjemland.

 

Jeg har besøkt konfliktområder og flyktningeleirer som rommer mennesker med så utrolig sterke historier. Dette har lært meg at den største gleden i livet er å glede og hjelpe andre. Disse erfaringene har vært med på å forme mitt syn på personlig motgang i livet – det har styrket meg og lært meg å sett ting i perspektiv. Å dele noen av erfaringene og bildene jeg har tatt er min markering av årets TV-aksjon som skal bidra til å redde liv og gi omfattende helsehjelp til noen av de mest sårbare i verden.

Idag skal jeg ikke fokusere på de politiske sidene ved konflikter og flyktningekrisen. Jeg vil fortelle dere om menneskene, enkeltindividene, som står midt oppe i dette. Mennesker som for mange bare er et tall men som for meg har fått et ansikt. Det å få bli kjent med de har gitt meg så utrolig mye lærdom. Og noen ganger kan et kort møte med et annet menneske forandre veldig mye for en selv. Om du bare tar deg tid til å lytte og forstå.

 

De innsamlede midlene fra årets aksjon går til Røde Kors sitt arbeid i ni land: Syria, Libanon, Sør Sudan, Afghanistan, Myanmar, El Salvador, Guatemala og Honduras. Jeg har ikke besøkt noen av de landene, enda, men jeg har møtt flyktninger fra flere av de og hørt deres historier. De landene jeg har besøkt som er mest relevant i forhold til flyktninger er Irak som har en lang historie de fleste kjenner til. Jeg har besøkt Jordan, et land som tar imot veldig mange flyktninger og jeg har besøkt et territorium hvor mange av flyktningene i Jordan kommer fra, Palestina. For to år siden da Israel/Palestina konflikten eskalerte og Mads Gilbert befant seg på Gazastripen, var jeg på Vestbredden som er en annen del av det palestinske territoriet.

Jeg fikk møte mange mennesker som hadde sterke historier å fortelle. Mange i vesten velger å tro at alle flyktninger har et stort ønske om å bo i vesten. Men det er en feilaktig generalisering. I Palestina møtte jeg mennesker som kjemper for å kunne fortsette å bo der selv om de er under okkupasjon og blir forsøkt fordrevet. De som har mistet sine hjem sitter igjen med minner, savn og en nøkkel til huset de engang hadde. Jeg besøkte mennesker som levde under en konstant fare for å bli fordrevet fra sine egne hjem og så hvordan deres hverdag er. Hvordan begrenset infrastruktur, separasjonsmurer og kuttet vanntilførsel gjorde hver dag til en kamp.

 

Mange av menneskene jeg har møtt både utenlands og i Norge hadde ikke en drøm om å komme til vesten som mange har en tendens til å tro. Veldig mange ville heller hatt fred og trygghet i hjemlandet sitt og en muligheten til å bo hvor deres familie har bodd i mange generasjoner. Den forkjærligheten vi har for landet vårt har også mennesker i andre land for sitt eget. Men noen ganger må man forlate sitt eget land og flykte – det er for mange en siste utvei!

I Jordan møtte jeg mange som hadde et sterkt ønske om å en dag kunne returnere hjem. Det er også flyktninger i Norge som ønsker å returnere til hjemlandet sitt en dag. Men mange har etterhvert blitt så integrerte og bodd her så lenge at Norge føles som hjem for de. Noen har aldri bodd andre steder enn Norge. De er våre nye landsmenn og en del av samfunnet vårt. Om dere tar dere tid til å komme i kontakt med «de andre» vil dere oppleve at de fleste flyktninger er fantastiske mennesker. Og ikke bare er det positivt for de at vi viser medmenneskelighet og inkluderer de, det er også positivt for oss som nordmenn å komme i kontakt med mennesker fra andre kulturer. Vi vil få et bedre samfunn og sammen kan vi lære av hverandre!

 

Livet er for kort og verdifullt til at vi skal gå rundt å stigmatisere og hate hverandre på grunn av hudfarge, etnisitet, livssyn og kultur. Verden er satt sammen av enkeltindivider. Jeg har sett mennesker komme til verden og jeg har sett mennesker forlate verden. Når et menneske dør er det vanlig over hele verden å komme med utsagn som hvil i fred. Men hvorfor kan vi ikke også leve i fred? Jeg er klar over at fred på jord er en naiv tanke som gjerne brukes i missekonkurranser. For realiteten er at det blir aldri fred på jord og det vil alltid være mennesker som lider. Dette gjør at mange føler seg maktesløse og føler at det ikke er noen vits å hjelpe eller bidra i en så kaotisk verden. Det ironiske er at de som roper høyest for at flyktninger skal hjelpes i nærområdene og ikke komme hit, i stor grad også har oppfatninger om at det ikke er vits å hjelpe fordi hjelpen ikke kommer frem. Men mye av hjelpen kommer frem, det har jeg sett med mine egne øyne.

Som jeg sa tidligere er verden satt sammen av enkeltindivider. Et individ kan hjelpe et annet og på den måten har du bidratt til å gjøre verden litt bedre. Hva om det var du som behøvde hjelp eller hadde flyttet til en nytt land? Ville det ikke da betydd mye for deg at andre mennesker brydde seg? Det er ikke ofte det er så mye som skal til. Bare det å gi noen et smil er en god gjerning – og det er noe vi nordmenn bør bli flinkere til. Å hjelpe andre er en vinn vinn situasjon. De man hjelper får noe utav det og den som strekker ut en hjelpende hånd vil også få mye utav det. Jeg har levd et trygt og godt liv i Norge men det er mennesker som har satt spor i mitt liv ved å stille opp når jeg har trengt det som mest.

Om årets TV-aksjon.

Krig og vold skaper enorme lidelser. Mennesker blir drept, og ringvirkningene for lokalbefolkningen er katastrofale. De mangler vann, mat og medisiner, helsetilbudet svekkes, de må flykte fra hjemmene sine og har ingen jobb å gå til. Dette fører igjen til underernæring, helseproblemer, utrygghet og fattigdom.

Røde Kors er flere steder en av få hjelpeorganisasjoner som slipper til med humanitær hjelp, og har gjennom lokale frivillige tilgang til mennesker i svært sårbare situasjoner. Gjennom TV-aksjonen skal flere mennesker i krig- og konfliktområder få livsviktige medisiner, helsehjelp, rent vann og mat. Behovet er enormt, og hvert bidrag er med på å redde liv.

Mer informasjon om innsamlingsaksjonen finner du her.

«Du må ikke tåle så inderlig vel

den urett som ikke rammer deg selv»

 – Arnulf Øverland

Jeg vil fortelle mer om mine reiser fremover. Men resten av oktober skal jeg bruke til å skrive innlegg om min historie som er relatert til årets Rosa Sløyfe aksjon som nærmer seg slutten. Skrivesperren har løsnet, mange av innleggene er nesten ferdigskrevet og vil bli publisert i løpet av neste uke.

Anne-Merete