Happy Birthday in Heaven – 30 års dagen du aldri fikk oppleve.

Idag, 11 September 2017, skulle du feiret 30 års dagen din Målfrid. Dessverre levde du ikke lenge nok til å feire den store dagen. Jeg tente et lys for deg når jeg våknet idag tidlig, stengte verden ute et øyeblikk og reflekterte over meningen med livet og døden.

Man vet ikke hvor mange timer man får her på jorden, eller hvor mange bursdager man får feiret. Derfor er det viktig å gjøre det beste ut av livet. Min trøst er at du virkelig levde de 27 årene du fikk tildelt på jorden Målfrid. Du var full av livsglede og optimisme. Jeg savner spøkene dine, smilet ditt, samtalene vi hadde og nærværet ditt. Du har etterlatt et stort tomrom som aldri kan fylles. Noen ganger når jeg ser på bildet av deg i vinduskarmen kan jeg føle din tilstedeværelse. Jeg husker stemmen din, latteren din og smilet ditt. Det er nesten som om bildet blir levende på et vis. Minnene er så sterke, og det er jeg veldig glad for.

Mye har skjedd siden du forlot oss Målfrid. Jeg hadde så inderlig ønsket å delt det med deg. Men kanskje er du en eller annen plass og ser ned på oss? Kanskje hører du meg de gangene jeg sitter helt alene og snakker til deg? Jeg håper og tror vi møtes igjen, noe annet er utenkelig og meningsløst. Ditt liv, din personlighet og din styrke er en inspirasjon. Jeg lover deg at jeg skal gjøre det beste ut av livet og aldri gi opp i motgang.

Det ble dessverre ingen bursdagskake eller gaver den 11.September 2017. Men for å markere dagen din har jeg startet en innsamlingsaksjon til minne om deg. Den går til Rosa Sløyfe aksjonen. Elsker deg, savner deg og er så glad for at jeg er storesøsteren din!

Happy Birthday in Heaven kjære lillesøster ❤

De som ønsker å legge igjen en donasjon til minne om Målfrid på 30 års dagen hennes kan gå inn på denne siden: Innsamling til minne om Målfrid.

På tide å børste støvet av «pennen» igjen!

Sommeren nærmer seg slutten og høsten står for tur. Etter en lengre pause fra skrivingen er jeg klar for å børste støvet av «pennen» igjen. Snart står Rosa Sløyfe aksjonen for tur og jeg vil også i år markere den. Tiden har gått veldig fort. Det virker ikke som det har gått et år siden jeg prydet fremsiden på avisen og utleverte meg selv gjennom bloggen. At det skulle føre til så mye publisitet og en nominasjon til årets Romsdaling var jeg totalt uforberedt på. Helt ærlig så var det litt godt når alt hadde roet seg og jeg kunne gå tilbake til hverdagen. Men det var absolutt verdt det!

For noen dager siden fikk jeg en forespørsel fra Kreftforeningen om jeg ville bidra i en brosjyre de skal dele ut. Bakgrunnen er innsamlingsaksjonen jeg hadde i fjor hvor jeg samlet inn penger til Rosa Sløyfe aksjonen. Jeg er veldig takknemlig for at de har lagt merke til akkurat min innsamling og stiller selvfølgelig opp når jeg får en sånn forespørsel. I år kommer jeg til å fortsette innsamlingen til minne om Målfrid. Siden hun skulle fylt 30 år den 11.september ønsker jeg å markere dagen ved å starte årets innsamling da. Jeg håper alle som ønsker å bidra vil stille opp i år også. Det er ikke mulig uten deres hjelp! ❤

I tillegg til bloggen, vil innsamlingen bli publisert på Facebook siden som dere kan følge ved å trykke på denne linken —> Livet og døden og alt imellom.

Til slutt en liten oppdatering på hva som har skjedd siden sist:

Jeg er ferdig med Mastergraden! Og på tross av operasjonen som satte meg ut av spill en periode klarte jeg å nå målet mitt med å få A på masteroppgaven. Tenk at jeg for fem år siden trodde jeg var for «gammel» til å begynne på skole igjen!

Dagen før jeg ble innlagt på St.Olav var jeg i møte med Sivilforsvaret. Jeg meldte meg frivillig til å være med i Fredsinnsatsgruppen, og i Juni tilbrakte jeg derfor 3 uker på Sivilforsvarets nasjonale kompetansesenter på Starum. Var litt usikker på hvordan det skulle gå siden jeg ble operert bare to måneder før, men det gikk veldig bra.

I sommer har jeg besøkt 8 land. Sverige, Danmark, Tyskland, Polen, Østerrike, Tsjekkia, Slovakia og Ungarn. – Budapest og Praha er definitivt to byer jeg anbefaler alle å reise til.  Men om jeg noen gang reiser på en rundtur i Europa igjen så kommer jeg til å bytte ut bilen med tog!

I disse valgkamp tider vil jeg også informere om at jeg har meldt meg inn i SV. I mine yngre dager lå jeg mye lengre (altfor langt!) til høyresiden politisk. Men livet er fylt med lærdommer og man endrer seg over tid. Jeg har funnet min partipolitiske tilhørighet, hvorfor skal jeg komme tilbake til ved en annen anledning.

Og til sist, jeg har blitt vegetarianer. Har lenge ønsket å kutte ned på inntaket av kjøtt, men det ble bare med tanken. Men tidlig på morgenen den 29.Juni tok jeg steget og kuttet ut alt kjøtt. Og nei, jeg spiser ikke bare salat. Tror faktisk ikke jeg har spist salat i løpet av denne tiden. Men jeg lager nesten all mat fra bunn av og har opplevd gleden i matlaging. Kan tilbringen lang tid på kjøkkenet og eksperimentere med all mulig slags mat. Jeg har også lært meg å lage en av mine favoritter som jeg stort sett bare spiste på reiser, Hummus!

Det var en kort oppdatering på hva som har foregått de månedene jeg ikke har skrevet noe. Dere kommer til å høre mer fra meg fremover 🙂

Anne-Merete

Symbol på kjærlighet og savn. 


Når jeg var yngre følte jeg en viss redsel for gravplasser, spesielt når det var mørkt ute. Nå føler jeg det er en av de mest fredfulle steder å være. Lørdag var hele familien på gravstedet for å pynte med blomster og lys. På kvelden, etter mørket hadde senket seg, tok jeg turen tilbake for å se. Graven var så vakker med blomster og levende lys. De var tydelige symboler på kjærlighet og savn!

Vi hadde en liten diskusjon på dagen om hvorfor gresset aldri gror helt opp foran graven. Svaret på det er nok at den blir besøkt så ofte. Hver gang jeg besøker graven er det fotavtrykk der.

Målfrid ❤️ Høyt elsket, dypt savnet!

To år siden du døde – Jeg savner deg hver dag Målfrid!

I dag er det to år siden jeg så for meg at hele livet mitt skulle kollapse. Nøyaktig 24 måneder har gått siden min lillesøster Målfrid døde, bare 27 år gammel. Den 29 April 2015 var jeg usikker på om jeg ville være i stand til å leve videre med sorgen. Det er uten tvil det vondeste jeg har opplevd i hele mitt liv. Men utrolig nok har vi mennesker en styrke i oss som gjør at vi kommer oss gjennom de mest utenkelige situasjoner. Det har vært to vonde år, men også to gode år. For livet går videre, og jeg har opplevd mye glede i hverdagen. Glede og sorg har gått hånd i hånd. 

Jeg tok mange bilder de siste dagene av hennes liv, bilder jeg aldri kommer til å publisere eller vise til noen utenfor familien. I går så jeg gjennom de bildene, og midt i blant de så jeg et bilde av en side fra en brosjyre. Husker ikke hvilken brosjyre det var, men tror det var noe som ble utdelt til de som var i livets siste fase. Der stod det skrevet noe jeg synest var veldig fint. Jeg vil dele de ordene med dere. Kanskje er det flere som kan finne trøst i de.

Det siste skrittet.

Vi mennesker har alltid hatt ulike bilder av overgangen mellom liv og død. Mange handler om at vi skal reise over en elv eller et hav til det land vi ennå ikke kjenner.

Tenk deg at du står ved stranden en sommerkveld og ser et vakkert fartøy som gjøres klart til avreise. Seilene heises. Når kveldsbrisen kommer fylles seilene og båten glir ut på det åpne havet. Du følger den med blikket på ferden mot solnedgangen. Den blir mindre og mindre, og til slutt forsvinner den som en liten prikk i horisonten. Da hører du at noen ved siden av deg sier «Nå har hun forlatt oss».

Forlatt oss for hva? Dette at hun har blitt stadig mindre og til slutt forsvunnet er jo bare slik du ser det. I virkeligheten er hun jo like stor og vakker som da hun lå ved stranden! Nettopp i det du hører stemmen som sier at hun har forlatt oss, finnes det kanskje noen på en annen strand som ser henne dukke opp i horisonten, noen som venter på å få ta imot nettopp henne når hun når sin nye havn.


Minnet om at jeg leste dette et par dager før hun døde er svakt. Men jeg husker hvor jeg satt når jeg leste det, og at det gjorde godt. Man kan ikke med sikkerhet vite hva som skjer etter døden, men man kan velge hva man vil tro. Kanskje er hun gjenforent med mormor og farmor? Kanskje har hun hilst på farfaren hun aldri fikk møte i dette livet? Og kanskje leker hun med Tanja, hunden vi hadde da vi var barn? Jeg liker å tro det. Det at Målfrid har tatt denne reisen til det ukjente stedet som døden faktisk er, gjør at jeg ikke lenger frykter den på samme måte. For kanskje vil vi en dag gjenforenes? Jeg velger å tro det. 

                  Jeg savner deg Målfrid ❤️ 

Den siste etappen av et seks år langt løp. 

17 dager, hvor jeg stort sett bare har vært innendørs, begynner å sette sitt preg. Til å begynne med var det veldig godt å faktisk bare slappe av og ikke stresse, for jeg fikk jo ikke gjort noe allikevel. Derfor har jeg med god samvittighet sett på dokumentarer, debatter og urix episoder. Har til og med sett påskekrim for første gang på mange år. For noen dager siden begynte jeg på en 24 timer lang dokumentar om Jerusalem. Men nå har jeg bestemt meg for at jeg må komme meg ut av den litt for behagelige, og uvante, TV-slave tilværelsen. Den lange dokumentaren må derfor settes på pause i noen uker. Jeg må fullføre noe jeg startet for snart seks år siden.

Kroppen får jeg ikke friskmeldt enda, uansett hvor mye jeg måtte ønske det. Har ikke lov til å løfte mer enn et par kg og hendene skal ikke løftes høyt. Det gjør hverdagen litt mer komplisert. Trøsten er at jeg ihvertfall slipper unna husarbeid og andre kjedelig oppgaver som er for tunge. Men siden jeg er student, og bare har få uker på meg til siste eksamen og innlevering av masteroppgave, så må jeg bare bite tenna sammen og sette igang. Det er ikke dørstokkmila jeg står ovenfor nå, men åpne data- og bøker mila. Heldigvis har jeg forberedt meg godt før operasjonen, så det er bare å ta opp igjen tråden der jeg slapp. Jeg så for meg to uker studiefri, noe som innebærer at jeg er tre dager på etterskudd. Det er ikke all verden, og jeg er overbevist om at det går bra denne gangen også.

Avslutning av Bachelorgrad – Mai 2015.


Om en måned har jeg tilbakelagt seks år på skolebenken. Iløpet av de årene har jeg tatt generell studiekompetanse, en bachelor og om få uker har jeg en master. Jeg har også iløpet av disse årene opplevd at mamma fikk kreft – og ble frisk. Deretter fikk min lillesøster kreft – og tapte kampen. Jeg fikk påvist en genfeil som gjør at jeg står i fare for å gå gjennom det samme. For å forebygge dette har jeg tatt noen operasjoner, og fortsatt gjenstår en operasjon for at jeg skal slippe å bekymre meg for kreft. Noen ganger undrer jeg meg over hvordan jeg har kommet meg gjennom det uten å falle bakpå i studiene. Men jeg føler på mange måter at skolen har vært et fast holdepunktet som har gjort at jeg har måttet kjempe meg gjennom alt. Jeg tror faktisk den har vært en av de mest positive faktorene som har hjulpet meg gjennom dette. Jeg skal stå løpet ut, og ser frem til å klappe meg selv på skulderen i slutten av mai.

Ellers er det ikke så mye mer å rapportere om herfra. Ting går stadig fremover og fra imorgen er jeg student på heltid igjen.

Meg, deg og hele menneskeheten.

Hvert eneste menneske har sin egen historie. Jeg har min og du har din. Vi ser verden på ulike måter, vurderer ting ulikt og har forskjellige syn på livet – og døden. Tenk at det i skrivende stund er ca. 7.498.659.710 unike mennesker her på jorden. Dette er et ufattelig høyt tall. Vi kan aldri bli kjent med hvert eneste menneske, derfor deles vi ofte inn i grupper basert på ulike kriterier. Ut fra de valgte kriteriene utarbeider vi tall og statistikker, noe som i mange sammenhenger er hensiktsmessig, men det fører også til en generalisering.

Jeg tilhører mange ulike grupper, men allikevel er jeg bare meg, et enkelt individ med min egen personlighet. Det samme gjelder for alle andre som skjuler seg bak tallet jeg viste til ovenfor. Hver eneste av de har sin egen historie. Noen er ganske lik oss selv på enkelte områder, og noen er mer ulike oss. Men vi våkner til den samme solen hver morgen, og ser den samme månen på nattehimmelen. Jeg har møtt mennesker i andre deler av verden, som ifølge enkelte gruppeinndelinger tilsier at de er veldig ulik meg, men jeg har oppdaget at vi har veldig mye til felles. Likeså har jeg møtt mennesker som blir delt inn i samme gruppe som meg, og funnet ut av vi er veldig ulike. Det handler om å se enkeltindividene – menneskene bak tallene.

Om vi beveger oss tilbake til det store bildet igjen, så er det idag født ca 335.000 mennesker i verden. Idag har også ca 138.000 tatt sitt siste åndedrag, og forlatt både verden og det store tallet jeg viste til innledningsvis. Men hva sier disse tallene oss egentlig? Ved første øyekast sier de oss ikke mer enn at det er befolkningsvekst. Menneskene bak får vi ikke vite noe om. Kanskje kjenner du noen av de? Kanskje har du eller noen bekjente satt et nytt liv til verden idag, i såfall gratulerer jeg. Eller kanskje har du mistet, og tatt et siste farvel med noen idag? I såfall føler jeg med deg i sorgen. Jeg personlig kjenner ingen som kommer inn under dagens tall. Men det er noen som kjenner de. Det har også vært dager hvor jeg har blitt kjent med nye verdensborgere, og tunge dager hvor jeg har tatt farvel med noen som har forlatt oss. Livet er så fullt av kontraster. Gjør det beste ut av de dagene du er et av de 7.498.659.710 menneskene som lever på jorden. Og prøv å bli kjent med noen av de andre, gjerne noen du tror er veldig ulik deg. For kanskje har dere mer til felles enn du tror! Det er ihvertfall min erfaring.

Om du er nysgjerrig på tallene jeg viste til, som konstant endrer seg, finner du de her.  Jeg har ikke foretatt en kildevurdering, så se på tallene med en «klype salt».

Anne-Merete

Kanskje har jeg ikke gått glipp av så mye allikevel?

Merkedager er for meg indikatorer på hva som har skjedd i livet innenfor en viss tidsepoke. Akkurat nå ligger jeg på sofaen og ser på alle de fantastiske opplevelsene venner og kjente har hatt denne påsken. Jeg vet jo at ikke alt nødvendigvis er så fantastisk som det blir portrettert på Facebook, men for meg virker det som «alle» har det så bra og alt ser spennende ut. Og det unner jeg de selvfølgelig. Men en del av meg, den rastløse delen, synest litt synd på seg selv for at den ikke får oppleve stort denne påsken. 

Men sånn er selvfølgelig ikke virkeligheten! Livet er ikke fantastisk for alle andre, og ikke er det synd på meg heller. Jeg er bare rastløs. Så tankene mine vandrer videre til alle de som i perioder av livet, eller store deler av livet ser på verden utenfor uten å være i stand til å ta så stor del av den. De med kroniske lidelser, enten fysiske eller psykiske, som gjør de ute av stand til å ta del i alt de måtte ønske. De som går på cellegift eller andre medisiner som ødelegger mye av livskvaliteten. For ikke å snakke om alle de millioner mennesker i verden som lider i krig og hungersnød. For en styrke de må ha for å komme seg gjennom dagene, så hva har jeg da å klage over? Absolutt ingenting!

Min tilstand er forbigående. Hvem vet hva som skjer neste påske. Kanskje sitter jeg da også på sofaen uten å gjøre så mye, selv om jeg er i stand til det. Eller kanskje finner jeg på noe spennende, mye kan endre seg iløpet av et år. Påsken ifjor var jeg så heldig å reise til både Tyskland, Sverige og Oslo. Påsken for to år siden var en av de vonde, da minnes jeg at jeg var på sykehuset og besøkte lillesøsteren min som kjempet mot kreft. Jeg hadde med et påskeegg til henne, og når jeg tenker meg om så var det siste gang jeg ga et påskeegg til noen. 

Påskene før der har ikke vært så mye mer spennende enn at det var fridager, og jeg har aldri gjort så mye utav de. Ihvertfall ikke noe som er spennende nok til at jeg husker det nå. Men det er bare det at når man ikke kan gjøre noe, så ser man for seg alt man hadde kommet til å gjort om man var istand til det. Så jeg konkluderer med at jeg sannsynligvis ikke har gått glipp av så mye den påsken her, sånn bortsett fra å skrive på masteroppgaven da. For sannheten er at om jeg hadde vært i form hadde jeg nok tilbragt store deler av påsken på biblioteket. 


Jeg føler igrunn det passer bra å minne meg selv på sitatet jeg bruke til dette bildet som ble tatt i Oslo påsken ifjor. «Your life is a canvas. Make sure you paint yourself a whole lot of colorful days.» Det føler jeg at jeg har gjort i året som har gått, og jeg ser frem til flere fargerike dager. 

Fortsatt god påske til dere alle, og en stor klem til alle de som ikke har det så greit i livet. ❤️ 

Fra smerte til abstinenser – en erfaring rikere. 

I dag er det ti dager siden operasjonen, og jeg har for første gang vært utendørs. Om man ser bort fra turen jeg hadde på Rema for noen dager siden, da jeg holdt på å svime av. Men idag har jeg altså prestert å gå hele to runder rundt en fotballbane! Ble så sliten at man skulle trodd det var selveste Mount Everest jeg hadde besteget. 


Men de rundene, som forsåvidt gikk i sneglefart, var for meg en stor bragd. Så kanskje er det ikke så langt unna det å bestige Everest allikavel. Så sent som igår var jeg så dårlig at jeg måtte innom Legevakten. Da hadde jeg gått i nesten to døgn med heteslag, frysninger, kvalme og en svimmelhet som fikk meg til å føle at jeg kjørte karusell på Tusenfryd uten mulighet til å gå av. Jeg fryktet jeg hadde fått en infeksjon, men etter en kontroll hos legen kom det frem at jeg heldigvis ikke hadde det! Men jeg hadde sannsynligvis fått det som på fagspråket heter opioidabstinens. Og det er noe av det værste jeg har opplevd. 

Den første uken etter operasjonen tok jeg et morfinpreparat. Men da smertene avtok bestemte jeg meg for å slutte med tablettene. Det var tydeligvis ikke kroppen min fornøyd med, derfor endte jeg opp med abstinenssymptomer og ble dårligere enn jeg noengang har vært. Det var så ille at jeg ikke så noen positiv ende på dette, jeg ble rett og slett deprimert og skjønte ikke hvorfor. De første dagene etter operasjonen, når smertene var intense, hadde jo gått så bra. Så hvorfor skulle jeg bli nedstemt nå når jeg ikke hadde mye smerter lenger. Lærdommen fra dette er å være forsiktig med smertestillende. Idag tørr jeg ikke engang ta Paracet, noe som er overdrevet. Men jeg fikk meg et lite sjokk over hvor stor påvirkning sterke smertestillende har på kroppen, særlig om man går på store doser over flere dager og slutter brått. 

Men idag har jeg utskrevet meg selv fra «rehab», som har bestått av sengen og sofaen, og jeg har tatt steget ut i verden for første gang på ti dager. Jeg kan atter engang smile og si til meg selv at dette kommer til å gå bra! Og kanskje klarer jeg flere runder rundt fotballbanen imorgen. Det kan bare gå en vei etter dette, og jeg sier som Jahn Teigen: «Jeg vet det går bra til sist. Så lenge jeg lever her, er jeg en optimist». Og for å kunne forbli en lykkelig optimist skal jeg holde meg langt unna alt annet enn Paracet, om det ikke er høyst nødvendig! Jeg er en erfaring rikere og den erfaringen skal jeg ta med meg!

Når døden stjeler bestevenninnen din. 

True friends are never apart,

Maybe in distance, 

but never in heart. 

Vi kan aldri få tilbake Målfrid, derfor er det så viktig for meg at minnene om henne lever videre! For da er hun på en måte alltid sammen med oss. Det gjør meg så godt når andre prater om henne og forteller om opplevelser de hadde sammen. Jeg har hatt Målfrid i livet mitt siden hun ble født, andre har blitt kjent med henne senere, men jeg tviler ikke på at hun har betydd like mye for de som for meg. Det er ikke antall år du har kjent et menneske, eller blodsbånd som indikere hvor nære man er hverandre. Venner kan være like viktige som familie, i enkelte tilfeller viktigere. Jeg kan ikke forestille meg hvordan det hadde føltes om jeg hadde mistet mine beste venninner. Det hadde blitt et enormt tomrom og en savn jeg hadde båret på resten av livet.

Målfrid var elsket av mange, og det er flere som sitter igjen med savnet etter en venninne de aldri mer får dele tanker og opplevelser sammen med. Den tunge tiden har ikke bare påvirket oss i familien, men også så mange andre. En av disse er Selia. Jeg vet hvor mye hun betydde for Målfrid. Selia skrev igår noen ord til Målfrid på Facebook. Det var så ekte og vakkert! Med tillatelse fra henne deler jeg det her, sammen med noen bilder hun sendte meg av de to. ❤

It’s been a long day without you, my friend.

And I’ll tell you all about it when I see you again

We’ve come a long way from where we began

Oh, I’ll tell you all about it when I see you again ❤

Snart 2 år siden du dro ifra oss Målfrid 💔

Minnes om gangen når jeg dro til Molde for å besøke deg!

Tårene trillet pga alle de dårlige nyhetene, sorgen fordi vi kanskje viste at vi ikke var sterke nok…

Fordi jeg ikke ville miste deg. Men håpet var der alltid ❤


Jeg savner deg så utrolig mye,

savner å ha deg her sammen med meg.

Min bestevenn ❤

Snart 2 år siden jeg satt å holdt deg i hånden, så takknemlig for at jeg fikk være sammen med deg til den dagen du forlot oss ❤

Du er godt gjemt, og jeg kommer alltid til å ta vare på alt vi har sammen ❤

Du er fortsatt enestående og fortsatt det sterkeste menneske jeg kjenner ❤

Er så glad i deg !! 😘

Selia Hjortnes – 11.04.17

Tusen takk til Selia for at jeg fikk dele dette. Det betyr veldig mye for meg å få høre hvor mye Målfrid har betydd for deg. Og bildene var fantastiske! Det bildet hvor dere hadde syklet opp på en fjelltopp er en god illustrasjon på hvem Målfrid var. Hun hadde kreft på det tidspunktet, men pågangsmotet og styrken var enorm! Jeg er så ufattelig stolt av lillesøsteren min ❤

Om det er flere som har tanker, minneord, bilder eller opplevelser de ønsker å dele her på bloggen er det bare å ta kontakt.

Anne-Merete

Våren blir aldri den samme uten deg.

April er en veldig fin måned. Sommeren nærmer seg, det blir lysere ute og man våkner fra vinterdvale. Jeg har alltid elsket våren, det gjør jeg enda, men våren har fått en liten bismak. Jeg må erkjenne for meg selv at våren aldri blir som den engang var. Det er nemlig den årstiden da Målfrid døde – 29. April for snart to år siden. Det året var det mørket som overtok for lyset. 

For våren er egentlig en tid da lyset overtar for mørket. Den representerer nytt liv og glede. Jeg har et inntrykk av at folk blir mer åpne og vennlige når våren kommer. Vi gleder oss over de første blomstene som dukker opp og ser frem mot sommeren. Jeg gleder meg fortsatt over alt dette, men samtidig er det vondt at min søster ikke får oppleve det. 


Den siste våren vi virkelig koset oss var i 2014. Som bildet over viser satt vi i April på verandaen og solet oss. Jeg har mange fine minner fra den tiden og det er de jeg velger å ta med meg videre. Det var en vår preget av optimisme og vi så ikke for oss at dette skulle ende et år senere. Men det å kunne leve i nuet og nyte tiden er viktig. Ingen vet uansett hva fremtiden bringer, alt vi har kontroll over er det som hender her og nå. Ved å gjøre det beste ut av den tiden man har, vil man slippe å se tilbake på noe og angre i ettertid. For tiden kommer aldri tilbake. 

Ved å se tilbake på bilder blir man påminnet om hvordan ulike epoker i livet har vært. Bildene fra våren 2014 var preget av grilling, sol, utflukter og en enorm glede. Da jeg bladde gjennom bildene fra våren 2015 var de fleste tatt på sykehuset, og det kom tydelig frem hvor mye som hadde endret seg siden forrige vår, da vi solet oss på verandaen og var fulle av livsglede. På mange av bildene kunne man skimte solen bak en lukket gardin. Solen var fortsatt der, blomstrene var fortsatt der, våren var fortsatt der og livet gikk sin vante gang for de fleste. Men jeg var på en måte i min egen verden, en tilværelse som var uavhengig av årstider og omgivelser. 

Men idet våren nå igjen har meldt sin ankomst kjenner jeg at den satt sitt preg på meg for to år siden, selv om jeg ikke la så mye merke til den. Solen som nå skinner inn gjennom vinduet bringer frem minner, det samme gjør luften og temperaturen. Jeg klarer ikke helt å beskrive det, men det er noe med årstiden som gjør at jeg blir påminnet tiden da hun døde. At jeg er nyoperert og sengeliggende forsterker det inntrykket. Våren er der ute og jeg er her inne. Var det sånn våren hennes føltes da hun lå i sengen med åpent vindu og lyttet til fulene som kvitret på utsiden? 

Jeg kjenner det er mange tanker som dukker opp. Spørsmål jeg nok aldri vil få svar på. Men mest av alt tenker jeg at jeg er heldig som får oppleve enda en vår. Jeg lever og er frisk. For på tross av alt det vonde så er livet og våren fantastisk. Jeg skylder de som ikke får oppleve det å nyte hver eneste dag. Så denne vårdagen i 2017 gir jeg et løfte til meg selv om at jeg skal nyte livet og fortsette å møte utfordringene på en like sterk måte som min lillesøster gjorde. Alle dager er en gave, selv om ikke alle dager er like gode. 

Carpe Diem er så mye brukt at det nesten blir en klisje å si det, men det ligger noe viktig i ordtaket. Setningen ble for første gang brukt av den romerske dikteren Horstius og hele setningen lyder som følger «Carpe diem quam minimum credula postero» betydningen er «Grip dagen, stol så lite som mulig på den neste». 

Ønsker dere alle en riktig god vår og påske ❤