Fire & Rain (og tårer) i en kirke.

Første gang jeg hørte The Dance fremført i en kirke var i 2015. Da var det Adam Douglas som sang den i min søsters begravelse. I går var jeg igjen vitne til at sangen ble fremført i en kirke. Selv om det denne gangen var konsert med Fire & Rain, i en helt annen kirke, var det som om jeg gjenoppleve øyeblikket for to år siden.

Jeg visste fra annonsen at de blant annet skulle spille Garth Brooks den kvelden. Men ikke hvilken sang. Jeg hadde et håp om at det var nettopp The Dance. Og da de første tonene fylte kirkerommet fikk jeg frysninger over hele kroppen og en klump i halsen. Jeg så mot taket og prøvde å holde tårene tilbake. Men etterhvert ga jeg fri adgang til både tårer og følelser. Det er tross alt ikke første gangen noen gråter i en kirke. Det var et følelsesladet og magisk øyeblikk. Etter konserten snakket jeg med andre som også hadde felt noen tårer. Men til en annen sang og med andre følelser.

På mange måter var gårsdagens fremførelse mye sterkere enn da Adam Douglas fremførte sangen i begravelsen for to år siden. Den gangen var jeg mest opptatt av å komme meg gjennom seremonien, og for å klare det måtte jeg ha en viss kontroll over tankene. Det var for mye smerte og sorg til å kjenne på alle følelsene. Men i går kunne jeg tillate meg selv å slippe følelsene fri. Og selv om det var trist, så var det mest av alt veldig godt og befriende. Jeg trengte dette!

For meg ble det en veldig personlig opplevelse å være på konsert i Øre kirke i går. Og det var det nok for mange andre også. Musikk har en tendens til å bringe frem ulike følelser, spesielt når det er dyktige musikere som fremfører den. Hvert menneske har sin historie og ulike sanger de knytter opp mot hendelser i livet. Dette var helt klart en av de bedre konserter jeg har vært på. Selve atmosfæren ved å ha konsert i en kirke var magisk. Og foruten tårer, ble det også mye latter og glede.

En stor takk til gruppa Fire & Rain som består av Andre Gussiås, Mats Nerli, Rolf Erik Nustad og Hallgeir Solli. Det var en uforglemmelig opplevelse. Disse dyktige musikerne skal ha flere Country og Gospelkonserter i ulike kirker, og jeg anbefaler alle å ta turen innom. De spiller sine egne tolkninger av blant annet Johnny Cash, Elvis Presley, Kris Kristofferson, Dixie Chicks og som jeg nevnte ovenfor Garth Brooks. For en oversikt over konserter kan dere gå inn på Facebook siden: Fire & Rain

Jeg kommer nok til å delta på minst en konsert til i en annen kirke! Og jeg har bestemt meg for å ta frem gitaren og øve mer på The Dance. En av favorittsangene til Målfrid som hun også brukte å spille på gitar.

«And now I’m glad I didn’t know 
The way it all would end, the way it all would go. 
Our lives are better left to chance, I could have missed the pain 
But I’d have to miss the dance»

Ta vare på hverandre, husk at man vet ikke hva morgendagen vil bringe ❤

Anne-Merete

Jeg er overveldet over støtten!

Det er så mange godhjertede mennesker der ute. Det ser jeg tydelig på innsamlingsaksjonen jeg har til minne om Målfrid. Takket være en fantastisk givervilje har summen nå kommet opp på 56150 kr. Vi er derfor bare 3850 kr unna målet. Jeg skulle ønske jeg kunne gi alle som har donert penger og/eller delt innsamlingen en stor klem!

Jeg vurderer å også ta i bruk andre innsamlingsmetoder neste år. Men det vil kreve litt mer planlegging. Kanskje dere har noen tips til hva jeg kan gjøre? I morgen skal jeg pante noen tomflasker jeg har spart og donerer pengene til innsamlingen. Alle monner drar!  Forhåpentligvis vil vi nå 60000 kroners målet innen utgangen av oktober. Om jeg får tid til å være litt mer aktiv med innsamlingen under neste års Rosa Sløyfe aksjon, så håper jeg vi da kan nå 100000 kr. Jeg skriver «vi» fordi dette er en felles innsats fra både meg og alle dere som donerer og hjelper til med å spre budskapet. Uten dere hadde ikke dette vært mulig!

Denne uken ble innledet med å se på stjernehimmelen og stjerneskudd natt til mandag. Man føler seg så liten når man ser opp mot himmelen og reflekterer. Hva befinner seg der oppe? Er det noen som ser ned på meg? Ellers så fikk jeg i går en veldig god nyhet. Foreløpig en liten hemmelighet siden det gjenstår en liten formalitet. Men kanskje starter jeg snart på et nytt og spennende kapittel i livet mitt.

Bildet ovenfor er fra natt til mandag. I bakgrunnen er min tidligere arbeidsplass Scandic Seilet. Takk til Christer Olsen Photo som har tatt både dette og flere av de andre bildene jeg har brukt på bloggen.

Om du ønsker å donere penger til innsamlingsaksjonen kan du følge denne linken: Innsamling til minne om Målfrid.

En stor klem til dere alle!

Anne-Merete

Mitt bidrag til årets Rosa Sløyfe aksjon.

For et par uker siden fikk jeg et hyggelig brev fra kreftforeningen. Jeg har bidratt i en brosjyre de ga ut til årets Rosa Sløyfe aksjon, og som takk fikk jeg tilsendt et par kopier og noen Rosa Sløye produkter.

Rosa Sløyfe brosjyre 2017

Som jeg har nevnt tidligere så samler jeg også i år inn penger til Rosa Sløyfe aksjonen. Målet er å øke summen til 60000kr. Det gjenstår nå 10200kr for å nå det målet. Takk til alle dere som har bidratt! Jeg har ikke vært like flink til å dele innsamlingen på sosiale medier som jeg var i fjor. Men skal nå jobbe mer aktivt for å nå målet! Håper dere vil bidra til å støtte en god sak, til minne om Målfrid som vi mistet så altfor tidlig. Innsamlingsaksjonen finner dere her. Legg gjerne igjen en hilsen der, det setter jeg stor pris på.

Ellers håper jeg dere alle nyter høsten. En av grunnene til at jeg ikke har skrevet så mye er at jeg ikke er så aktiv på sosiale medier for tiden. Etter flere år som student har jeg igjen fått tid til å lese noe annet en pensumbøker. Derfor har jeg tilbrakt mange timer under pleddet med en bok og en kopp te. Vil tipse dere om Emelie Schepp sine krimbøker om statsadvokat Jana Berzelius. De to første bøkene leste jeg ut i helgen, så på mandag måtte jeg innom Ark for å kjøpe bok nummer tre. Jeg har også fått tid til å begynne med Yoga, noe som virkelig hjelper mot stress, og turer ute i friskluft. Det er så mange år siden jeg har kunnet slappe helt av og ikke stresse hele tiden, så jeg nyter tilværelsen og fokuserer på alt det positive i livet! Nå ser jeg frem mot en førjulstid uten eksamenslesing! Kanskje jeg endelig får tid til å gjøre alle de juleforberedelsene jeg ikke har fått tid til de siste årene.

_8CO9691

 

Anne-Merete

Happy Birthday in Heaven – 30 års dagen du aldri fikk oppleve.

Idag, 11 September 2017, skulle du feiret 30 års dagen din Målfrid. Dessverre levde du ikke lenge nok til å feire den store dagen. Jeg tente et lys for deg når jeg våknet idag tidlig, stengte verden ute et øyeblikk og reflekterte over meningen med livet og døden.

Man vet ikke hvor mange timer man får her på jorden, eller hvor mange bursdager man får feiret. Derfor er det viktig å gjøre det beste ut av livet. Min trøst er at du virkelig levde de 27 årene du fikk tildelt på jorden Målfrid. Du var full av livsglede og optimisme. Jeg savner spøkene dine, smilet ditt, samtalene vi hadde og nærværet ditt. Du har etterlatt et stort tomrom som aldri kan fylles. Noen ganger når jeg ser på bildet av deg i vinduskarmen kan jeg føle din tilstedeværelse. Jeg husker stemmen din, latteren din og smilet ditt. Det er nesten som om bildet blir levende på et vis. Minnene er så sterke, og det er jeg veldig glad for.

Mye har skjedd siden du forlot oss Målfrid. Jeg hadde så inderlig ønsket å delt det med deg. Men kanskje er du en eller annen plass og ser ned på oss? Kanskje hører du meg de gangene jeg sitter helt alene og snakker til deg? Jeg håper og tror vi møtes igjen, noe annet er utenkelig og meningsløst. Ditt liv, din personlighet og din styrke er en inspirasjon. Jeg lover deg at jeg skal gjøre det beste ut av livet og aldri gi opp i motgang.

Det ble dessverre ingen bursdagskake eller gaver den 11.September 2017. Men for å markere dagen din har jeg startet en innsamlingsaksjon til minne om deg. Den går til Rosa Sløyfe aksjonen. Elsker deg, savner deg og er så glad for at jeg er storesøsteren din!

Happy Birthday in Heaven kjære lillesøster ❤

De som ønsker å legge igjen en donasjon til minne om Målfrid på 30 års dagen hennes kan gå inn på denne siden: Innsamling til minne om Målfrid.

På tide å børste støvet av «pennen» igjen!

Sommeren nærmer seg slutten og høsten står for tur. Etter en lengre pause fra skrivingen er jeg klar for å børste støvet av «pennen» igjen. Snart står Rosa Sløyfe aksjonen for tur og jeg vil også i år markere den. Tiden har gått veldig fort. Det virker ikke som det har gått et år siden jeg prydet fremsiden på avisen og utleverte meg selv gjennom bloggen. At det skulle føre til så mye publisitet og en nominasjon til årets Romsdaling var jeg totalt uforberedt på. Helt ærlig så var det litt godt når alt hadde roet seg og jeg kunne gå tilbake til hverdagen. Men det var absolutt verdt det!

For noen dager siden fikk jeg en forespørsel fra Kreftforeningen om jeg ville bidra i en brosjyre de skal dele ut. Bakgrunnen er innsamlingsaksjonen jeg hadde i fjor hvor jeg samlet inn penger til Rosa Sløyfe aksjonen. Jeg er veldig takknemlig for at de har lagt merke til akkurat min innsamling og stiller selvfølgelig opp når jeg får en sånn forespørsel. I år kommer jeg til å fortsette innsamlingen til minne om Målfrid. Siden hun skulle fylt 30 år den 11.september ønsker jeg å markere dagen ved å starte årets innsamling da. Jeg håper alle som ønsker å bidra vil stille opp i år også. Det er ikke mulig uten deres hjelp! ❤

I tillegg til bloggen, vil innsamlingen bli publisert på Facebook siden som dere kan følge ved å trykke på denne linken —> Livet og døden og alt imellom.

Til slutt en liten oppdatering på hva som har skjedd siden sist:

Jeg er ferdig med Mastergraden! Og på tross av operasjonen som satte meg ut av spill en periode klarte jeg å nå målet mitt med å få A på masteroppgaven. Tenk at jeg for fem år siden trodde jeg var for «gammel» til å begynne på skole igjen!

Dagen før jeg ble innlagt på St.Olav var jeg i møte med Sivilforsvaret. Jeg meldte meg frivillig til å være med i Fredsinnsatsgruppen, og i Juni tilbrakte jeg derfor 3 uker på Sivilforsvarets nasjonale kompetansesenter på Starum. Var litt usikker på hvordan det skulle gå siden jeg ble operert bare to måneder før, men det gikk veldig bra.

I sommer har jeg besøkt 8 land. Sverige, Danmark, Tyskland, Polen, Østerrike, Tsjekkia, Slovakia og Ungarn. – Budapest og Praha er definitivt to byer jeg anbefaler alle å reise til.  Men om jeg noen gang reiser på en rundtur i Europa igjen så kommer jeg til å bytte ut bilen med tog!

I disse valgkamp tider vil jeg også informere om at jeg har meldt meg inn i SV. I mine yngre dager lå jeg mye lengre (altfor langt!) til høyresiden politisk. Men livet er fylt med lærdommer og man endrer seg over tid. Jeg har funnet min partipolitiske tilhørighet, hvorfor skal jeg komme tilbake til ved en annen anledning.

Og til sist, jeg har blitt vegetarianer. Har lenge ønsket å kutte ned på inntaket av kjøtt, men det ble bare med tanken. Men tidlig på morgenen den 29.Juni tok jeg steget og kuttet ut alt kjøtt. Og nei, jeg spiser ikke bare salat. Tror faktisk ikke jeg har spist salat i løpet av denne tiden. Men jeg lager nesten all mat fra bunn av og har opplevd gleden i matlaging. Kan tilbringen lang tid på kjøkkenet og eksperimentere med all mulig slags mat. Jeg har også lært meg å lage en av mine favoritter som jeg stort sett bare spiste på reiser, Hummus!

Det var en kort oppdatering på hva som har foregått de månedene jeg ikke har skrevet noe. Dere kommer til å høre mer fra meg fremover 🙂

Anne-Merete

Symbol på kjærlighet og savn. 


Når jeg var yngre følte jeg en viss redsel for gravplasser, spesielt når det var mørkt ute. Nå føler jeg det er en av de mest fredfulle steder å være. Lørdag var hele familien på gravstedet for å pynte med blomster og lys. På kvelden, etter mørket hadde senket seg, tok jeg turen tilbake for å se. Graven var så vakker med blomster og levende lys. De var tydelige symboler på kjærlighet og savn!

Vi hadde en liten diskusjon på dagen om hvorfor gresset aldri gror helt opp foran graven. Svaret på det er nok at den blir besøkt så ofte. Hver gang jeg besøker graven er det fotavtrykk der.

Målfrid ❤️ Høyt elsket, dypt savnet!

To år siden du døde – Jeg savner deg hver dag Målfrid!

I dag er det to år siden jeg så for meg at hele livet mitt skulle kollapse. Nøyaktig 24 måneder har gått siden min lillesøster Målfrid døde, bare 27 år gammel. Den 29 April 2015 var jeg usikker på om jeg ville være i stand til å leve videre med sorgen. Det er uten tvil det vondeste jeg har opplevd i hele mitt liv. Men utrolig nok har vi mennesker en styrke i oss som gjør at vi kommer oss gjennom de mest utenkelige situasjoner. Det har vært to vonde år, men også to gode år. For livet går videre, og jeg har opplevd mye glede i hverdagen. Glede og sorg har gått hånd i hånd. 

Jeg tok mange bilder de siste dagene av hennes liv, bilder jeg aldri kommer til å publisere eller vise til noen utenfor familien. I går så jeg gjennom de bildene, og midt i blant de så jeg et bilde av en side fra en brosjyre. Husker ikke hvilken brosjyre det var, men tror det var noe som ble utdelt til de som var i livets siste fase. Der stod det skrevet noe jeg synest var veldig fint. Jeg vil dele de ordene med dere. Kanskje er det flere som kan finne trøst i de.

Det siste skrittet.

Vi mennesker har alltid hatt ulike bilder av overgangen mellom liv og død. Mange handler om at vi skal reise over en elv eller et hav til det land vi ennå ikke kjenner.

Tenk deg at du står ved stranden en sommerkveld og ser et vakkert fartøy som gjøres klart til avreise. Seilene heises. Når kveldsbrisen kommer fylles seilene og båten glir ut på det åpne havet. Du følger den med blikket på ferden mot solnedgangen. Den blir mindre og mindre, og til slutt forsvinner den som en liten prikk i horisonten. Da hører du at noen ved siden av deg sier «Nå har hun forlatt oss».

Forlatt oss for hva? Dette at hun har blitt stadig mindre og til slutt forsvunnet er jo bare slik du ser det. I virkeligheten er hun jo like stor og vakker som da hun lå ved stranden! Nettopp i det du hører stemmen som sier at hun har forlatt oss, finnes det kanskje noen på en annen strand som ser henne dukke opp i horisonten, noen som venter på å få ta imot nettopp henne når hun når sin nye havn.


Minnet om at jeg leste dette et par dager før hun døde er svakt. Men jeg husker hvor jeg satt når jeg leste det, og at det gjorde godt. Man kan ikke med sikkerhet vite hva som skjer etter døden, men man kan velge hva man vil tro. Kanskje er hun gjenforent med mormor og farmor? Kanskje har hun hilst på farfaren hun aldri fikk møte i dette livet? Og kanskje leker hun med Tanja, hunden vi hadde da vi var barn? Jeg liker å tro det. Det at Målfrid har tatt denne reisen til det ukjente stedet som døden faktisk er, gjør at jeg ikke lenger frykter den på samme måte. For kanskje vil vi en dag gjenforenes? Jeg velger å tro det. 

                  Jeg savner deg Målfrid ❤️ 

Den siste etappen av et seks år langt løp. 

17 dager, hvor jeg stort sett bare har vært innendørs, begynner å sette sitt preg. Til å begynne med var det veldig godt å faktisk bare slappe av og ikke stresse, for jeg fikk jo ikke gjort noe allikevel. Derfor har jeg med god samvittighet sett på dokumentarer, debatter og urix episoder. Har til og med sett påskekrim for første gang på mange år. For noen dager siden begynte jeg på en 24 timer lang dokumentar om Jerusalem. Men nå har jeg bestemt meg for at jeg må komme meg ut av den litt for behagelige, og uvante, TV-slave tilværelsen. Den lange dokumentaren må derfor settes på pause i noen uker. Jeg må fullføre noe jeg startet for snart seks år siden.

Kroppen får jeg ikke friskmeldt enda, uansett hvor mye jeg måtte ønske det. Har ikke lov til å løfte mer enn et par kg og hendene skal ikke løftes høyt. Det gjør hverdagen litt mer komplisert. Trøsten er at jeg ihvertfall slipper unna husarbeid og andre kjedelig oppgaver som er for tunge. Men siden jeg er student, og bare har få uker på meg til siste eksamen og innlevering av masteroppgave, så må jeg bare bite tenna sammen og sette igang. Det er ikke dørstokkmila jeg står ovenfor nå, men åpne data- og bøker mila. Heldigvis har jeg forberedt meg godt før operasjonen, så det er bare å ta opp igjen tråden der jeg slapp. Jeg så for meg to uker studiefri, noe som innebærer at jeg er tre dager på etterskudd. Det er ikke all verden, og jeg er overbevist om at det går bra denne gangen også.

Avslutning av Bachelorgrad – Mai 2015.


Om en måned har jeg tilbakelagt seks år på skolebenken. Iløpet av de årene har jeg tatt generell studiekompetanse, en bachelor og om få uker har jeg en master. Jeg har også iløpet av disse årene opplevd at mamma fikk kreft – og ble frisk. Deretter fikk min lillesøster kreft – og tapte kampen. Jeg fikk påvist en genfeil som gjør at jeg står i fare for å gå gjennom det samme. For å forebygge dette har jeg tatt noen operasjoner, og fortsatt gjenstår en operasjon for at jeg skal slippe å bekymre meg for kreft. Noen ganger undrer jeg meg over hvordan jeg har kommet meg gjennom det uten å falle bakpå i studiene. Men jeg føler på mange måter at skolen har vært et fast holdepunktet som har gjort at jeg har måttet kjempe meg gjennom alt. Jeg tror faktisk den har vært en av de mest positive faktorene som har hjulpet meg gjennom dette. Jeg skal stå løpet ut, og ser frem til å klappe meg selv på skulderen i slutten av mai.

Ellers er det ikke så mye mer å rapportere om herfra. Ting går stadig fremover og fra imorgen er jeg student på heltid igjen.

Meg, deg og hele menneskeheten.

Hvert eneste menneske har sin egen historie. Jeg har min og du har din. Vi ser verden på ulike måter, vurderer ting ulikt og har forskjellige syn på livet – og døden. Tenk at det i skrivende stund er ca. 7.498.659.710 unike mennesker her på jorden. Dette er et ufattelig høyt tall. Vi kan aldri bli kjent med hvert eneste menneske, derfor deles vi ofte inn i grupper basert på ulike kriterier. Ut fra de valgte kriteriene utarbeider vi tall og statistikker, noe som i mange sammenhenger er hensiktsmessig, men det fører også til en generalisering.

Jeg tilhører mange ulike grupper, men allikevel er jeg bare meg, et enkelt individ med min egen personlighet. Det samme gjelder for alle andre som skjuler seg bak tallet jeg viste til ovenfor. Hver eneste av de har sin egen historie. Noen er ganske lik oss selv på enkelte områder, og noen er mer ulike oss. Men vi våkner til den samme solen hver morgen, og ser den samme månen på nattehimmelen. Jeg har møtt mennesker i andre deler av verden, som ifølge enkelte gruppeinndelinger tilsier at de er veldig ulik meg, men jeg har oppdaget at vi har veldig mye til felles. Likeså har jeg møtt mennesker som blir delt inn i samme gruppe som meg, og funnet ut av vi er veldig ulike. Det handler om å se enkeltindividene – menneskene bak tallene.

Om vi beveger oss tilbake til det store bildet igjen, så er det idag født ca 335.000 mennesker i verden. Idag har også ca 138.000 tatt sitt siste åndedrag, og forlatt både verden og det store tallet jeg viste til innledningsvis. Men hva sier disse tallene oss egentlig? Ved første øyekast sier de oss ikke mer enn at det er befolkningsvekst. Menneskene bak får vi ikke vite noe om. Kanskje kjenner du noen av de? Kanskje har du eller noen bekjente satt et nytt liv til verden idag, i såfall gratulerer jeg. Eller kanskje har du mistet, og tatt et siste farvel med noen idag? I såfall føler jeg med deg i sorgen. Jeg personlig kjenner ingen som kommer inn under dagens tall. Men det er noen som kjenner de. Det har også vært dager hvor jeg har blitt kjent med nye verdensborgere, og tunge dager hvor jeg har tatt farvel med noen som har forlatt oss. Livet er så fullt av kontraster. Gjør det beste ut av de dagene du er et av de 7.498.659.710 menneskene som lever på jorden. Og prøv å bli kjent med noen av de andre, gjerne noen du tror er veldig ulik deg. For kanskje har dere mer til felles enn du tror! Det er ihvertfall min erfaring.

Om du er nysgjerrig på tallene jeg viste til, som konstant endrer seg, finner du de her.  Jeg har ikke foretatt en kildevurdering, så se på tallene med en «klype salt».

Anne-Merete

Kanskje har jeg ikke gått glipp av så mye allikevel?

Merkedager er for meg indikatorer på hva som har skjedd i livet innenfor en viss tidsepoke. Akkurat nå ligger jeg på sofaen og ser på alle de fantastiske opplevelsene venner og kjente har hatt denne påsken. Jeg vet jo at ikke alt nødvendigvis er så fantastisk som det blir portrettert på Facebook, men for meg virker det som «alle» har det så bra og alt ser spennende ut. Og det unner jeg de selvfølgelig. Men en del av meg, den rastløse delen, synest litt synd på seg selv for at den ikke får oppleve stort denne påsken. 

Men sånn er selvfølgelig ikke virkeligheten! Livet er ikke fantastisk for alle andre, og ikke er det synd på meg heller. Jeg er bare rastløs. Så tankene mine vandrer videre til alle de som i perioder av livet, eller store deler av livet ser på verden utenfor uten å være i stand til å ta så stor del av den. De med kroniske lidelser, enten fysiske eller psykiske, som gjør de ute av stand til å ta del i alt de måtte ønske. De som går på cellegift eller andre medisiner som ødelegger mye av livskvaliteten. For ikke å snakke om alle de millioner mennesker i verden som lider i krig og hungersnød. For en styrke de må ha for å komme seg gjennom dagene, så hva har jeg da å klage over? Absolutt ingenting!

Min tilstand er forbigående. Hvem vet hva som skjer neste påske. Kanskje sitter jeg da også på sofaen uten å gjøre så mye, selv om jeg er i stand til det. Eller kanskje finner jeg på noe spennende, mye kan endre seg iløpet av et år. Påsken ifjor var jeg så heldig å reise til både Tyskland, Sverige og Oslo. Påsken for to år siden var en av de vonde, da minnes jeg at jeg var på sykehuset og besøkte lillesøsteren min som kjempet mot kreft. Jeg hadde med et påskeegg til henne, og når jeg tenker meg om så var det siste gang jeg ga et påskeegg til noen. 

Påskene før der har ikke vært så mye mer spennende enn at det var fridager, og jeg har aldri gjort så mye utav de. Ihvertfall ikke noe som er spennende nok til at jeg husker det nå. Men det er bare det at når man ikke kan gjøre noe, så ser man for seg alt man hadde kommet til å gjort om man var istand til det. Så jeg konkluderer med at jeg sannsynligvis ikke har gått glipp av så mye den påsken her, sånn bortsett fra å skrive på masteroppgaven da. For sannheten er at om jeg hadde vært i form hadde jeg nok tilbragt store deler av påsken på biblioteket. 


Jeg føler igrunn det passer bra å minne meg selv på sitatet jeg bruke til dette bildet som ble tatt i Oslo påsken ifjor. «Your life is a canvas. Make sure you paint yourself a whole lot of colorful days.» Det føler jeg at jeg har gjort i året som har gått, og jeg ser frem til flere fargerike dager. 

Fortsatt god påske til dere alle, og en stor klem til alle de som ikke har det så greit i livet. ❤️