Blanke ark og fargestifter til.

2016 er historie, en ferdigskrevet bok med minner. Nå venter 2017, et år med blanke ark og fargestifter til. Nye opplevelser står for tur og nye historier skal skrives. Noen blir som planlagt men de fleste utvikler seg på veien. Man kan ha ambisjoner for det nye året, men hva historien vil berette i ettertid er det ingen som vet. Ei heller hvor mange dager av det nye året man får oppleve.

Jeg har ambisjoner for det kommende året. Men de foregående års historier har lært meg at det meste blir formet på veien. Kanskje åpner det seg nye muligheter som setter meg ut på en annen kurs enn den jeg har staket ut?

Jeg vet ihvertfall at 2017 er et år hvor jeg igjen står ovenfor valg som vil ha konsekvenser for fremtiden. Arkene er blanke og det eneste jeg har skrevet på de er en morgen hvor jeg har sovet altfor lenge, lest nyheter og skrevet dette innlegget.

Ambisjonene sier meg at jeg skal fokusere på det siste semesteret av mastergraden. Og at jeg etterhvert skal se meg om etter en jobb. Fred på jord kan jeg ikke skape, men jeg vil ut i verden. Jeg vil utrette noe, gjøre en forskjell. Kanskje blir det ikke i år, kanskje blir det et annet år eller kanskje aldri. Men ambisjonen er der. Og den er viktig å ha med seg i bagasjen.

Jeg har alltid mål jeg strekker meg etter, det er sånn jeg setter ut min kurs. Noen av målene er langsiktige. Sånn som da jeg for 6 år siden bestemte meg for at det første jeg måtte gjøre om jeg skulle utrette det jeg ønsket, var å starte på utdannelsen jeg snart er ferdig med. Det opprinnelige målet jeg satt meg var å ta en bachelorgrad. Men underveis endre dette seg og det nye målet ble å ta en mastergrad. Og nå, ettersom den graden også snart er fullført, leker jeg med tanken om å engang i fremtiden ta en doktorgrad. Det er foreløpig ikke et mål, bare en tanke om en alternativ vei å ta.

Jeg har i mange år ønsket å skrive en bok. Ikke en bok om min historien sånn som flere har etterlyst. Men en ganske annerledes bok som jeg foreløpig holder for meg selv. Blir dette året hvor jeg endelig begynner å realisere den drømmen? Det står ikke øverst på listen over gjøremål for 2017, det er en langsiktig drøm. Kanskje blir den aldri realisert, eller kanskje en dag i fremtiden går den fra å være en drøm til å bli nedskrevne ord.

Selv om jeg har mål jeg vil oppnå så planlegger jeg ikke livet i altfor stor grad, til det er livet for uforutsigbart. Livet er en reise som blir til etterhvert, og om jeg hadde planlagt alt i minste detalj hadde jeg gått glipp av mye som ikke var en opprinnelig del av planen. For ikke å snakke om skuffelsen over planene det ikke ble noe av. Jeg er spontan og mange av fjorårets historier ble formet på veien. 2016 ble ikke som jeg trodde da jeg for et år siden prøvde å forutsi veien jeg skulle ta, men det ble bedre.

Jeg ønsker dere alle et riktig godt nytt år. Husk at det bare en en dato. Arkene er ikke så blanke allikavel for du tar med deg videre alt fra de foregående år. Men kanskje er det en fin anledning til å reflektere litt rundt hva man vil oppnå i livet og hvem man ønsker å være. Lære av tidligere feil og fokusere mer på det positive. Følg drømmene og sett deg mål. Livet er ikke over før det siste åndedrag er tatt og man er aldri for gammel til å sette ut på en ny kurs i livet.

Anne-Merete

Jeg er nominert til årets romsdaling 2016!

Fredag etter jobb hadde jeg planer om å sove på sofaen for å lade opp til kveldens julebord. Men det endret seg da jeg helt uventet fikk en telefon fra Romsdals Budstikke. De ville forberede meg på at det kom til å stå om meg i avisen dagen etter. Jeg var nominert til årets romsdaling 2016.

Min første tanke var at det er en tulleoppringning fra noen som vil ha det gøy på min bekostning. Men etter som samtalen gikk med redaktøren innså jeg at det var sant. Men jeg måtte søke opp hvilket navn telefonnummeret var registrert på før jeg kunne legge all tvil til side. Og jeg fikk det hele bekreftet i går da avisen publiserte dette: Hvem blir årets romsdaling.

Jeg klarte, og klarer forsåvidt ikke enda, helt å forstå hvorfor jeg er nominert til en sånn pris. Det er flere kandidater som har utmerket seg over flere år. Og blant tidligere vinnere er tidligere statsminister Bondevik, finansmannen Røkke og fotballegenden Solskjær. Jeg ser ikke helt hvor jeg passer inn på en sånn liste, men jeg ser på det som en stor ære! Det betyr at jeg må ha gjort noe riktig iløpet av de siste månedene. Dette er hva de skrev som begrunnelse for nominasjonen: 

skjermbilde-2016-12-18-kl-13-49-50

I avisen står det at Målfrid døde i 2014. Det er feil, hun døde i fjor. Da jeg i september bestemte meg for å markere årets Rosa Sløyfe aksjon ved å fortelle min historie trodde jeg ikke det skulle bli som dette. Et par dager etter jeg begynte å skrive kontaktet lokalavisen meg. Noe som førte til at historien min ble hovedoppslaget i Romsdal Budstikke den 6 oktober. Jeg var i tvil når de kontaktet meg, men kom frem til at om jeg skulle gjennomføre dette «prosjektet» måtte jeg gå hele veien. Og det angrer jeg ikke på. Nettversjonen kan dere lese ved å trykke på denne linken: Jeg kan aldri få søsteren min tilbake, men håper historien min kan redde liv

Takk til alle som har støttet meg de siste månedene, det har vært over alle forventning. I tiden etter at jeg gikk ut med historien har mange kontaktet meg. Det virker som det nå er lettere for folk å snakke om det jeg har gått gjennom, tidligere fikk jeg inntrykk av at flere ikke sa mye fordi de ikke viste hvor grensen for åpenhet gikk. Nå kommer folk bort til meg på jobb, skolen, til og med på butikken. Terskelen er ikke så høy lengre. Jeg har også fått tilbakemelding fra flere som kjente Målfrid. De synest det er godt å kunne lese om henne på bloggen. Både kjente og ukjente har fortalt meg deres egne historier, både om sykdom og det å miste noen.

På nyttårsaften blir det offentliggjort hvem som har vunnet. Jeg er mer enn nok fornøyd med å være nominert, og ser ikke helt for meg at jeg skal vinne. Men jeg setter nominasjonen veldig høyt. Samtidig er det litt vondt å tenke på at jeg aldri får dele denne nyheten med Målfrid.

De som har lyst til å stemme på meg eller en av de andre kandidatene kan gjøre det frem til 23. desember, ved å gå inn på denne linken: Stem frem din favoritt til årets romsdaling.

Ønsker dere alle en fin fjerde søndag i advent.

Anne-Merete

 

Farvel November.

Frem med barberhøvelen, november er snart over. Mange barter forsvinner og vi går inn i julemåneden. Siden jeg verken har bart eller julestemning blir det ikke stor overgang for meg.

Jeg lever i min egen boble for tiden, sammen med Marx, Durkheim og Weber. Med andre ord, eksamenstid. Mamma har gitt opp å spørre meg om julegave ønsker. Om julegave planleggingen hadde hatt relevans til pensum kunne jeg kanskje engasjert meg litt mer.

Men her sitter jeg altså å skriver dette innlegget, noe som ikke er pensum. Kanskje et bevis på at mennesket ikke er helt rasjonelt, pensum igjen.

Jeg skal ta et steg ut av boblen et øyeblikk og oppsummere måneden som har gått, uten innblanding av samfunnsvitenskapelige teorier. Jeg har en følelse av at november har gått veldig fort, men ved å ta et tilbakeblikk ser jeg at det har hendt mye.

I begynnelsen av måneden var jeg i Trondheim, fotballhovedstaden som jeg kaller den. Jeg var på samling i regi av kreftforeningen for de som har en genfeil som gir økt risiko for kreft. Jeg reiste på fredag, og siden seminaret ikke begynte før lørdag utnyttet jeg muligheten til å slappe av. I godt selskap av en nyinnkjøpt bok gikk jeg på restaurant, ja for det er faktisk ikke feil å spise ute alene. Etter en stund dro jeg og boken til Starbucks, før vi gikk til sengs sammen. Om noen lurer så er boken skrevet av Åsne Seierstad og heter To søstre.snapseed-6Dagen etter begynte samlingen, som varte i to dager. Jeg møtte en fantastisk gjeng som jeg utvekslet erfaringer med. Det var godt å snakke med andre som har genfeilen, da det ikke er så mange av oss.  I notatene fra samlingen har jeg skrevet et sitat fra den, «Den enkelte har aldri med et annet menneske å gjøre, uten å holde noe av dette menneskets liv i sine hender». Tenk over betydningen, ganske sterkt.

Helgen etter var fylt av glede da tantegutten min ble døpt. Det er så fint å få nye tilskudd til familien, flere mennesker å elske. De som leste Den gule kjolen – sorgen og minnene om det som aldri ble. fikk med seg at det ble en veldig gul helg. Lilla var yndlingsfargen til Målfrid i lang tid, men en uttalelse på sykehuset gjorde at gult ble en symbolsk farge på det som aldri ble.

Fredag, uken etter, ble jeg invitert på champagne-middag. Den ble holdt på Molde Fjordstuer og som navnet tilsier, det var en sprudlende aften. Ja og «litt» julemat, en 10 retters med mye spennende. fullsizerender
To dager etter var det endelig Cupfinale. Jeg hadde forsøkt å skaffe billetter, uten hell. Noe som førte til at jeg ble sittende å se kampen i Molde. Det ga meg tid til å skrive innlegget Man må ikke hate Molde by for å elske Rosenborg!, som Romsdals Budstikke publiserte. Et lite plaster på såret for at jeg ikke kom meg til Oslo.

Dagen etter tok innlegget helt av på en gruppe for Rosenborg supportere. Selv om jeg ikke tok opp tribunekultur, ble det en lang diskusjon om nettopp det. For de som tror det bare er motsetninger mellom de ulike supportergruppene kan jeg informere om at det, i aller høyeste grad, er ulike meninger innad i de ulike klubbene også.

Det er helgene som har hatt de store begivenhetene denne måneden. Midt i uken har jeg lest til eksamen. Da har jeg vært inne i en liten boble med de filosofiske tenkerne. I år har jeg klart å forberede meg så godt at det ikke føles stressende, selv om neglene vitner om noe annet.

Om en uke skal jeg ta frem nisseluen og legge bort bøkene. Da kan det hende jeg kommer med litt mer innholdsrike innlegg enn dette, som endte opp med å handle om alt og ingenting. Også kom det med litt snikreklame på det ene bildet ser jeg. For å utelate all tvil, dette innlegget er ikke sponset.

Avslutningsvis gjør jeg som i oktober og viser topp 3 listen. Den viser de innleggene som er lest og delt flest ganger denne måneden.

Topp 3 – November 2016

  1. Man må ikke hate Molde by for å elske Rosenborg!
  2. Den gule kjolen – sorgen og minnene om det som aldri ble.
  3. 1 Søndag i advent – et lys for Målfrid.

Anne-Merete

Lytt til stillheten, den har mye å fortelle.

Noen ganger kommer man over «visdomsord» som treffer deg som en pil. Ord som, selv om de er skrevet av en fremmed, er rettet mot deg. Du føler det var meningen du skulle lese ordene, akkurat da.

Jeg har alltid vært glad i dikt og sitater som får meg til å reflektere. En av favorittene er Rumi. Ordene jeg kom over idag fikk meg til å revurdere hvordan jeg bruker tiden min. Det var ikke et langt dikt man måtte filosofere over for å finne en mening i. Det var ni ord, som når de ble satt sammen sa meg akkurat det jeg trengte.

Listen to silence.
It has so much to say

Lytt til stillheten, den har så mye å fortelle. Noe så enkelt men allikevel noe så tankevekkende. Jeg lytter ikke så ofte til stillheten lenger, og jeg tar altfor sjelden en pause fra omverden og bare tenker!

Jeg gjorde det mye når jeg var barn. Nå skal det være sagt at jeg vokste opp på en tid da det ikke var internett og mange forstyrrelser som stjal tiden. Men jeg har også gjort det som voksen. Jeg har reist ut i verden alene, ofte uten internettdekning. Noen ganger har jeg dratt  ut i naturen noen timer for å sette meg ned å reflektere.

overland

Innimellom gikk jeg ned til sjøen og hørte på bølgeskvulpet, helt alene i nattemørket. Det ga en indre ro og mange biter falt på plass under disse øyeblikkene. Det var bare meg og mine tanker. Jeg ble kjent med meg selv. Hvem jeg var, og ikke hvem omverden forventet jeg skulle være.

Jeg skal ta ordene til meg. Jeg skal finne meg selv igjen, selv om jeg ikke har mistet meg selv. Men kanskje en liten del av meg har forsvunnet i nåtidens jag om å alltid være tilgjengelig. Jeg tar meg selv i å sitte med telefonen innimellom av vane, ikke fordi jeg skal noe spesielt.

Kanskje burde vi alle ta oss en liten Time Out fra hverdagen av og til? Det behøver ikke være alene, ta med noen du trives sammen med. Sett dere ned og prat, tenk og legg igjen telefonene hjemme. Jeg har fått mye ut av det før og håper jeg vil bli flinkere til å gjøre det igjen, både alene og sammen med andre.

Anne-Merete

Foto: Christer Olsen. – Øverlandsvatnet høsten 2015.

Det første lyset er tent.

Tidligere idag skrev jeg innlegget 1 Søndag i advent – et lys for Målfrid.

Jeg tenkte jeg skulle gi dere en liten oppdatering. Jeg har kommet hjem til Molde og det første lyset i min nye adventstradisjon er tent. Nye lys skal tennes for å minnes Målfrid hver søndag i advent.

Jeg valgte kubbelys siden de varer lenger. Da kan jeg tenne lysene hver dag i førjulstiden. Ved siden av de står et konfirmasjonsbilde av Målfrid. Det eneste som mangler nå er tallene som skal festes på lysene. De har jeg lagt på en så lur plass at jeg ikke finner de igjen. Men jeg er veldig fornøyd med resultatet. Det er ikke trist, bare godt.

snapseed-3
En fortsatt god adventskveld til dere alle.

Anne-Merete

1 Søndag i advent – et lys for Målfrid.

Så tenner jeg et lys i kveld, jeg tenner det for Målfrid
Det står og skinner for søstra, som skulle vært tilstede
Så tenner jeg et lys i kveld, jeg tenner det for Målfrid

Nå kommer tiden på året hvor det er flest merkedager. Dager hvor man tar en pause fra hverdagens stress og tilbringer tid med familien. En høytiden som aldri blir som før, og dager hvor det er noen som mangler.

1 søndag i advent kom litt brått på i år. Jeg er midt i eksamenstiden og det er ikke mye adventstemning. Jeg er ikke helt forberedt på at julehøytiden igjen står for døren. Er ikke helt villig til å slippe den inn enda. Høytiden som alltid har vært forbundet med glede og forventning har nå med seg en liten bismak. Sorgen over en lillesøster som ikke er med oss lenger.

Men samtidig ser jeg frem mot julen. I fjor feiret vi den første julen uten Målfrid. Jeg hadde grudd meg lenge og så for meg en veldig tung høytid, sterkt preget av hennes fravær. Men det gikk overraskende bra. Vi var innom gravstedet å pyntet med blomster, lysende julefigurer og engler. Det var et gravsted som skilte seg veldig ut fra de andre. Det er det for så vidt hele året, men den dagen var veldig spesiell.

På kvelden kunne man se mange fotavtrykk foran graven. Avtrykk som symboliserte hvor mange som hadde vært innom. Mennesker som også følte på savnet. Blomster og fotavtrykk etterlatt på graven av ukjente som hadde Målfrid i tankene midt i julehøytiden.

img_4995

Nå er jeg på Aukra med familien og i kveld skal jeg hjem å tenne et lys. Julen har ikke en religiøs betydning for meg, den handler i hovedsak om kultur og tradisjoner. Når jeg i år tar opp igjen tradisjonen med å tenne lys hver søndag i advent vil det ha en ny mening. Jeg tenner lys for Målfrid.

Når du er vant til å ha noen hos deg under merkedagene og de plutselig ikke er der lengre får noen av dagene et nytt innhold. Man skaper nye tradisjoner for å minnes de som er borte. Adventssøndagene hvor jeg tidligere har tent et lys når det passer seg, om jeg tilfeldigvis hadde lilla lys liggende, vil fremover bli merkedager hvor jeg minnes Målfrid i førjulstiden. Og det passer veldig bra med lilla lys siden det var en av Målfrid`s yndlingsfarger.

Ønsker dere alle en fin 1 søndag i advent, uansett hva dagen betyr for dere personlig. Ta vare på hverandre og sett pris på de nære og kjære. Det er ingen garanti for at de er hos deg neste gang du går inn i denne høytiden. Strekk ut en hånd til de som er ensomme og alene. Jeg er så heldig å ha et nært forhold til min familie, men det er ikke alle som har den gleden.

Anne-Merete

Jeg er nominert til Best i Tekst prisen.

Har du fått med deg at du er nominert til BEST I TEKST-prisene 2017? Du står kanskje bak årets beste digitaltekst! Vi sender denne mailen for å informere – og gratulere!

Overraskelsen var stor da jeg fikk en mail med denne beskjeden. Det står ikke noe om hvilken tekst nominasjonen er på bakgrunn av. Men de to tekstene jeg har skrevet som har fått mest omtale og blitt delt flest ganger er. Vi fokuserte på livet helt til siste slutt – om å ha en søster som kjemper mot døden. og Man må ikke hate Molde by for å elske Rosenborg! Da jeg publiserte sistnevnte ble jeg kontaktet av Romsdals Budstikke som ville publisere den på Rbnett.

Det er en jury som skal kåre vinnerne. Jeg anser det som usannsynlig at jeg kommer til å vinne, spesielt siden jeg bare har skrevet i to måneder. Men det er allikevel veldig kjekt å være nominert. Om du vil se priskategoriene og en oversikt over de andre nominerte kan du gå inn på den siden her: Best i tekst prisene.

skjermbilde-2016-11-26-kl-21-17-42

Anne-Merete

Man må ikke hate Molde by for å elske Rosenborg!

I rosenes by, omringet av fjorder og fjell, bor det en rosepike som elsker fotball. I motsetning til andre fotballinteresserte i området har hun ikke sesongkort på Molde stadion. Reisetiden til hjemmekamp er lang, heiaropene blir ropt på Lerkendal og hjertet banker for Rosenborg. Hun sier I og ikke Æ, det finnes ikke et trønder-gen i henne. Men når det kommer til fotball banker hjertet for det samme laget som trønderne. Like intenst og like ekte!

Siden hun var 6 år gammel har hun kjent på denne kjærligheten. Som liten så hun frem til den dagen i året da trønderne kom til Molde. Følelsene var så sterke og en dag besvimte hun på tribunene på gamle Molde stadion. Hun stod sammen med sine egne og ingen dømte henne fordi hun likte Rosenborg, hun var del av et fellesskap.

Foreldrene var ikke interessert i fotball men hun hadde noen onkler med sesongkort på Molde stadion. De var ikke dømmende, tvert imot. Selv om de var lidenskapelig Molde supportere la de igjen penger i supporterbutikken til Rosenborg. De tok med seg supporterutstyr til Molde i gave til den lille trollungen. Det betydde mer for henne enn de kanskje forstod.

Hun var veldig stolt og kan den dag idag huske gleden over gavene. Men hun kunne ikke gå med supporterutstyret på skolen, da ville kommentarene og mobbingen begynne igjen. Et år var hun så lei at hun prøvde å like MFK bare for å ta del av fotball felleskapet og ikke lengre være på utsiden, helt alene.

Men det gikk ikke lang tid før hun slo fra seg den tanken. Hun var bare et barn, men dette dannet mye av grunnlaget for at hun idag står sterkt på meningene sine. Hun har innsett at man ikke kan forandre den man er for å tilpasse seg andre. Man må stå opp for det man tror på!

Da hun var liten brukte Rosenborg å overnatte på et tidligere hotell som het Knausen. Like i nærheten lå kunstgressbanen hvor de trente før kamp. Der var hun hver gang, og gikk stolt hjem med autografer fra Mini, Sørloth, By Rise og alle de store heltene.

Innimellom var hun også i Trondheim på kamp. Gleden var stor da hun på Tyholttårnet møtte selveste Rune Bratseth og Werder Bremen før en treningskamp. Da hun spurte Bratseth om autografen ble han overrasket over dialekten hennes. Dette er noen av de fineste barndomsminnene hun har.

Nå har hun blitt 34 år og den lille jenta har blitt hardhudet. Hun bryr seg ikke lenger om kommentarer, hun er stolt og svarer tilbake. Om det skulle være noen tvil, den lille jenta med den store kjærligheten for Rosenborg er meg.

Min oppfordring til alle fotballsupportere er å respektere barns meninger om fotball. Små kommentarer som ikke er vondt ment kan faktisk være sårende for noen som opplever det til stadighet. For om du kommer med bemerkninger er det stor sannsynlighet for at det er mange andre som også gjør det.

Min yngste sønn liker også Rosenborg. Har er mye tøffere enn mammaen var som barn. Da han ville ha på seg Rosenborg drakta på skolen var jeg litt i tvil. Jeg ville jo ikke han skulle bli plaget. Han går nå i femte klasse og går stolt ikledd den svart hvite drakten. Det går stort sett bra. Det eneste jeg har problem med er når fremmede voksne skal kommentere drakten hans på en nedlatende måte. La det ikke gå utover et barn, selv om det er humoristisk ment!

For noen måneder siden kom jeg i snakk med en pappa fra Ålesund som hadde med seg sønnen til Molde for å se MFK spille. Han var sunnmøring, bosatt i Ålesund og heiet på Molde. Jeg sa til den lille gutten at han skulle være stolt av meningene sine selv om det ikke var den samme som andre i byen hans hadde.

Jeg vet det også har vært hendelser i Trondheim hvor barn som liker MFK blir plaget. Det er faktisk ikke greit! Selv om vi som voksne ikke mener så mye med det så kan det være vondt for det lille barnet.

Det er mange år siden jeg har brydd meg om kommentarer. Da gullårene tok slutt ble jeg ikke lenger utsatt for påstander om at jeg var medgangssupporter. Folk innså etterhvert at jeg mener det når jeg sier at det ikke finnes andre lag for meg enn Rosenborg. Mange Molde supportere respekterer valget mitt. Vi kan spøke om fotball og «småplage» hverandre på en humoristisk måte. Under kamp er det alvor men etter kamp er vi venner igjen. Det er sånn det skal være.

For noen år tilbake brukte jeg å si jeg hatet MFK. Jeg har etterhvert innsett at det var mye sinne som lå i meg på grunn av det jeg har opplevd. Jeg liker ikke Molde FK, men jeg har sluttet å hate. De har mange fantastiske supportere, hvorav noen er mine venner, kollegaer og familie. Man må ikke stigmatisere hele grupper.

Det bør også moldenserne huske om Rosenborg supporterne. De er en herlig gjeng mennesker som har tatt meg inn i varmen selv om jeg er fra Molde. De som innimellom ødelegger for alle er enkeltmennesker, og jeg er drittlei av å måtte svare for deres handlinger. Jeg elsker Rosenborg og jeg hater ikke Molde by, selv om jeg kunne tenkt meg å flytte herfra etterhvert. Men det er av andre grunner enn fotball.

Dette er min personlige skildring av hva jeg har opplevd. Og ikke ment som en kritikk rettet spesifikt mot MFK supportere. Det er rettet mot alle supportere i hele landet uavhengig av lag. Jeg opplevde dette i Molde, noen ander opplever det i Trondheim, Bergen, Ålesund eller Oslo.

På søndag er det cupfinale og jeg gleder meg som en unge! Har dessverre ikke fått billetter, men jeg kommer til å sitte hjemme i Molde å heie på laget mitt.

Fotball er følelser, slipp de fri – men ikke glem å respektere andre.

Anne-Merete

Trofast svart og hvit i en blå og hvit by.

img_8377

 

 

 

Hva er du mest takknemlig for akkurat nå?

Glem alle bekymringene og problemene for en stund og tenk over hva du er takknemlig over.

Vi har alle noe å sette pris på i livet, ofte mer enn vi er klar over.

Jeg er takknemlig for at jeg har våknet til en ny dag.

For at jeg bor i et av verdens tryggeste land.

For at jeg har en fantastisk familie,

og venner

————————————–

Jeg vet ikke hva morgendagen bringer,

men jeg vet at akkurat nå har jeg mye å være takknemlig over.

Sett pris på dagen dere har fått, den er en gave ikke alle får oppleve.

Ønsker alle en riktig god helg

Anne-Merete

Road Trip i Tyrkia – på tross av terror og kuppforsøk.

Tyrkia er for mange et typisk chartermål hvor man nyter late dager på en strand, fester og slapper av. Men landet har mye mer å by på! Spesielt om du leier en bil, kjører på kryss og tvers og ikke lar deg skremme av terror og forsøk på militærkupp.

Versjon 2

Terrorangrepet gjorde at jeg ville reise.

Jeg vurderte mange forskjellige reisemål for sommeren 2016 og gikk litt imot strømmen når valget falt på Tyrkia FORDI det hadde vært terrorangrep der. Veldig mange lot seg skremme og terroristene oppnådde det de ønsket – å skape frykt.

Jeg hadde vært i Tyrkia en gang tidligere og hadde friskt i minne hvor avhengig mange var av pengene de tjente på turisme. Jeg tenkte at om jeg reiser dit vil jeg gjøre en god gjerning og på reisebudsjettet var det satt av ekstra penger til tips.

Planlegging

Jeg liker å planlegge og bestille reisene mine selv. Da står man mye friere og man lærer veldig mye i prosessen. Det som var nytt denne gangen var at jeg ikke skulle reise alene som jeg oftest gjør. Jeg skulle ha med kjæresten og det innebar at jeg også måtte høre på hans innspill til hva vi skulle gjøre ut av reisen. Noe som førte til at jeg opplevde steder jeg kanskje ikke hadde kommet på selv.

En av de første tingene jeg advarte han om da vi var på date var at jeg er veldig rastløs og glad i å reise, ofte alene. Det hadde han ingen problemer med og etter å ha vært sammen i ni måneder skulle vi nå få svaret på om dette ville bli en felles interesse. Jeg visste denne reisen ville besvare mange spørsmål på hvordan fremtidsutsiktene våre ville være.

Versjon 2

 

Forsøk på militærkupp.

Et par uker før vi skulle reise kom det opp et nyhetsvarsel om at noe hadde hendt i Tyrkia. Da jeg slo på nyhetene kom det frem at det var et forsøk på militærkupp i landet. En del av meg ønsket at jeg allerede hadde reist dit sånn at jeg kunne få med meg det som foregikk. Familien min på den andre side var veldig glad for at jeg ikke hadde reist enda og tok som en selvfølge at jeg nå skulle kansellere turen.

Men jeg tror ikke de var så veldig overrasket når jeg fortalte de at turen skulle gjennomføres som planlagt, så lenge vi kom oss inn i landet. De påfølgende dagene fulgte vi spent med på nyhetsbildet og håpet det ville være mulig å reise dit.

03co8075

29. Juli publiserte jeg følgende status på Facebook og satt meg på flyet, til et land som fortsatt var preget av de foregående terrorangrepene og et forsøk på militærkupp.

Tradisjon tro så reiser jeg dit det skjer! Så det kommer nok ikke som noen overraskelse for de som kjenner meg at jeg nå er på vei til Tyrkia. Men denne gangen reiser jeg ikke alene. Skal tilbringe noen dager i Istanbul før turen går videre til Ankara hvor vi har planer om å leie en bil og kjøre nedover i Tyrkia.
Oppdateringer vil komme underveis 🙂

Vi opplevde mye på turen og jeg kommer til å dele reisen opp i flere innlegg fremover. Jeg skal ta dere med på en reise til et land med en rik historie. Jeg vil dele erfaringene vi hadde i møte med landet, og mange fantastiske mennesker som dessverre kommer litt i skyggen av fokuset på den politiske situasjonen. Jeg vil dele reisetips som kan komme til nytte for andre som kan tenke seg å reise på en tilsvarende tur.

03co8020

Jeg ser frem til å dele denne fantastiske reisen med dere.

Anne-Merete