Etter motgang kom ikke medgang – Om tiden før operasjonen.

Første gang kreften rammet vår familie ble den ufarliggjort siden det endte bra. Men da den kom tilbake 12 år senere skulle den etterlate seg mentale arr for oss alle, fysiske arr for flere av oss og døden for den aller yngste i familien.

Mamma fikk kreft 

Mamma fikk brystkreft for første gang i 1999 men minnene fra den tiden er nesten borte. Jeg vet ikke om det er noe jeg har fortrengt eller om det er tidens tann som har visket det bort. Da jeg i 2000 fikk mitt første barn og hun sitt første barnebarn var hun frisk igjen. Kreft var ikke noe jeg tenkte på helt til det skjedde igjen flere år senere.

Høsten 2011 fikk hun brystkreft igjen! Jeg var 29 år, alenemor til to gutter og hadde tatt opp igjen studiene. Jeg var midt i eksamenstiden da mamma ble syk igjen. Av hensyn til eksamenslesingen min valgte hun å vente til etter eksamen med å fortelle meg hva som hadde hendt. Dagen begynte med nervøsitet før eksamen, etterfulgt av en lettelse som brått endret seg til en vond smerte. Mamma ringte for å høre hvordan eksamen hadde gått men jeg skjønte fra tonefallet hennes at noe var galt. Jeg fortalte det hadde gått kjempebra men fikk en mistanke om at det var noe mer hun ville fortelle. En mistanke som ble bekreftet få sekunder etter.

– Jeg har fått brystkreft igjen.

Hva som ble sagt utover budskapet husker jeg ikke men tårene som trillet husker jeg. Mamma var allerede skrevet inn på sykehuset og skulle opereres dagen etter. Plutselig var min verden snudd opp ned og kreft var ikke lengre et ord jeg assosierte med fortiden. Selv om det var veldig tungt at mamma hadde fått kreft igjen så var jeg aldri redd for at hun skulle dø. Naiv som jeg var tok jeg det som en selvfølge at hun skulle overleve. Hun hadde jo overlevd en gang tidligere og vi skulle komme oss gjennom dette også. Etter en operasjon og tøff cellegift behandling ville livet bli «normalt» igjen. Heldigvis overlevde mamma, men det jeg ikke visste var at et annet menneske jeg elsket like høyt skulle tape kampen mot kreft og at jeg selv var i risikogruppen.

hoyball105co7668

Dette hadde bare vært en forsmak på det som skulle komme. Kreften som sparte livet til mamma to ganger skulle etterhvert ta livet av min lillesøster og få meg til å legge meg under kniven. Denne gangen hadde ikke kreften bare kommet for å utsette et familiemedlem for en sykdomsperiode og gi slipp igjen. Den skulle føre til så store konsekvenser at familien vår aldri noensinne vil komme over det. Vi må bare lære oss å leve med sorgen. Lite ante jeg da at sykdommen skulle etterlate dype sår og arr både mentalt og fysisk. Den andre sjokkbeskjeden jeg fikk var få måneder etter telefonsamtalen fra mamma.

Min lillesøster fikk kreft.

Denne episoden fra 2013 husker jeg som om det var i går. Jeg satt i bilen på vei til et seminar på NTNU i Trondheim da min mellomste søster ringte. Nok engang hadde jeg en telefonsamtale hvor jeg skjønte på tonefallet at noe var galt. Hun spurte hva jeg gjorde, og da hun fikk vite jeg kjørte bil sa hun at jeg måtte svinge av veien fordi hun skulle fortelle meg noe. Men jeg valgte å kjøre videre samtidig som jeg snakket med henne, noe jeg angret på da jeg fikk vite det hun skulle fortelle. Jeg kunne høre på stemmen hennes at dette var alvorlig,

 –  Målfrid har fått kreft!

Hva? Hvordan kan min lillesøster som er en småbarnsmor i begynnelsen av 20 årene få kreft? Dette var mot alle odds, mor og datter har brystkreft nesten samtidig!

Dette fikk varsellampene til å lyse hos legene og det var tydelig at dette ikke var et vanlig tilfelle av brystkreft. Det var da jeg fikk den neste sjokkbeskjeden, dette kunne være genetisk! Hadde vi ikke opplevd nok nå? Min mor og søster ble testet og det viste seg at de hadde fått kreft på grunn av en genfeil. Jeg og min andre søster fikk tilbud om å ta en gentest på St.Olav. En blodprøve var alt som skulle til.

Mitt håp var selvfølgelig at ingen av oss skulle ha genfeilen, men jeg hadde en følelse av at kreften ikke hadde rasert nok i familien vår enda. Det faktum at de ville vi skulle komme helt opp til Trondheim for å få resultatet tilsa at noen av oss eller begge hadde den. Mitt største ønske var da at min søster skulle slippe unna. Jeg orket rett og slett ikke tanken på at enda en av mine søstre skulle gjennomgå dette. Og mine bønner ble hørt. Hennes testresultat var negativt og jeg testet positivt!

Jeg har stor risiko for å få kreft.

Jeg hadde den samme genfeilen som mamma og Målfrid og med det fikk kreftmonsteret tatt enda et steg inn i familien vår. Jeg hadde en tikkende bombe inne i kroppen min og jeg visste ikke hva timeren var satt på. Skjer det i dag, om noen år, aldri, eller hadde det allerede skjedd? Jeg hadde to valg, fjerne bryster og eggstokker eller sitte å vente til kreften hadde bestemt seg for at det var min tur.

I begynnelsen gjorde jeg alt jeg kunne for å fortrenge det. Men uansett hvor mange land jeg reiste på ferie til eller hvor mange prosjekter jeg engasjerte meg i så kom realiteten å  innhentet meg. Jeg tok et valg, jeg skulle ta en av de forebyggende operasjonene. Jeg skulle begynne med den jeg anså som viktigst. Jeg skulle fjerne brystene. Fjerne eggstokkene skulle jeg gjøre når jeg ble litt eldre.

Dagen før operasjonen.

En søndag våren 2014 ble jeg innlagt på Molde sykehus hvor operasjonen skulle utføres morgenen etter. Vi var fortsatt uvitende om at min søster ville dø året etter. Mentalt hadde jeg hatt det bra i tiden frem mot operasjonen. Men det var altså denne dagen alt skulle gå opp for meg. Jeg knakk sammen to ganger den dagen. Dette er den eneste dagen, både før og etter operasjonen jeg har følt at dette mildt sagt var helt forferdelig! Hva som utløste denne reaksjonen og hvordan operasjonen gikk vil jeg fortelle om i et innlegg som kommer på søndag. Dette «svake» øyeblikket» er det få som vet om inkludert min nærmeste familie. For jeg var opptatt av å alltid opprettholde styrken. Det jeg har innsett i ettertid er at de sterkeste er de som våger å være «svake» innimellom. – For det er ikke svakhet å reagere når man opplever noe vondt, det er menneskelig.

 Anne-Merete

05co7581-versjon3
Bildene er tatt av: Christer Olsen.

4 thoughts on “Etter motgang kom ikke medgang – Om tiden før operasjonen.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s