Jeg hadde store ambisjoner for dagen idag. Jeg skulle skrive ferdig og publisere et ganske personlig innlegg jeg har jobbet med i flere dager. I tillegg skulle jeg gjør unna endel skolearbeid og bake boller med ungene.
På tross av ambisjonene så gikk det ikke helt etter planen. For det første sov jeg altfor lenge, noe som førte til at jeg mistet den ekstra timen jeg fikk ved å stille klokken. Dessuten innser jeg igjen at man ikke kan ha en deadline for personlige innlegg, de må komme helt naturlig. Å stresse med det fører til at man ikke får frem det man ønsker. Innlegget jeg skrev om operasjonen var et resultat av påtvungen skriving og stress.
Jeg hadde noen dager i forveien lovet at det skulle publiseres 9. oktober. Men dagen før reiste jeg til Aukra for å besøke familien min og natt til søndag var jeg og kjæresten ute i naturen å tente bål. En veldig koselig opplevelse med stjernehimmel og nordlys. En berikende hverdagsopplevelse jeg hadde gått glipp av om jeg skulle brukt helgen på å skrive blogg.
Morgenen etter var jeg hos foreldrene mine og ute å gikk tur. Når jeg da kom hjem på kvelden var jeg superstresset med tanke på innlegget jeg måtte publisere. Resultatet ble derfor et innlegg jeg ikke var helt fornøyd med og jeg skulle heller utsatt det noen dager. Denne søndagen har jeg ikke tenkt å gjøre den samme feilen!
Jeg blogger jo ikke for å tilføre mer stress til livet mitt. Intensjonen er å dele mine tanker og erfaringer på en naturlig og usminket måte. Jeg tenker som så at det spiller jo ingen rolle om oktober og årets Rosa Sløye aksjon snart er over. Jeg skal jo fortsette å skrive etter den tid.
Så idag la jeg de stressende tankene til side og bestemte meg for å lage boller og slappe av. Jeg fant frem en oppskrift jeg hadde lagret for lenge siden men aldri har hatt tid til å lage. De var veldig gode og oppskriften finner dere på denne siden: Verdens beste boller
Timelapsen og bildet ovenfor er tatt av Christer. Det er også han som har tatt mange av de andre bildene jeg bruker på bloggen. Dere kan se flere av hans bilder på: 1x – Christer Olsen og Instagram. Takk for at du legger ned så mye tid i å ta bilder for meg kjære ❤
En skulle vøri fire år i romjul’n
og kjint ei jinte som var nesten fem,
og begge skulle kledd seg ut med masker
og kømmi julbokk tel et bæssmorhem.
Dette er en julevise de fleste av oss kjenner. Den gir meg en nostalgisk følelse og vekker gode minner fra barndommen. Jeg ble født i romjulen og på bursdagene mine spilte mamma alltid Romjulsvisa for meg. I tillegg til gaver, bursdagskaker og noen runder rundt juletreet brukte vi også gå julebukk. Jeg kan fortsatt huske at vi banket på dørene til de få husene i nabolaget og litt småflau sang julesanger.
På den tiden hadde vi ikke Halloween og derfor har jeg ingen barndomsminner hvor jeg utkledd går fra dør til dør og sier «knask eller knep». Derfor kan jeg heller ikke sette meg helt inn i hvordan denne nye tradisjonen føles for dagens generasjon. Kanskje vil de som voksne sitte med et like fint minne om Halloween som jeg har av julebukk?
Halloween kom til Norge rundt den tiden mine barn ble født. Det var en fremmed tradisjon uten røtter i norsk kultur som vi i hovedsak hadde sett i amerikanske filmer. Forskjellen fra denne skikken og tidligere tradisjoner som for eksempel julebukk, var at den i stor grad ble innført av handelsstanden. Vi lever i en mye mindre og globalisert verden enn da vi bare hadde NRK og reklamefri TV. Det er ikke tvil om at handelsstanden tjener mye penger på dette – men det gjelder ikke bare Halloween.
Da barna i Norge begynte å gå fra dør til dør i skremmende kostymer lot ikke reaksjonene vente på seg. Og debatten om Halloween er like levende i år. Det er mange meninger rundt det og mange ser på det som noe negativt. Fra motstanderne kommer det ytringer om at den ødelegger vår kulturarv og at bakgrunnen til skikken er negativ.
Men hvor mange av barna som går Halloween tenker over hva skikken opprinnelig representerer eller hvor den kommer fra? Og spiller det noen rolle? For handler det ikke om hva vi gjør det til selv? Hvor mange nordmenn er det ikke som feirer jul uten at det nødvendigvis for de er en feiring av Jesus fødsel?
Mine barn har gått mer Halloween enn de har gått julebukk. De vil ikke synge foran døren til folk. Så hvorfor skal jeg da tvinge de til å videreføre en tradisjon jeg satt stor pris på som barn?
Jeg personlig er veldig glad i julebukk og om noen vil komme på døra mi for å synge i romjulen blir jeg veldig glad. Halloween bryr jeg meg ikke så mye om. Men om noen kommer på døra mi på mandag blir de tatt godt imot. Jeg setter ikke disse tradisjonene opp mot hverandre. Hvorfor skal man velge enten det ene eller det andre? Halloween erstatter jo ikke Julebukk, det er tross alt to måneder imellom de. Så det blir feil å la en dag i slutten av oktober få skylden for at barn ikke går julebukk i slutten av desember.
Tradisjoner blir i stor grad videreført av foreldre og det er opp til oss å lære barna om de. Samtidig er det viktig at barna selv får velge om de ønsker å videreføre tradisjonene vi hadde som barn. Tidene forandrer seg og vi må akseptere at kulturen endrer seg med tiden. Julebukken var også en gang for veldig lenge siden en ny skikk som ble innført. Det er ikke Halloween som har skylden for at veldig få går julebukk. Min yngste sønn skal gå Halloween på Mandag og det ser jeg ingen problemer med! Selv om jeg også skulle likt å se han gå julebukk.
Ja til valgfrihet for både Halloween og Julebukk!
En riktig god Halloween, eller Mandag, til dere alle!
Vi klarte det! Det er i skrivende stund samlet inn 41000 kr i innsamlingsaksjonen til minne om Målfrid! Jeg var ikke klar over det før jeg fikk en mail med kreftforeningen i går kveld hvor det stod:
Kjære Anne-Merete
I din innsamling «Til minne om Målfrid Varhaugvik Starheim.» for Kreftforeningen har du hittil samlet inn NOK 40 300 av 40 000 som du har satt som innsamlingsmål. Du har nådd målet du satte deg og har all grunn til å være stolt. På vegne av de som får hjelp; tusen takk!
Takk for flott innsats som innsamler! Sammen skaper vi håp og resultater.
Mailen takket meg for innsatsen som samler men det er dere som skal ha den største takken. Jeg vil herved takke alle dere fantastiske mennesker som har gjort dette mulig. Alt jeg har gjort er å starte innsamlingen og dele den med dere. Men det er dere som har gjort dette mulig ved å dele innsamlingen med venner og kjente og donert penger til årets Rosa Sløyfe aksjon. Det har kommet inn 115 donasjoner.
Jeg har fulgt med på aksjonen hver dag og lest alle hilsnene dere har lagt igjen. Det har vært veldig rørende både for meg og min familie. Jeg vil på vegne av oss alle takke dere. De fine ordene skal jeg lagre for all ettertid. Jeg satser på å gjøre dette til en årlig tradisjon.
Innsamlingen er enda ikke avsluttet. Den holder på frem til Tirsdag så det er enda mulig å legge igjen en donasjon for de som ønsker det. Ved å trykke på denne linken kommer dere til innsamlingsaksjonen. Det er også mulig å lese gjennom alle hilsningene for de som ønsker det: Innsamlingsaksjon til minne om Målfrid Varhaugvik Starheim.
Stor takk til dere alle fra Anne-Merete m/familie.
Noen ganger lurer jeg på hvor alle årene har blitt av. Har jeg virkelig levd i snart 35 år? Det føles som i går at jeg flyttet hjemmefra for å begynne på videregående. Og nå har jeg en sønn som går på videregående!
Når jeg tenker tilbake på alt jeg har opplevd i løpet av 34 år så ser jeg at det har hendt mye. Nå husker jeg ikke så mye fra de første årene men det var de som la grunnlaget for hvem jeg er i dag. Det var da jeg lærte meg å snakke, gå og spise selv. Eller rettere sagt, mamma og pappa lærte meg det. Resten av barndommen var de med på å forme meg som menneske før jeg etterhvert ble selvstendig og kunne stå på egne bein.
Når jeg var barn gledet jeg meg til å bli tenåring og når jeg ble tenåring gledet jeg meg til å bli myndig. På slutten av 20 årene ønsket jeg å kunne stoppe tiden så jeg ikke kom i 30 årene. På 30 års dagen så jeg ingen stor grunn til å feire. For hvorfor skulle jeg feire at jeg ble eldre?
Men det som skjedde rett etter at jeg passerte 30 var at jeg lærte meg å sette pris på livet og nåtiden. Jeg gleder meg nå over hver bursdag jeg får oppleve. For det er jo ikke alle som får oppleve disse tidsepokene. Jeg skammer meg over mine tidligere tanker men tenker samtidig at det er ganske naturlig.
Your life is a canvas. Make sure you paint yourself a whole lot of colorful days.
En god venninne av meg som er noen år eldre sa til meg at 30 årene er mye bedre enn 20 årene. Jeg trodde ikke på henne men ser nå i ettertid at hun hadde rett. For selv om de største motgangene i livet kom rett etter at jeg fylte 30 har det også vært noen av de beste årene i mitt liv. Livet har fått en helt annen mening enn det hadde tidligere.
Nå begynner det å danne seg tanker om 40 årene. Og jeg har innsett at alder bare er et tall. Det er opp til en selv å bestemme hvordan man vil være som menneske, det er ikke noe alderen bestemmer. Erfaringer man har hatt i livet blir det selvfølgelig flere av ettersom årene går. Men hvem vi er som mennesker er et valg vi i stor grad må ta selv. Uansett om vi er 20, 50 eller 90. Jeg ser frem mot fremtiden for jeg har innsett at hvert tiår har sin sjarm. Jeg håper jeg vil få oppleve mange år fremover og jeg skal prøve å oppfylle alle drømmene jeg har. Mange eldre sier at det de angrer mest på etter et langt liv er det de ikke gjorde. Kloke ord å ta med seg på livets vei.
«Alle disse årene som kom og gikk, ikke visste jeg at de var livet».
Det er litt vemodig at oktober begynner å nærme seg slutten. Denne måneden har vært veldig spesiell for meg på mange måter. Jeg har endelig klart å ta tak i sorgen over å miste min søster. Jeg har begynt å fokusere på de tingene som er viktig for meg i livet og jeg har for første gang virkelig sett hvor vakker høsten er.
Jeg har aldri likt å slappe av og gjøre ingenting. Dagene måtte alltid fylles med noe spennende eller meningsfullt. Om jeg skulle «kaste bort» tiden på å se serier var det noe jeg gjorde i senga. Noe som selvfølgelig resulterte i lite søvn. Jeg fortsatte denne livsstilen også når Målfrid døde, men da presset jeg meg selv enda mer. Det var en effektiv måte å slippe unna den verste sorgen på. Etter begravelsen gikk livet mitt tilbake til det «normale» med fulltidsjobb, masterstudium og to barn. Jeg ble fra første stund kastet inn i hverdagen igjen, og måtte stenge inne sorgen siden min eldste sønn skulle konfirmeres dagen etter begravelsen. Det gikk bra så jeg fortsatte bare å stenge den inne. Jeg har alltid vært veldig sosial men etter dødsfallet ble jeg enda mer sosial. Hvordan jeg fikk tid til alt dette kan jeg ikke forstå når jeg tenker tilbake på det. De ukene barna ikke var hos meg var det bare soverommet og badet som ble brukt siden jeg alltid var på farten og sjelden hjemme. Dette gikk veldig bra helt frem til for ca et år siden da kroppen min begynte å si fra at nå var det nok!
Jeg stod på jobb en dag og opplevde at kroppen streiket, den ville ikke ta del i denne livsstilen lengre. Jeg hadde presset meg selv så langt at jeg hadde blitt utbrent, og stod nå i en situasjon hvor jeg var helt tom for energi samtidig som jeg ikke fikk sove. Tegnene hadde nok vært der men jeg hadde vært for opptatt til å legge merke til de. Nå når jeg endelig forstod at jeg måtte slappe av så klarte jeg det ikke. Jeg kunne ligge på sofaen i flere timer uten å ha slappet av, kroppen var så stresset at den klarte ikke roe seg. Sorgen jeg ikke ville kjenne på begynte å dukke opp og det stresset meg enda mer for jeg ville unngå den følelsen. Men jeg nektet å akseptere at jeg var utbrent så jeg fortsatte å presse meg selv med en kropp som var for sliten til å gjøre noe. Jeg så ingen utvei fra dette stresset og innimellom tenkte jeg at eneste løsning var å reise til en hytte langt oppe på fjellet. Der kunne jeg lade opp batteriene.
Det siste året har jeg tidvis vært sykemeldt, tilbake i jobb, så sykemeldt igjen, så 50% sykemeldt for deretter å innse at dette går ikke lengre. Jeg må begynne å prioritere livet mitt på en måte som gjør at jeg får det bedre. For snart to måneder siden sa jeg opp jobben for å ha fullt fokus på det siste året av masteren og kunne ha mer tid til familie og venner. Jeg begynte å reflektere over hva jeg ville med livet mitt og gikk inn for å fokusere på det. Det var en enorm lettelse å komme frem til dette og jeg satset på at alt ville ordne seg selv om jeg ikke hadde jobb. Å fortsette sånn som jeg hadde gjort det siste året var ikke lengre et alternativ, bitene begynte endelig å falle på plass. Da min tidligere arbeidsgiver fikk vite at jeg hadde sagt opp jobben fikk jeg tilbud om å jobbe som ekstrahjelp der når det passet meg. Det er en jobb i administrasjonen på skolen hvor jeg studerer så det passer meg ypperlig. Jeg har igjen fått tilbake søvnen og klarer å finne roen ved å ligge på sofaen å gjøre absolutt ingenting. Jeg har begynt å innse at man har mange muligheter i livet så lenge man prioriterer riktig.
Den siste måneden har jeg tenkt på alt jeg ikke hadde opplevd om jeg ikke hadde bremset meg selv og tatt de riktige valgene. Jeg har fått mer tid til de menneskene som betyr noe i livet mitt, jeg fikk tid til å begynne på denne bloggen som igjen har resultert i at sorgen jeg har stresset med å unngå har fått en «naturlig» del av livet mitt. Jeg har igjen fått tid til å konsentrere meg om det akademiske, noe jeg finner stor glede i.
Det er så godt å ikke stresse fra det ene til andre hele tiden. Det er først da man begynner å legge merke til omgivelsene og de små tingene i hverdagen. Som hvor vakker høsten er for eksempel og hvor godt det er å legge seg på sofaen innimellom og se på en serie. Jeg begynner å finne meg selv igjen og det er så utrolig godt! En rastløs sjel vil jeg nok alltid være men jeg har nå blitt bevisst på å finne balansen. Jeg har ikke lenger et ønske om å stresse meg gjennom hver eneste dag for da går man glipp av så mye.
Jeg har etter noen av de andre innleggene mine fått tilbakemelding fra «bekymrede» familiemedlemmer som har dårlig samvittighet for at de ikke visste hvordan jeg har hatt det. Til dere vil jeg si at jeg stort sett har hatt det bra hele tiden men det har vært tungt innimellom. Det som har vært verst for meg er at jeg har vært så tom for energi til tider. Jeg vil også påpeke at jeg har det bra nå! De temaene jeg har skrevet om er triste men de representerer ikke alt som skjer i livet mitt. Jeg elsker livet og setter pris på hver dag. Det har skjedd mye tungt de siste årene men jeg har også opplevd så ufattelig mye positivt. Jeg er en person som kan bli overlykkelig av småting som at solen skinner eller at jeg hører en sang jeg liker. Dette har gjort at i de tunge stundene har jeg alltid hatt en balanse.
For noen uker siden startet jeg en innsamlingsaksjon til minne om Målfrid. Målet er å samle inn 40000kr til Rosa Sløye aksjonen innen utgangen av oktober. Det har nå kommet inn 36600kr. Om det er noen som har litt penger til overs etter innsamlingsaksjonen som var for Røde Kors på søndag så hadde jeg satt pris på om dere vil hjelpe meg å nå målet. Det er bare 3400kr igjen til målet er nådd. Innsamlingsaksjonen finner dere her: Innsamling til minne om Målfrid Varhaugvik Starheim.
Jeg er veldig takknemlig for alle bidragene som har kommet inn. Har ikke hatt tid til å takke dere alle enda men jeg skal gjøre det så fort jeg får tid til overs. (jf. mitt valg om å ikke stresse for mye) Det samme gjelder alle som har skrevet til meg som følge av blogginnleggene. Jeg har lest alle tilbakemeldingene men har ikke fått tid til å svare alle enda. Tilbakemeldingene har betydd mye for meg! Takk til dere som har skrevet til meg og dere som har snakket med meg om dette når dere har møtt meg.
Å være pårørende til noen som kjemper mot døden er ikke enkelt. For hva gjør man når forskningen sier at forventet levetid er to år og man samtidig prøver å bevare håpet? Ikke bare for seg selv men også for den som er syk. Den største lærdommen fra dette er å fokusere på livet og ikke døden. Perioden før Målfrid døde knyttet et mye sterkere bånd mellom oss.
Jeg kan høre bekken sildre utenfor soveromsvinduet mitt. Den har gitt meg en indre ro helt siden jeg var barn. De siste fire årene har jeg bodd i min mors barndomshjem. Det var hit til Molde jeg reiste i helgene da jeg var liten. Livet på «bondelandet» falt aldri i smak hos meg så fra jeg var 6 år gammel reiste jeg ofte med buss fra Aukra for å besøke mormor og morfar. I tunge stunder fant jeg alltid roen her. Litt underlig i grunn, for man hører oftest om folk som reiser på landet for å finne roen.
Men bekken som hadde gikk meg ro hele livet mistet sin virkning rett etter at jeg flyttet hit. En dag opplevde jeg at de strieste strømmene kom fra øynene mine. Lyden av bekken ble overdøvet av hiksting og kinnene mine var like våte som bekken. Smerten over det jeg akkurat hadde fått vite kunne ikke engang mitt barndoms fristed kurere. Min lillesøster som vi trodde var frisk fra brystkreft hadde fått spredning!
Er det lys i enden av tunnelen?
Den dagen visste jeg ikke hva det innebar å ha spredning. Jeg visste ikke hva prognosene var og hvor alvorlig det var. Men allikavel ble jeg helt slått ut av den beskjeden. Jeg har alltid hatt en overbevisning om at det er lys i enden av tunnelen, men nå virket tunnelen så uendelig lang. Jeg begynte å lure på om tunnelåpningen i det hele tatt var åpen på den andre siden, for det var ikke noe lys der lengre.
Det var mange tårer og tunge følelser de første dagene etter jeg fikk vite hun hadde spredning. Jeg kastet meg over all forskning om tema og det tok ikke lang tid før jeg innså at dette ikke så lovende ut. Etter å ha lest side opp og side ned om brystkreft med spredning var det innprentet i meg at gjennomsnittlig forventet levetid er to år. Jeg knakk helt sammen ved tanken på at det bare var et spørsmål om tid før jeg skulle miste søsteren min, og en jente som da var fire år skulle etterhvert miste mammaen sin.
Fra håpløshet til håp.
Men ettersom dagene gikk ble følelsen av håpløshet mer og mer erstattet av håp. Jeg fant styrken og det er mye takket være Målfrid. Hun skulle ikke ha snakk om noe stakkarsliggjøring og sympati. Livet skulle leves som vanlig og denne kampen skulle hun vinne. Hun begynte å søke etter alternative behandlingsmåter hun kunne prøve i tillegg til cellegift, samt livsstilsendringer hun kunne gjøre for å overvinne kreften. Målfrid var aldri en person som ga opp, så det var ganske naturlig at hennes reaksjon på dette var å kjempe med nebb og klør. Jeg som til å begynne med hadde følt meg så hjelpesløs fant stor trøst i å hjelpe henne. Det var så mye livsglede rundt henne, og på mange måter brakte denne tiden oss nærmere hverandre enn vi noengang hadde vært tidligere.
Jeg begynte å ane et håp om at det ikke trengte å gå som jeg først fryktet. Det var noen kvinner som hadde levd med dette mye lengre enn to år. Og en dag kunne det jo komme en kur. Håpet og positiviteten ble etterhvert så sterk at livet mitt var overraskende bra under denne perioden. Men innimellom presset de tunge tankene seg på, tanker som fryktet at hun skulle dø snart. Jeg begynte derfor å skrive ned tanker jeg hadde og opplevelser jeg hadde sammen med Målfrid. Noen ganger fortalte hun meg noe og jeg skrev det ned i skjul sånn at jeg aldri skulle glemme det. Dette var selvfølgelig ikke noe jeg fortalte henne, for jeg var veldig bevisst på at hun skulle omgis av positivitet og håp.
Man har det ikke morsommere enn hva man gjør det til selv! Målfrid utstrålte så mye positivitet – dette bildet er en god illustrasjon på hvordan hun var.
Jeg skulle så gjerne tatt smerten for deg.
En dag jeg besøkte henne satt vi å mimret om barndommen. Vi var begge enige om at vi hadde hatt den beste barndommen noen kunne tenke seg takket være våre foreldre. Vi var innom mange minner og det var mye latter. Men det var en ting Målfrid fortalte meg som gjorde at jeg måtte skjule min egentlige reaksjon. Hun sa at da hun var liten og jeg var syk med f.eks. influensa, ønsket hun at hun også var syk sånn at hun fikk den samme oppmerksomheten fra mamma. Det var ikke det at hun ikke fikk oppmerksomhet ellers men det var noe spesielt med den oppmerksomheten vi fikk når vi var syke. Da Målfrid fortalte meg dette ble jeg veldig trist. Ikke på grunn av det hun sa, men fordi hun beskrev de følelsene jeg hadde nå når hun var syk. Etter at hun fikk kreft hadde jeg ønsket at det var meg i stede for henne. Ikke for oppmerksomhetens skyld men for at jeg ville spare henne for all smerten.
I notatene jeg skrev til meg selv var det også refleksjoner om hva jeg følte og tenkte. Jeg skrev en dag at det ikke hadde gått helt opp for meg hvor alvorlig dette var, på tross av at jeg visste hva forskningen sa. Jeg fokuserte veldig mye på at det hadde skjedd «mirakler» før hvor mennesker har overlevd på tross av at legene har sagt det er dødelig. Jeg og Målfrid utvekslet ofte historier vi kom over om mennesker som hadde fått beskjed om at de ville dø, men som allikevel overlevde. Og som jeg skrev i notatene min så var jeg sikker på at om noen skulle klare det så var det Målfrid. En sterkere og tøffere jente skal man lete lenge etter. Den dagen avsluttet jeg notatet med denne tanken: «Jeg velger håpet og troen på at dette skal gå bra. Et ungt menneske kan da ikke bare dø! Nei dette skal hun klare. Og hun skal ikke måtte kjempe alene for vi skal alle være der for henne»
Nytt år og nye muligheter.
En av de første dagene i Januar 2014 skulle Målfrid til Bergen for å få behandling og jeg kjørte de til flyplassen. Flyet var forsinket og hun sendte meg en melding mens de satt og ventet. Hun ville jeg skulle se om jeg fant noen opplysninger om alternativ behandling på internett. Hun skrev at hun trenger noe positivt å lese, ikke bare negativt. Hun ville jeg skulle se om det var noe å hente fra utenlandsk forskning og mine engelsk kunnskaper kom endelig til nytte.
Hun hadde lest en artikkel om soppen Andosan og kommet over informasjon om en behandling i Tyskland. I det hun skrev dette kjente jeg på en veldig dårlig samvittighet. For noen dager siden spurt hun meg om jeg kunne finne opplysninger om den soppen, men mitt i alt julestresset hadde jeg glemt det. Men jeg lovte henne at jeg skulle lese artikler nå og se om jeg fant noe som kunne ha relevans. «Du er så snill» skrev hun da med et hjerte bak. Så fortsetter hun med: «Hva skulle jeg gjort uten min fantastiske familie». Det varmet mitt hjerte da og er veldig godt å tenke tilbake på nå.
Videre skrev hun at hun hadde stor tro på kostholdsendring og at hun allerede har endret den mye. En ting hun ville ha mer opplysninger om var råmelk. Jeg lovet at jeg skulle sjekke ut disse opplysningene også. Så tilføyde jeg at tema som går igjen når jeg søker etter opplysninger er kosthold, trening og hvor viktig det er å ha håp og fortsette å kjempe. Jeg sier til henne at teknologien og medisinen stadig kommer med fremskritt og at ingenting er umulig. Svaret hennes gir meg tårer i øynene, hun sier at hun prøver å tenke positivt men så snart hun får en negativ beskjed får den så stor plass i tankene. Men at hun heldigvis har vært veldig positiv i det siste.
Sånn fortsetter vi i tiden fremover. Vi utveksler informasjon vi har kommet over, diskuterer problemstillinger omkring dette og vi knytter på mange måter et sterkt bånd. Underveis i prosessen uttrykker hun mye takknemlighet og sier alt dette gir henne så mye håp. Det jeg ikke var klar over den tiden, men som jeg ser i ettertid, er at uten denne perioden hadde jeg ikke blitt kjent med min søster på samme måte. Nå i ettertid vet jeg at det meste vi leste, diskuterte og utvekslet informasjon om ikke hjalp. Noe av det ble aldri prøvd og noe fungerte ikke. Tiden ble for kort! Men det jeg vet var positivt med alt dette, og som gjør at det ikke var forgjeves, var den følelse av håp hun fikk! Målfrid var ikke en person som gir opp så jeg tror nok det var viktig for henne å føle at hun gjorde noe. Selv om det til tider virket håpløst.
12.Juni 2014. Målfrid kjempet på så mange måter med en ufattelig styrke. Mye tid gikk med til å lese og notere ned alt som kunne hjelpe. Den dagen dette bildet er tatt sa hun at hun har gjort seg klar for å ta livet sitt tilbake!
Et ustoppelig pågangsmot og styrke.
Denne stå på viljen kommer tydelig frem i hvordan hun var i perioden hun var syk. Blant mange hendelser kan nevnes at hun syklet opp Trollstigen, hun ridde på hest og var på motorsykkelturer, hun pusset opp et rom for vår tante. Og da snakker vi ikke om å bare male en vegg. Nei da, hun kappet og spikret. Panel ble lagt i taket og veggene ble tapetsert. Da vi delte hotellrom sammen i Trondhjem en helg og jeg var for trøtt til å gå å spise frokost serverte hun frokost til meg på sengen. Når jeg besøkte henne på sykehuset i Ålesund få måneder før hun døde dro hun frem alle hudpleieproduktene hun hadde. Vi hadde SPA kveld sammen og hun ba meg sette meg godt til rette i en lenestol så skulle hun gi meg pedikyr. Jeg fikk også prøve produkter hun hadde til ansiktsbehandling. Nå idag står flere av de hudpleieproduktene på badet mitt. Mamma kom med de en stund etter at Målfrid døde og til å begynne med lå de bare i posen. Men nå klarer jeg å bruke de uten at sorgen kommer veltende over meg. Jeg kunne skrevet en hel bok om hvor sterk hun var, men det er ikke plass til alt i dette innlegget. De som kjente henne vet veldig godt hva jeg mener, det var noe spesielt med Målfrid.
Vi snakket ikke om døden.
Et annet notat jeg gjorde under denne tiden var at jeg måtte være sterk! Tankene omkring min egen operasjon virket ikke så vesentlige lengre. Nei, nå må jeg ta rollen som storesøster på alvor og aldri før har det ansvaret vært meg mer bevisst.
Det at hun ifølge forskningen hadde gjennomsnittlig to års levetid snakket vi ikke om. Det tema forble urørt og det var best sånn. Vårt fokus var på livet og ikke døden. En dag fortalte Målfrid meg at noen i helsevesenet hadde tatt opp med henne et tema som omhandlet hjelp til datteren. Hun så opprørt ut da hun fortalte meg dette for hun var litt usikker på om de refererte til etter døden eller nå? Jeg sa til henne at de helt sikkert mente nå siden du er syk. Hva de egentlig mente vet jeg ikke men det viktigste for meg var å vinkle det på en mest mulig positiv måte for hennes del.
Jeg merket selv at jeg ikke tenkte mye på døden lengre. Den tanken var så fortrengt og håpet var alt jeg fokuserte på. Men innimellom når kvelden kom og jeg var overlatt til mine egne tanker kunne det dukke opp tanker omkring det. Det er rart hva man reflekterer over. Jeg husker jeg en kveld grublet over hva som kom til å skje med Facebook profilen hennes om hun døde og hva som ville skje med alle klærne hennes. Helt uvesentlige ting egentlig, men jeg klarte ikke slippe til andre tanker omkring et liv uten henne.
Er du i samme situasjon?
En ting som var veldig frustrerende var alle de historiene vi kom over med negativt utfall. Det var noe vi ikke snakket mye om, vi fokuserte heller på de positive. Jeg vet at jeg nå har bidratt med et innlegg som kan ta håpet fra noen som er i samme situasjon som Målfrid var i. Til dere vil jeg presisere at det er tilfeller der noen har levd i mange år med spredning. Forventet levetid er ikke noe absolutt og Målfrid hadde en veldig aggressiv type av kreft. Jeg heier på dere og vil si det samme som jeg sa til Målfrid. En dag kan det hende det dukker opp en kur, så gi ikke opp håpet! Det er mange sykdommer mennesker har dødd av tidligere som ikke har kunnet kureres, men som følge av gjennombrudd i forskningen er de ikke dødelige lengre.
Tilbake til tunnelen
Jeg skulle så inderlig hatt muligheten til å sette meg i en bilen og hente Målfrid. Sammen kunne vi kjørt til enden av tunnelen. For et vakkert syn det ville vært. Vi ville hørt på Living On a Prayer med Bon Jovi som vi alltid gjorde i lystige lag, og håret hennes som hadde vokst ut igjen ville blafret i vinden. Realiteten er dessverre en annen. Men jeg kan begynne å skimte litt lys i enden av tunnelen for min egen del og livet må gå videre uten henne. Men kanskje har Målfrid allerede kommet seg ut av tunnelen og en dag står hun der og venter på meg. Jeg velger å tro at vi skal møtes igjen, noe annet er utenkelig!
Du er dumdristig! Hvorfor reiser du til sånne steder? Det er farlig! Hvorfor oppsøkte du et sted hvor du ble skutt mot av soldater? Det har akkurat vært et terrorangrep der! Har du ikke sett på nyhetene at det bombes der nå? Hvorfor kan du ikke heller være hjemme eller reise til Spania og legge deg langs bassengkanten med en drink? Dette er kommentarer jeg har fått flere ganger før og etter enkelte av mine reisemål. Men hva ville livet mitt vært uten disse opplevelsene? Skal vi leve et liv skjermet for all fare? Dagens TV-aksjon setter fokus på mange av de menneskene jeg har møtt.
Jeg vil til å begynne med si: Nei jeg er ikke dumdristig og jeg tar mine forhåndsregler. Jeg reiser til sånne steder fordi jeg ønsker å forstå og kunne bidra. Det kan være farlig men man må vurdere situasjonen fortløpende. Hvorfor jeg oppsøkte et sted hvor jeg ble skutt mot av soldater vil være vanskelig å forstå uten å ha vært der, men jeg tok forhåndsregler under den situasjonen også. Ja det har vært terrorangrep flere steder, men det har det også i Oslo. Skal jeg slutte å reise dit også? Trygt? Det er vel farer over alt. Og nei jeg kan ikke heller være hjemme eller reise til Spania for å ligge langs en bassengkant med en drink. For det er ikke meg! Jeg er klar over at det ikke passer alle å reise til konfliktområder. Det har mye med personlighet og interesser å gjøre, men man kan også hjelpe andre mennesker uten å reise hjemmefra. En av mine ambisjoner for fremtiden er å kunne hjelpe mennesker i nød ved å befinne meg i konfliktområdene. Men mange gjør også en fantastisk innsats her hjemme. Å hjelpe kan gjøres på veldig mange måter og det er bare fantasien som setter grenser. Mitt hovedfokus er på å hjelpe flyktninger men det er også andre grupper i samfunnet som behøver hjelp. Det ene utelukker ikke det andre.
Denne måneden har mitt fokus vært på årets Rosa Sløyfe aksjon og dere har blitt kjent med en side av meg. Men i dag skal jeg fortelle om en annen side av meg som ikke berører meg direkte men som jeg har et stort engasjement for. Nemlig de mest sårbare i verden! I dag vil jeg fortelle om mine møter med mennesker i verden som er rammet av krig og konflikt. Jeg har møtt mange flyktninger som er bosatt i Norge blant annet gjennom mitt frivillige arbeid for Røde Kors og privat. Men jeg har også møtt de i deres hjemland.
Denne jenta møtte jeg i en flyktningeleir i Jenin. De fine klærne stod i stor kontrast til omgivelsene hun bodde i. Hun var stille, sjenert og skeptisk. En nydelig jente med triste øyne som gjorde et sterkt inntrykk på meg. Foto: Anne-Merete Varhaugvik
Jeg har besøkt konfliktområder og flyktningeleirer som rommer mennesker med så utrolig sterke historier. Dette har lært meg at den største gleden i livet er å glede og hjelpe andre. Disse erfaringene har vært med på å forme mitt syn på personlig motgang i livet – det har styrket meg og lært meg å sett ting i perspektiv. Å dele noen av erfaringene og bildene jeg har tatt er min markering av årets TV-aksjon som skal bidra til å redde liv og gi omfattende helsehjelp til noen av de mest sårbare i verden.
Idag skal jeg ikke fokusere på de politiske sidene ved konflikter og flyktningekrisen. Jeg vil fortelle dere om menneskene, enkeltindividene, som står midt oppe i dette. Mennesker som for mange bare er et tall men som for meg har fått et ansikt. Det å få bli kjent med de har gitt meg så utrolig mye lærdom. Og noen ganger kan et kort møte med et annet menneske forandre veldig mye for en selv. Om du bare tar deg tid til å lytte og forstå.
Da jeg spurte denne gutten om jeg kunne ta bilde av han gikk han bort til en mur og stilte seg med ryggen til. Han ville gi uttrykk for at de føler at resten av verden snur ryggen til de. Foto: Anne-Merete Varhaugvik
De innsamlede midlene fra årets aksjon går til Røde Kors sitt arbeid i ni land: Syria, Libanon, Sør Sudan, Afghanistan, Myanmar, El Salvador, Guatemala og Honduras. Jeg har ikke besøkt noen av de landene, enda, men jeg har møtt flyktninger fra flere av de og hørt deres historier. De landene jeg har besøkt som er mest relevant i forhold til flyktninger er Irak som har en lang historie de fleste kjenner til. Jeg har besøkt Jordan, et land som tar imot veldig mange flyktninger og jeg har besøkt et territorium hvor mange av flyktningene i Jordan kommer fra, Palestina. For to år siden da Israel/Palestina konflikten eskalerte og Mads Gilbert befant seg på Gazastripen, var jeg på Vestbredden som er en annen del av det palestinske territoriet.
Jeg fikk møte mange mennesker som hadde sterke historier å fortelle. Mange i vesten velger å tro at alle flyktninger har et stort ønske om å bo i vesten. Men det er en feilaktig generalisering. I Palestina møtte jeg mennesker som kjemper for å kunne fortsette å bo der selv om de er under okkupasjon og blir forsøkt fordrevet. De som har mistet sine hjem sitter igjen med minner, savn og en nøkkel til huset de engang hadde. Jeg besøkte mennesker som levde under en konstant fare for å bli fordrevet fra sine egne hjem og så hvordan deres hverdag er. Hvordan begrenset infrastruktur, separasjonsmurer og kuttet vanntilførsel gjorde hver dag til en kamp.
Gjestfrihet – På besøk hos en beduin familie i Judea ørkenen. Jeg bodde hos de en natt i et åpent telt i ørkenen. Foto: Anne-Merete Varhaugvik.
Mange av menneskene jeg har møtt både utenlands og i Norge hadde ikke en drøm om å komme til vesten som mange har en tendens til å tro. Veldig mange ville heller hatt fred og trygghet i hjemlandet sitt og en muligheten til å bo hvor deres familie har bodd i mange generasjoner. Den forkjærligheten vi har for landet vårt har også mennesker i andre land for sitt eget. Men noen ganger må man forlate sitt eget land og flykte – det er for mange en siste utvei!
I Jordan møtte jeg mange som hadde et sterkt ønske om å en dag kunne returnere hjem. Det er også flyktninger i Norge som ønsker å returnere til hjemlandet sitt en dag. Men mange har etterhvert blitt så integrerte og bodd her så lenge at Norge føles som hjem for de. Noen har aldri bodd andre steder enn Norge. De er våre nye landsmenn og en del av samfunnet vårt. Om dere tar dere tid til å komme i kontakt med «de andre» vil dere oppleve at de fleste flyktninger er fantastiske mennesker. Og ikke bare er det positivt for de at vi viser medmenneskelighet og inkluderer de, det er også positivt for oss som nordmenn å komme i kontakt med mennesker fra andre kulturer. Vi vil få et bedre samfunn og sammen kan vi lære av hverandre!
En gutt i Hebron som frakter kjøtt i en eske. Foto: Anne-Merete Varhaugvik
Livet er for kort og verdifullt til at vi skal gå rundt å stigmatisere og hate hverandre på grunn av hudfarge, etnisitet, livssyn og kultur. Verden er satt sammen av enkeltindivider. Jeg har sett mennesker komme til verden og jeg har sett mennesker forlate verden. Når et menneske dør er det vanlig over hele verden å komme med utsagn som hvil i fred. Men hvorfor kan vi ikke også leve i fred? Jeg er klar over at fred på jord er en naiv tanke som gjerne brukes i missekonkurranser. For realiteten er at det blir aldri fred på jord og det vil alltid være mennesker som lider. Dette gjør at mange føler seg maktesløse og føler at det ikke er noen vits å hjelpe eller bidra i en så kaotisk verden. Det ironiske er at de som roper høyest for at flyktninger skal hjelpes i nærområdene og ikke komme hit, i stor grad også har oppfatninger om at det ikke er vits å hjelpe fordi hjelpen ikke kommer frem. Men mye av hjelpen kommer frem, det har jeg sett med mine egne øyne.
Som jeg sa tidligere er verden satt sammen av enkeltindivider. Et individ kan hjelpe et annet og på den måten har du bidratt til å gjøre verden litt bedre. Hva om det var du som behøvde hjelp eller hadde flyttet til en nytt land? Ville det ikke da betydd mye for deg at andre mennesker brydde seg? Det er ikke ofte det er så mye som skal til. Bare det å gi noen et smil er en god gjerning – og det er noe vi nordmenn bør bli flinkere til. Å hjelpe andre er en vinn vinn situasjon. De man hjelper får noe utav det og den som strekker ut en hjelpende hånd vil også få mye utav det. Jeg har levd et trygt og godt liv i Norge men det er mennesker som har satt spor i mitt liv ved å stille opp når jeg har trengt det som mest.
På besøk hos en familie i Bilìn som kjemper for retten til å bo på sitt eget landområde.
Om årets TV-aksjon.
Krig og vold skaper enorme lidelser. Mennesker blir drept, og ringvirkningene for lokalbefolkningen er katastrofale. De mangler vann, mat og medisiner, helsetilbudet svekkes, de må flykte fra hjemmene sine og har ingen jobb å gå til. Dette fører igjen til underernæring, helseproblemer, utrygghet og fattigdom.
Røde Kors er flere steder en av få hjelpeorganisasjoner som slipper til med humanitær hjelp, og har gjennom lokale frivillige tilgang til mennesker i svært sårbare situasjoner. Gjennom TV-aksjonen skal flere mennesker i krig- og konfliktområder få livsviktige medisiner, helsehjelp, rent vann og mat. Behovet er enormt, og hvert bidrag er med på å redde liv.
Mer informasjon om innsamlingsaksjonen finner du her.
Foto: Anne-Merete Varhaugvik
«Du må ikke tåle så inderlig vel
den urett som ikke rammer deg selv»
– Arnulf Øverland
Jeg vil fortelle mer om mine reiser fremover. Men resten av oktober skal jeg bruke til å skrive innlegg om min historie som er relatert til årets Rosa Sløyfe aksjon som nærmer seg slutten. Skrivesperren har løsnet, mange av innleggene er nesten ferdigskrevet og vil bli publisert i løpet av neste uke.
Da jeg begynte å dele min historie for et par uker siden gikk det overraskende lett. På tross av at det er et tungt og personlig tema å skrive om så opplevdes det som befriende å sette ord på tankene omkring det. Jeg har reflektert meg gjennom hendelser jeg ikke hadde tenkt mye på i ettertid. Men etter forrige innlegg sa det plutselig stopp! Jeg klarte ikke skrive noe som helst og tenkte det hadde vært mye enklere å blogge om mindre betydningsfulle ting som interiør, hverdagsliv og reiser. Noe som ligger langt utenfor denne bloggens intensjon. Min umiddelbare forklaring på dette var at jeg hadde skrivesperre og var sliten etter all oppmerksomheten jeg har fått gjennom bloggen og som følge av avisartikkelen.
Men forklaringen lå mye dypere. Det som bare skulle være et par dagers pause for å få litt distanse har nå utviklet seg til å bli åtte dager. Til å begynne med var det godt å tenke på andre ting og koble av fra en intens periode. Men da jeg skulle skrive igjen ble jeg bare stresset ved å tenke på bloggen og opplevde at jeg ikke fikk ned noe som helst. For et par dager siden klarte jeg å reflekterte meg frem til hvorfor jeg hadde fått skrivesperre. Jeg klarte rett og slett ikke sette ord på resten av min historie fordi jeg har fortrengt store deler av den. For det var etter min egen operasjon at historien tok en veldig vond vending. Det som ventet meg var en lillesøsters knallharde kamp mot kreften og etterhvert det utenkelige, at hun døde. I den perioden tok jeg en dag av gangen og fortrengte alt det vonde som hendte. Det var min måte å håndtere det på, en måte jeg mente fungerte i lang tid helt til kroppen min plutselig sa stopp og jeg ble utbrent.
Jeg står nå ovenfor den største utfordringen med bloggen. Jeg må åpne alle de tunge minnene og følelsene jeg har stengt inne. Det er ikke lengre bare snakk om å skrive ned min historie, men jeg må samtidig jobbe med meg selv mentalt og bearbeide alt jeg ikke har turt å kjenne på enda.
De siste dagene har jeg tenkte veldig mye og etterhvert som jeg får satt ord på tankene skriver jeg de ned. Skriving er veldig god terapi, for etterhvert som jeg får det ned på «papiret» kjennes det litt lettere. Siden tankene er litt kaotiske jobber jeg med flere forskjellige innlegg samtidig, for jeg har innsett at man kan ikke bare sette seg ned å skrive om noe så tungt uten at det kommer naturlig. Og det i seg selv er en prosess når man har levd i fornektelse for sine egne følelser i lang tid.
Så til alle dere som har etterlyst flere innlegg vil jeg si at de kommer. De er bare mye mer krevende nå og kommer ikke like lett som de første.
Vil minne om innsamlingsaksjonen jeg har startet til rosa sløye aksjonen til minne om Målfrid. Satt som mål å samle inn 10000kr innen utgangen av oktober. Det målet ble nådd etter bare fire timer. Jeg har derfor økt målet til 40000 og i skrivende stund er det samlet inn 28800kr. Jeg setter pris på all støtten og alle de fine ordene dere legger igjen. ❤ Link til aksjonen finnere dere her: Til minne om Målfrid Varhaugvik Starheim
Om jeg hadde visst hvor forferdelig alt skulle være når jeg våknet fra operasjonen er det ikke sikkert jeg hadde klart å gå inn på sykehuset. Det er den eneste gangen i mitt liv jeg har tenkt at døden er en redning. Jeg skammer meg i ettertid over den tanken men samtidig sier det noe om hvor grusom den fysiske påkjenningen var.
Jeg ble innlagt på Molde sykehus en søndag våren 2014 hvor operasjonen skulle utføres morgenen etter. Tiden fra jeg bestemte meg for å utføre operasjonen og frem til dagen jeg skulle innlegges på sykehuset hadde gått bra. Jeg verken gruet meg eller tenkte så mye på det. Jeg visste at tiden etter ville bli krevende med tanke på begrenset bevegelighet men hadde forberedte meg godt. Jeg hadde fått beskjed om at jeg den første tiden ikke kunne løfte hendene høyt og la derfor alt til rette hjemme. Det mest nødvendige fra de øverste kjøkkenskapene ble flyttet lengre ned og jeg hadde vasket hele leiligheten.
Jeg hadde en skoleoppgave som måtte levers og etterhvert presenteres noen uker etter operasjonen, så jeg hadde pakket ned skolebøkene sånn at jeg kunne gripe fatt i den oppgaven på sykehuset. Jeg undervurderte vel hvor omfattende inngrep dette var og at det kom til å ta litt tid før jeg kom meg til hektene igjen.
En time før jeg ble kjørt på sykehuset var alle forberedelsene unnagjort og det eneste som gjenstod var å vente. Det var da den første reaksjonen kom snikende på. Jeg vet ikke hva som utløste den for jeg hadde ingen tunge tanker i forhold til det jeg skulle gjennom, i så fall lå de i underbevisstheten. Plutselig satt jeg på sofaen og kjente tårene presse på. Jeg prøvde så godt jeg kunne å holde de igjen, uten hell. Selv om jeg var helt alene gikk jeg på badet å låste døren. Jeg var ikke vant til å få sånne reaksjoner og ble veldig overrasket over den plutselig tyngende følelsen.
Det var tante Bjørg som kjørte meg på sykehuset og jeg hadde sørget for å skjule min egen nedstemthet innen hun hentet meg. Jeg var ikke redd for at familien min skulle vite at dette faktisk var litt vanskeligere enn jeg første antok. Men jeg ville ikke at de skulle være lei seg eller bekymret på mine vegne. Jeg måtte være sterk for alle rundt meg, de hadde nok å tenke på og jeg ville ikke gi de flere bekymringer. Det jeg gjennomgikk anså jeg som en bagatell i forhold til alt annet. Det var derfor jeg ikke ville ha noen med meg på sykehuset. Jeg ville dra dit alene, men jeg innser i ettertid at det var helt feil tankegang.
Blomsteroppsats jeg fikk av Mamma og Pappa.
Det første møtet med sykehuset
Jeg sa farvel i bilen og gikk inn på mottaket for så å bli sendt opp på avdelingen. Siden jeg hadde samlet meg fra den lille «knekken» jeg fikk hjemme føltes det nå ganske bra. Jeg hadde igjen kontroll over følelsene som lå å presset på fra underbevisstheten. Alt gikk bra fra jeg kom på sykehuset og helt frem til jeg gikk opp på avdelingen hvor en sykepleier kom for å ta meg imot. I det jeg strakk frem hånden for å hilse så presset tårene på igjen. Jeg klarte ikke si så mye og hun tok meg inn på et rom så vi fikk prate. Jeg skjønte ikke hvorfor jeg reagerte sånn for jeg var jo egentlig ikke nervøs for operasjonen.
Sykepleieren var veldig omtenksom og fikk meg til å åpne meg. Jeg hadde ingen betenkeligheter med konsekvensene av å ta operasjonen og ikke gruet jeg meg for selve inngrepet og narkosen heller. Men idet vi snakket sammen innså jeg at dette var første gangen jeg hadde tatt en «pause» fra livet mitt og ble konfrontert med den brutale sannheten. Mye av det tunge var at jeg ble konfrontert med tanken om hva min lillesøster og mamma hadde gått og går igjennom. Jeg tenkte på alle gangene de hadde vært på sykehus og hvor tungt det måtte ha vært for de. Praten med sykepleieren gjorde at jeg fikk tatt tak i mange følelser jeg aldri hadde tillat meg selv å kjenne på før. Det handlet ikke så mye om operasjonen men om alt som hadde hendt den siste tiden. Jeg innså viktigheten av å ta seg tid til å kjenne på følelser og bare gi slipp noen ganger. En lærdom jeg dessverre ikke tok med meg videre til da min søster døde et år senere.
Jeg fikk det mye bedre etter samtalen og alt som gjenstod nå var å vente. Jeg fikk mange meldinger av folk som ønsket meg lykke til og spurte hvordan det gikk. Jeg sa det går bra og at det ikke var noe problem for meg å være der alene. Men en venninne av meg så rett gjennom denne fasaden og sa til meg at hun kom innom sykehuset senere. Jeg møtte henne på en benk utenfor sykehuset hvor vi satt å pratet en god stund. Det det var da jeg innså at det faktisk var godt å ha noen der. Den praten på benken glemmer jeg aldri. Jeg fikk satt ting litt mer i system og følte meg etter det mye bedre. Tusen takk Lisa!
Operasjonsdagen
Mandag morgen ble jeg trillet ned på operasjonssalen. Litt skjelven siden jeg aldri hadde gått gjennom en operasjon før og alt var litt overveldende. Men det gikk bra, personalet var veldig omtenksomme og jeg følte jeg var i trygge hender. I det jeg ble trillet inn på operasjonssalen var jeg overrasket over hvor mange som var der. Når tiden var inne for å sette narkosen tenkte jeg at det snart er unnagjort og om litt vil jeg våkne igjen og livet kan gå videre. Vel, så enkelt ble det ikke. For det som ventet meg var det mest smertefulle døgnet i mitt liv. Jeg har i ettertid referert til dette som helvetesdøgnet!
Det er den verste opplevelsen jeg har hatt i hele mitt liv. Men samtidig en opplevelse som har lært meg mye og styrket meg! Jeg våknet på intensiavdelingen med enorme smerte. Noe som førte til at jeg fikk mer smertestillende. Det i seg selv resulterte i at jeg ble ekstremt kvalm og fikk da kvalmenedsettende. Noe som førte til at alt bare ble mye verre. Jeg tålte tydeligvis ikke medisinene og fikk en reaksjon som satt meg helt ut. Smertene etter operasjonen kjente jeg ikke lengre men det jeg nå gjennomgikk var mye verre. Hele kroppen verket og jeg hadde en intens kvalme. Jeg klarte ikke kommunisere med noen eller åpne øynene. Samtidig var jeg våken og hørte alt som foregikk rundt meg. Jeg holdt ut og håpte det skulle gå over snart, men det som stod foran meg var nesten et døgn i denne tilstanden.
Når det stod på som verst tenkte jeg at dette kommer jeg ikke til å overleve. Var det sånn det føltes å dø? Jeg klarte ikke bevege meg, kommunisere eller åpne øynene men samtidig fikk jeg med meg alt som hendte rundt meg. En etter en pasient ble trillet inn på intensivavdelingen og ikke lenge etter ble de trillet ut igjen. Avdelingstelefonen ringte i bakgrunnen og jeg kunne høre sykepleierne svare. En av de som ringte sykehuset var min søster som lurte på hvordan det gikk med meg. De hadde blitt bekymret siden de ikke hadde hørt fra meg. En sykepleier kom å fortalte meg dette men jeg var ikke i stand til å si noe.
Jeg ønsket døden velkommen.
Etter som timene passerte uten tegn til forbedring gikk jeg fra å bekymre meg for å dø til å ønske døden velkommen. Jeg klarte rett og slett ikke mer. Dette var tortur! Mens jeg lå sånn og følte jeg svevde mellom liv og død tenkte jeg mye. Jeg tenkte med skrekk og gru på de menneskene som ble utsatt for tortur og bestemte meg for å aldri mer reise til et konfliktområde i tilfelle jeg skulle oppleve det. Jeg tenkte på de som lå i koma og får med seg det som skjer rundt seg, men som ikke klarer å kommunisere. Jeg måtte fortelle min familie at om jeg havnet i koma vil jeg ha aktiv dødshjelp. Jeg tenkte på mennesker som bor i krigsområder og som daglig blir utsatt for enorme påkjenninger. Hvordan klarer de det? Tankene raste og jeg følte på en frykt for å måtte oppleve så store smerter igjen.
På morgenkvisten neste dag begynte det gradvis å bli bedre og jeg ble trillet opp på avdelingen. Jeg har aldri noensinne følt meg så svak og hjelpesløs. Jeg som alltid har vært så selvstendig var nå i en situasjon hvor jeg ikke klarte å bevege meg og var avhengig av hjelp. De smertene jeg nå hadde grunnet operasjonen ønsket jeg velkommen, for jeg ville ikke gå gjennom det jeg hadde gjort det siste døgnet. Jeg turte ikke ta mer smertestillende men de fant etterhvert en annen type å gi meg som jeg ikke reagerte på. Jeg lå i sengen blodfattig, hvitt som et spøkelse og skamfull over at jeg hadde ønsket å dø. Etter en stund kom jeg meg på beina med god hjelp fra de som jobbet der.
Etterhvert klarte jeg å bevege meg rundt uten hjelp, men en skilpadde hadde nok vunnet om det var et kappløp. Jeg hadde flere dren hengende fast i kroppen som jeg måtte gå å bære på og et stativ på slep. Men bortsett fra smertene hadde jeg det bra. Jeg fikk daglig besøk og var lettet over at operasjonen var over og at jeg etterhvert kunne reise hjem.
Den usminkede virkeligheten etter en så stor operasjon.
Omtrent en uke etter operasjonen ble jeg utskrevet fra sykehuset. Det øyeblikket jeg gikk ut døren var veldig sterkt. Mamma hentet meg og i det vi gikk ut ble jeg møtt av et sterkt solskinn. Det var bare helt fantastisk og jeg elsket livet! Verden hadde gått sin vante gang utenfor sykehusets vegger. Selv om jeg følte jeg hadde vært isolert fra omverden i evigheter var det i realiteten bare en uke.
Det ble ikke gjort så mye på skoleoppgaven da jeg var på sykehuset. Men etter jeg kom hjem satt jeg igang med å skrive. Jeg lå i sengen med dataen på fanget og bøkene ved siden av meg. Det tok vel omtrent dobbel så lang tid som ellers men jeg fikk det til. Etter bare få dager kom den velkjente rastløsheten og selv om jeg hadde redusert bevegelighet ville jeg tilbake på skolen. Jeg fikk hjelp til å bære sekken den første tiden men ellers gikk det over all forventning og livet normaliserte seg.
Hva denne opplevelsen har gitt meg.
Selv om jeg helst ville vært foruten denne opplevelsen så har den gitt meg veldig mye i ettertid. Den har styrket meg! Refleksjonene og smertene jeg hadde på intensivavdelingen gjør at jeg setter enda mer pris på hver dag. Bagateller blir ikke sett på som problemer. Jeg priser meg lykkelig for å være frisk og ønsker å oppfylle alle drømmene jeg har. Når smertene stod på som verst tenkte jeg at jeg ikke skulle reise til konfliktområder lengre, men det gikk ikke lang tid før den følelsen gikk over.
Fire måneder etter operasjonen satt jeg på flyet igjen. Denne gangen reiste jeg til Palestina. Konfliktnivået var høyt der nede siden jeg reiste under det som ble kallet Operation Protective Edge. Vi besøkte flyktningeleirer og både Palestinere og Israelere som arbeidet for fred. Dette vil jeg skrive om når oktober er over. Så om noen har politiske kommentarer rundt dette kan de ta det opp med meg i de innleggene hvor det passer seg bedre.
Bilìn på Vestbredden. I bakgrunnen er muren med soldater som skyter med tåregass.
Tusen takk.
Takk til de fantastiske menneskene som jobber på Molde sykehus. Spesielt sykepleierne! Dere gjør en så utrolig viktig jobb. Dere tar hånd om mennesker når de går igjennom de vanskeligste periodene i livet. Kirurgene gjør selve inngrepet men det er dere som er der for pasienten i ettertid. Jeg har fått så stor respekt for det yrket. Jeg hadde nok ikke klart å være sykepleier selv, men er så glad for at det er så mange fantastisk dyktige mennesker som velger den yrkesveien.
Ikke bli skremt.
Jeg vet dette kan virke avskrekkende på de som skal ta en stor operasjon. Jeg var litt i tvil om jeg skulle dele det. Men jeg har hatt som mål å være helt ærlig om alt, så jeg valgte å ikke sensurere noe. Jeg vil poengtere at dette IKKE er normalen etter en sånn operasjon. Det var min kropp som reagerte på medisinene. Jeg mistet mye blod og hadde en kraftig reaksjon på smertestillende og kvalmedempende. Smertene jeg hadde da jeg våknet etter operasjonen var ikke så ille. Det var alt det andre som gjorde det helt uholdbart en stund. Men selv om det i øyeblikket var mer enn jeg trodde jeg skulle klare så gikk det over. Og jeg hadde gjort det igjen om jeg måtte. For jeg velger heller livet og et døgn med sterke smerter i stede for en sykdom som både gir deg smerter og kanskje døden.
Dette er Sheikh Steinar som er oppkalt etter kirurgen. Han kom inn i mitt liv da jeg var innlagt på sykehuset som en gave fra venninner.
Forrige gang jeg var i lokalavisen er ikke noe å være stolt av. Men denne gangen er det annerledes. Jeg har stått frem for å forebygge kreft, noe som er i stor kontrast til første gang da jeg stod frem med noe som kunne føre til kreft.
Det er mange år siden jeg var i lokalavisen for første gang. Det var den tiden røykeloven skulle innføres og budstikken ville vite hva folks meninger var. Dette var før Facebook, blogging og nettavisens tid. Alt som vitner om denne flausen er en gammel gulnet avis jeg har liggende i en kasse, og mine meninger om røykeloven er nok enda mer gulnet enn avisen.
Det lå vel i kortene at dette ikke akkurat skulle være et øyeblikk å være stolt av senere. For det første var jeg på den tiden motstander av røykeloven. For det andre så fulgte journalisten oss en hel lørdagskveld. Det begynte med et vorspiel i nabolaget og endte i en karaokebar. Den eneste trøsten jeg fant i ettertid var at dette ikke var en TV-reportasje.
For mandagen etter kom det et tosiders oppslag i avisen hvor unge lovende Varhaugvik var avbildet med en mikrofon i hånden og trodde hun eide scenen. Dette er så pinlig å se tilbake på at jeg skal la være å nevne alle dere andre som også var med i reportasjen. Jeg regner med jeg ikke er den eneste som har blitt litt mer voksen siden den gang.
Man lærer så lenge man lever.
Men denne gangen er det annerledes. Jeg har ytrer meg om en sak jeg virkelig står for. Og fronter noe som er viktig. Når jeg tenker over disse kontrastene innser jeg hvor mye jeg har endret meg. Man lærer så lenge man lever er et veldig dekkende begrep. Jeg har endret meg totalt i politiske standpunkter, mitt menneskesyn er jeg mye mer stolt av enn det jeg hadde den gang, og sist men ikke minst har jeg blitt mye mer reflektert over hvilke standpunkt jeg tar. Jeg har rett og slett blitt voksen! Men samtidig også veldig barnslig innimellom. For man er ikke voksen uten at man tørr å være barnslig.
Den livssituasjonen man befinner seg i kan endre seg over tid. Jeg lurer noen gang på hva mamma og pappa trodde det ville bli av meg i ungdomstiden når jeg ga blaffen i skole og livet var en fest. Livet er fortsatt en fest på mange måter, men at jeg som var så skolelei nå finner stor glede i studiene er et bevis på at noe har skjedd underveis.
Om du går gjennom en tung periode i livet så kan jeg forsikre deg om at det sannsynligvis vil bli bedre. En dag i fremtiden vil du se tilbake på det som et vondt minne. Og hvem vet, kanskje kommer du styrket ut av den motgangen. Kanskje ser du i ettertid at det ikke var noe stort problem allikavel. Eller kanskje husker du at det var vanskelig men har kommet deg gjennom det.
Dessverre er det noen sår som er så dype at de aldri vil gro helt. Men min erfaring er at det er mulig å leve videre med de, etterhvert vil de slutt å blø og bli arr du bærer på resten av livet. Du vil etterhvert kunne kjenne på de uten at smerten blir like stor som et åpent sår. Og innimellom åpner de seg kanskje igjen men de vil kunne gro atter en gang. Kanskje ikke mye, men litt. En del av deg vil mangle og du bærer på en smerte. Men om du reflekterer litt over det så vil du kanskje se at du har mye annet i livet som er positivt.
Prøv å fokuser på det positive. Jeg ser på det som en vektskål. Sørg for å jevnlig fylle på den positive siden. Da vil du være mye mer styrket når det oppstår hendelser hvor det negative tynger deg. Det var en periode jeg mente ordtaket; etter motgang kommer medgang, var en bløff. Til slutt virket det som at det etter motgang bare kom enda mer motgang. Men jeg tok feil. Det var bare veldig mye motgang på en og samme tid. Nesten så man ikke trodde det kunne være sant. Men det var medgang innimellom alt det vonde. Visst ikke så hadde jeg ikke kommet meg dit jeg er nå. Det er lettere å se dette nå i ettertid. For oppi alt det vonde har livet også vært vakkert.
Takk til Romsdals Budstikke.
Avisartikkelen fra i går er også lagt ut som nettversjon. Opprinnelig måtte man ha abonnement for å lese den men jeg tok kontakt med Romsdals Budstikke og ba de om å gjøre den gratis. Begrunnelsen for dette er at jeg mente det var feil å ta betalt for en sak som er laget for å støtte brystkreftsaken. Alle burde derfor ha mulighet til å lese den gratis. Etter at den hadde ligget ute som betalingsversjon noen timer fikk jeg ønsket oppfylt. De hadde tatt en avgjørelse om å lytte til argumentene mine og gjorde artikkelen gratis. I utgangspunktet gjorde de aldri dette med de store sakene så det var et unntak de gjorde. Jeg vil derfor utrette en stor takk til Romsdals Budstikke for å komme frem til den avgjørelsen.
Takk til dere.
Jeg har fått så mange henvendelser etter gårsdagens avisoppslag at det hele føles litt overveldende. Jeg var i Molde sentrum i går og det det er ikke akkurat hverdagskost å se seg selv på alle avis stativene. Jeg har fått tilbakemelding fra så mange at jeg har ikke hatt tid til å besvare alle henvendelser enda. Men det kommer. Også var det jo litt stas at selveste ordføreren i Aukra sendte meg noen hyggelige ord.
En link til artikkelen hvor unge lovende Varhaugvik gjorde sin debut eksisterer heldigvis ikke. Men dere kan i stede trykke på denne linken som tar dere til en innsamlingsaksjon jeg har startet for å støtte kreftforeningen. Her kan dere også legge igjen en hilsen på veggen. Jeg hadde blitt veldig glad om de som kjente Målfrid kan dele minner dere har om henne på den siden: Til minne om Målfrid Varhaugvik Starheim
Livet og døden og alt imellom. 