Måned: november 2016

Frem med barberhøvelen, november er snart over. Mange barter forsvinner og vi går inn i julemåneden. Siden jeg verken har bart eller julestemning blir det ikke stor overgang for meg.

Jeg lever i min egen boble for tiden, sammen med Marx, Durkheim og Weber. Med andre ord, eksamenstid. Mamma har gitt opp å spørre meg om julegave ønsker. Om julegave planleggingen hadde hatt relevans til pensum kunne jeg kanskje engasjert meg litt mer.

Men her sitter jeg altså å skriver dette innlegget, noe som ikke er pensum. Kanskje et bevis på at mennesket ikke er helt rasjonelt, pensum igjen.

Jeg skal ta et steg ut av boblen et øyeblikk og oppsummere måneden som har gått, uten innblanding av samfunnsvitenskapelige teorier. Jeg har en følelse av at november har gått veldig fort, men ved å ta et tilbakeblikk ser jeg at det har hendt mye.

I begynnelsen av måneden var jeg i Trondheim, fotballhovedstaden som jeg kaller den. Jeg var på samling i regi av kreftforeningen for de som har en genfeil som gir økt risiko for kreft. Jeg reiste på fredag, og siden seminaret ikke begynte før lørdag utnyttet jeg muligheten til å slappe av. I godt selskap av en nyinnkjøpt bok gikk jeg på restaurant, ja for det er faktisk ikke feil å spise ute alene. Etter en stund dro jeg og boken til Starbucks, før vi gikk til sengs sammen. Om noen lurer så er boken skrevet av Åsne Seierstad og heter To søstre.Dagen etter begynte samlingen, som varte i to dager. Jeg møtte en fantastisk gjeng som jeg utvekslet erfaringer med. Det var godt å snakke med andre som har genfeilen, da det ikke er så mange av oss.  I notatene fra samlingen har jeg skrevet et sitat fra den, «Den enkelte har aldri med et annet menneske å gjøre, uten å holde noe av dette menneskets liv i sine hender». Tenk over betydningen, ganske sterkt.

Helgen etter var fylt av glede da tantegutten min ble døpt. Det er så fint å få nye tilskudd til familien, flere mennesker å elske. De som leste Den gule kjolen – sorgen og minnene om det som aldri ble. fikk med seg at det ble en veldig gul helg. Lilla var yndlingsfargen til Målfrid i lang tid, men en uttalelse på sykehuset gjorde at gult ble en symbolsk farge på det som aldri ble.

Fredag, uken etter, ble jeg invitert på champagne-middag. Den ble holdt på Molde Fjordstuer og som navnet tilsier, det var en sprudlende aften. Ja og «litt» julemat, en 10 retters med mye spennende. 
To dager etter var det endelig Cupfinale. Jeg hadde forsøkt å skaffe billetter, uten hell. Noe som førte til at jeg ble sittende å se kampen i Molde. Det ga meg tid til å skrive innlegget Man må ikke hate Molde by for å elske Rosenborg!, som Romsdals Budstikke publiserte. Et lite plaster på såret for at jeg ikke kom meg til Oslo.

Dagen etter tok innlegget helt av på en gruppe for Rosenborg supportere. Selv om jeg ikke tok opp tribunekultur, ble det en lang diskusjon om nettopp det. For de som tror det bare er motsetninger mellom de ulike supportergruppene kan jeg informere om at det, i aller høyeste grad, er ulike meninger innad i de ulike klubbene også.

Det er helgene som har hatt de store begivenhetene denne måneden. Midt i uken har jeg lest til eksamen. Da har jeg vært inne i en liten boble med de filosofiske tenkerne. I år har jeg klart å forberede meg så godt at det ikke føles stressende, selv om neglene vitner om noe annet.

Om en uke skal jeg ta frem nisseluen og legge bort bøkene. Da kan det hende jeg kommer med litt mer innholdsrike innlegg enn dette, som endte opp med å handle om alt og ingenting. Også kom det med litt snikreklame på det ene bildet ser jeg. For å utelate all tvil, dette innlegget er ikke sponset.

Avslutningsvis gjør jeg som i oktober og viser topp 3 listen. Den viser de innleggene som er lest og delt flest ganger denne måneden.

Topp 3 – November 2016

1. Man må ikke hate Molde by for å elske Rosenborg!
2. Den gule kjolen – sorgen og minnene om det som aldri ble.
3. 1 Søndag i advent – et lys for Målfrid.

Anne-Merete

Noen ganger kommer man over «visdomsord» som treffer deg som en pil. Ord som, selv om de er skrevet av en fremmed, er rettet mot deg. Du føler det var meningen du skulle lese ordene, akkurat da.

Jeg har alltid vært glad i dikt og sitater som får meg til å reflektere. En av favorittene er Rumi. Ordene jeg kom over idag fikk meg til å revurdere hvordan jeg bruker tiden min. Det var ikke et langt dikt man måtte filosofere over for å finne en mening i. Det var ni ord, som når de ble satt sammen sa meg akkurat det jeg trengte.

Listen to silence.
It has so much to say

Lytt til stillheten, den har så mye å fortelle. Noe så enkelt men allikevel noe så tankevekkende. Jeg lytter ikke så ofte til stillheten lenger, og jeg tar altfor sjelden en pause fra omverden og bare tenker!

Jeg gjorde det mye når jeg var barn. Nå skal det være sagt at jeg vokste opp på en tid da det ikke var internett og mange forstyrrelser som stjal tiden. Men jeg har også gjort det som voksen. Jeg har reist ut i verden alene, ofte uten internettdekning. Noen ganger har jeg dratt  ut i naturen noen timer for å sette meg ned å reflektere.

Innimellom gikk jeg ned til sjøen og hørte på bølgeskvulpet, helt alene i nattemørket. Det ga en indre ro og mange biter falt på plass under disse øyeblikkene. Det var bare meg og mine tanker. Jeg ble kjent med meg selv. Hvem jeg var, og ikke hvem omverden forventet jeg skulle være.

Jeg skal ta ordene til meg. Jeg skal finne meg selv igjen, selv om jeg ikke har mistet meg selv. Men kanskje en liten del av meg har forsvunnet i nåtidens jag om å alltid være tilgjengelig. Jeg tar meg selv i å sitte med telefonen innimellom av vane, ikke fordi jeg skal noe spesielt.

Kanskje burde vi alle ta oss en liten Time Out fra hverdagen av og til? Det behøver ikke være alene, ta med noen du trives sammen med. Sett dere ned og prat, tenk og legg igjen telefonene hjemme. Jeg har fått mye ut av det før og håper jeg vil bli flinkere til å gjøre det igjen, både alene og sammen med andre.

Anne-Merete

Foto: Christer Olsen. – Øverlandsvatnet høsten 2015.