Det er litt vemodig at oktober begynner å nærme seg slutten. Denne måneden har vært veldig spesiell for meg på mange måter. Jeg har endelig klart å ta tak i sorgen over å miste min søster. Jeg har begynt å fokusere på de tingene som er viktig for meg i livet og jeg har for første gang virkelig sett hvor vakker høsten er.

Jeg har aldri likt å slappe av og gjøre ingenting. Dagene måtte alltid fylles med noe spennende eller meningsfullt. Om jeg skulle «kaste bort» tiden på å se serier var det noe jeg gjorde i senga. Noe som selvfølgelig resulterte i lite søvn. Jeg fortsatte denne livsstilen også når Målfrid døde, men da presset jeg meg selv enda mer. Det var en effektiv måte å slippe unna den verste sorgen på. Etter begravelsen gikk livet mitt tilbake til det «normale» med fulltidsjobb, masterstudium og to barn. Jeg ble fra første stund kastet inn i hverdagen igjen, og måtte stenge inne sorgen siden min eldste sønn skulle konfirmeres dagen etter begravelsen. Det gikk bra så jeg fortsatte bare å stenge den inne. Jeg har alltid vært veldig sosial men etter dødsfallet ble jeg enda mer sosial. Hvordan jeg fikk tid til alt dette kan jeg ikke forstå når jeg tenker tilbake på det. De ukene barna ikke var hos meg var det bare soverommet og badet som ble brukt siden jeg alltid var på farten og sjelden hjemme. Dette gikk veldig bra helt frem til for ca et år siden da kroppen min begynte å si fra at nå var det nok!

Jeg stod på jobb en dag og opplevde at kroppen streiket, den ville ikke ta del i denne livsstilen lengre. Jeg hadde presset meg selv så langt at jeg hadde blitt utbrent, og stod nå i en situasjon hvor jeg var helt tom for energi samtidig som jeg ikke fikk sove. Tegnene hadde nok vært der men jeg hadde vært for opptatt til å legge merke til de. Nå når jeg endelig forstod at jeg måtte slappe av så klarte jeg det ikke. Jeg kunne ligge på sofaen i flere timer uten å ha slappet av, kroppen var så stresset at den klarte ikke roe seg. Sorgen jeg ikke ville kjenne på begynte å dukke opp og det stresset meg enda mer for jeg ville unngå den følelsen. Men jeg nektet å akseptere at jeg var utbrent så jeg fortsatte å presse meg selv med en kropp som var for sliten til å gjøre noe.  Jeg så ingen utvei fra dette stresset og innimellom tenkte jeg at eneste løsning var å reise til en hytte langt oppe på fjellet. Der kunne jeg lade opp batteriene.

Det siste året har jeg tidvis vært sykemeldt, tilbake i jobb, så sykemeldt igjen, så 50% sykemeldt for deretter å innse at dette går ikke lengre. Jeg må begynne å prioritere livet mitt på en måte som gjør at jeg får det bedre. For snart to måneder siden sa jeg opp jobben for å ha fullt fokus på det siste året av masteren og kunne ha mer tid til familie og venner. Jeg begynte å reflektere over hva jeg ville med livet mitt og gikk inn for å fokusere på det. Det var en enorm lettelse å komme frem til dette og jeg satset på at alt ville ordne seg selv om jeg ikke hadde jobb. Å fortsette sånn som jeg hadde gjort det siste året var ikke lengre et alternativ, bitene begynte endelig å falle på plass. Da min tidligere arbeidsgiver fikk vite at jeg hadde sagt opp jobben fikk jeg tilbud om å jobbe som ekstrahjelp der når det passet meg. Det er en jobb i administrasjonen på skolen hvor jeg studerer så det passer meg ypperlig. Jeg har igjen fått tilbake søvnen og klarer å finne roen ved å ligge på sofaen å gjøre absolutt ingenting. Jeg har begynt å innse at man har mange muligheter i livet så lenge man prioriterer riktig.

Den siste måneden har jeg tenkt på alt jeg ikke hadde opplevd om jeg ikke hadde bremset meg selv og tatt de riktige valgene. Jeg har fått mer tid til de menneskene som betyr noe i livet mitt, jeg fikk tid til å begynne på denne bloggen som igjen har resultert i at sorgen jeg har stresset med å unngå har fått en «naturlig» del av livet  mitt. Jeg har igjen fått tid til å konsentrere meg om det akademiske, noe jeg finner stor glede i.

Det er så godt å ikke stresse fra det ene til andre hele tiden. Det er først da man begynner å legge merke til omgivelsene og de små tingene i hverdagen. Som hvor vakker høsten er for eksempel og hvor godt det er å legge seg på sofaen innimellom og se på en serie. Jeg begynner å finne meg selv igjen og det er så utrolig godt! En rastløs sjel vil jeg nok alltid være men jeg har nå blitt bevisst på å finne balansen. Jeg har ikke lenger et ønske om å stresse meg gjennom hver eneste dag for da går man glipp av så mye.

Jeg har etter noen av de andre innleggene mine fått tilbakemelding fra «bekymrede» familiemedlemmer som har dårlig samvittighet for at de ikke visste hvordan jeg har hatt det. Til dere vil jeg si at jeg stort sett har hatt det bra hele tiden men det har vært tungt innimellom. Det som har vært verst for meg er at jeg har vært så tom for energi til tider. Jeg vil også påpeke at jeg har det bra nå! De temaene jeg har skrevet om er triste men de representerer ikke alt som skjer i livet mitt. Jeg elsker livet og setter pris på hver dag. Det har skjedd mye tungt de siste årene men jeg har også opplevd så ufattelig mye positivt. Jeg er en person som kan bli overlykkelig av småting som at solen skinner eller at jeg hører en sang jeg liker. Dette har gjort at i de tunge stundene har jeg alltid hatt en balanse.

For noen uker siden startet jeg en innsamlingsaksjon til minne om Målfrid. Målet er å samle inn 40000kr til Rosa Sløye aksjonen innen utgangen av oktober. Det har nå kommet inn 36600kr. Om det er noen som har litt penger til overs etter innsamlingsaksjonen som var for Røde Kors på søndag så hadde jeg satt pris på om dere vil hjelpe meg å nå målet. Det er bare 3400kr igjen til målet er nådd. Innsamlingsaksjonen finner dere her: Innsamling til minne om Målfrid Varhaugvik Starheim.

Jeg er veldig takknemlig for alle bidragene som har kommet inn. Har ikke hatt tid til å takke dere alle enda men jeg skal gjøre det så fort jeg får tid til overs. (jf. mitt valg om å ikke stresse for mye) Det samme gjelder alle som har skrevet til meg som følge av blogginnleggene. Jeg har lest alle tilbakemeldingene men har ikke fått tid til å svare alle enda. Tilbakemeldingene har betydd mye for meg! Takk til dere som har skrevet til meg og dere som har snakket med meg om dette når dere har møtt meg.

Høstklem til alle mine lesere

Anne-Merete