Lørdag delte jeg historien om Den gule kjolen – sorgen og minnene om det som aldri ble. Jeg visste ikke at noe så enkelt som en kjole skulle skape så mange reaksjoner. Da jeg i kirken i går fikk tilbakemeldinger fra folk som hadde lest bloggen og ble rørt når de så meg i kjolen, gikk det opp for meg at det jeg deler faktisk blir lest.

Dere er ikke bare statistikk på bloggen som viser antall lesere. Dere er virkelige mennesker som tar del i mine tanker, og de fleste av dere kjenner meg ikke engang. Når jeg skriver er jeg ikke veldig bevisst på leserne, jeg er på en måte inne i en boble hvor jeg setter ord på tanker og følelser. Noe som føles veldig befriende og godt.

Det var en kommentar som ble skrevet av ei som kjente Målfrid som virkelig brakte frem minner om hennes personlighet. Hun spurte om jeg hadde danset kyllingdansen i den gule kjolen, for det hadde nok Målfrid gjort. Og det har hun helt rett i. Målfrid fant alltid på morsomme sprell og når jeg leste kommentaren kunne jeg se for meg hvordan hun hadde fått oss alle til å le.

Jeg smilte over hvor mye glede hun har spredd i livet vårt. Det er sånn jeg vil minnene skal være. Altfor ofte blir minner som i utgangspunktet er positive, overskygget av sorgen som gjør de litt vonde. Men tanken på hennes morsomme personlighet og en eventuell kyllingdans var ikke trist, det var bare godt. Neste gang jeg tar på den gule kjolen skal jeg ta en kyllingdans for å feire livet og en søster som sikkert ville danset sammen med meg.

Det som også var spesielt var at graven var pyntet med gule blomster. Min niese på 6 år hadde valgt hvilke blomstre hun ville pynte graven til mammaen sin med. Hun var helt uvitende om den gule historien jeg skulle dele noen timer etter de var kjøpt. Litt av et sammentreff.

Gårsdagen var veldig fin og Målfrid var med oss i tankene. Det var ikke bare tantebarnet hennes som ble døpt i går, to av venninnene hennes sine barn ble døpt samtidig. Så når solen plutselig skinte rett på meg gjennom kirkevinduet tillot jeg meg selv å fantasere om at det sikkert var Målfrid sin måte å vise sitt nærvær på. Selv om det er vanlig at solen skinner inn gjennom et vindu, og jeg vanligvis ikke tenker over det, så føltes det litt spesielt i går. Jeg lot derfor følelsene konkludere med at det var av en spesielle grunn. Man må bare legge bort fornuften innimellom og la følelsene styre tankene.

Det var også farsdag og mine foreldre sin bryllupsdag i går. Det er så mye å sette pris på i livet. Ikke minst alle de flotte menneskene jeg har – min dyrebare familie. ❤

Anne-Merete