God Morgen fra St.Olavs Hospital. 

I dag er selve operasjonsdagen! Jeg våknet før hanen hadde rukket å si «kykkeli ky», noe jeg fort innså var dumt siden jeg er fastende og ikke skal møte opp før kl 11.00. Selve operasjonen blir først i 1-2 tiden.

Det betyr med andre ord mange timer å vente for en smånervøs, rastløs men samtidig sliten person, som IKKE kan ta seg en snus. Kanskje et passende tidspunkt å slutte? Tja, om det ikke hadde vært for at jeg var i Sverige å handlet igår. Selvfølgelig innenfor kvoten 😉

Så for å overkomme nervøsiteten og rastløsheten (merkelig kombinasjon) bestemte jeg meg for å komme meg utendørs. Nå spaserer jeg i gatene rundt sykehusområdet, og jeg må si trønderne er spreke! Her jogger og sykler det folk forbi meg hele tiden. Jeg nøyer meg med å spasere rolig bortover gaten. Nyter følelsen av å fortsatt kunne bevege meg fritt, samtidig gruer jeg meg til å bli avhengig av hjelp fra andre i perioden etter operasjonen. Men jeg kom meg gjennom det for tre år siden, så da skal jeg nok klare det igjen.

Noen som har tips til noen gode serier, eller filmer jeg kan slå ihjel litt tid med i dagene fremover?


Klem til dere alle fra Anne-Merete ❤

Når døden igjen viser sitt ansikt. 

I kveld så jeg dokumentaren om Thea Steen som stod bak kampanjen #sjekkdeg. Til å begynne med gikk det overraskende bra å se dokumentaren. Hennes pågangsmot og humor midt i den tunge tiden minnet meg sånn om Målfrid. Det var på en måte godt og vondt på samme tid. Men det gikk også opp for meg at jeg ikke har tillat meg selv å føle så mye på sorgen de siste månedene. Jeg har vel på mange måter gått tilbake til den tidligere fasen der jeg ikke tillot meg selv å føle på smerten, sorgen og savnet. Men da dokumentaren gikk mot slutten og Thea lå i sykesengen uten at familien fikk noe særlig kontakt med henne så jeg døden igjen. Det var som om jeg reiste nesten 2 år tilbake i tid. Tilbake til da Målfrid lå i sengen på sine siste dager. Tilbake til tiden da jeg strøk henne på kinnet og holdt henne i hånden med et håp om at hun både kjente det og hørte hva jeg fortalte henne.

Her holder jeg hånden til Målfrid et par dager før døden tok henne fra oss.

Jeg lot tårene falle da rulleteksten kom. Jeg tillot meg selv å kjenne på smerten. Men ikke så lenge at følelsene fikk overtaket på meg. Det er ikke tid for det nå. For imorgen reiser jeg til Trondheim og skal opereres på St.Olav. Jeg ser ikke frem til å gå igjennom en operasjon igjen, og bli påminnet om alt som har med denne jævla genfeilen å gjøre. Men samtidig er jeg lykkelig over at jeg er frisk og at mine operasjoner bare er forebyggende. Etter en rekonvalesens periode er jeg tilbake til hverdagen igjen, den sjansen er det ikke alle som får.

Jeg har ikke skrevet noe på bloggen på over tre måneder. Men nå kjenner jeg skrivebehovet begynner å melde seg igjen. Så kanskje hører dere mer fra meg fremover. 🙂

Anne-Merete