Jeg er nominert til Best i Tekst prisen.

Har du fått med deg at du er nominert til BEST I TEKST-prisene 2017? Du står kanskje bak årets beste digitaltekst! Vi sender denne mailen for å informere – og gratulere!

Overraskelsen var stor da jeg fikk en mail med denne beskjeden. Det står ikke noe om hvilken tekst nominasjonen er på bakgrunn av. Men de to tekstene jeg har skrevet som har fått mest omtale og blitt delt flest ganger er. Vi fokuserte på livet helt til siste slutt – om å ha en søster som kjemper mot døden. og Man må ikke hate Molde by for å elske Rosenborg! Da jeg publiserte sistnevnte ble jeg kontaktet av Romsdals Budstikke som ville publisere den på Rbnett.

Det er en jury som skal kåre vinnerne. Jeg anser det som usannsynlig at jeg kommer til å vinne, spesielt siden jeg bare har skrevet i to måneder. Men det er allikevel veldig kjekt å være nominert. Om du vil se priskategoriene og en oversikt over de andre nominerte kan du gå inn på den siden her: Best i tekst prisene.

skjermbilde-2016-11-26-kl-21-17-42

Anne-Merete

Gule roser og en kyllingdans.

_5co0314

Lørdag delte jeg historien om Den gule kjolen – sorgen og minnene om det som aldri ble. Jeg visste ikke at noe så enkelt som en kjole skulle skape så mange reaksjoner. Da jeg i kirken i går fikk tilbakemeldinger fra folk som hadde lest bloggen og ble rørt når de så meg i kjolen, gikk det opp for meg at det jeg deler faktisk blir lest.

Dere er ikke bare statistikk på bloggen som viser antall lesere. Dere er virkelige mennesker som tar del i mine tanker, og de fleste av dere kjenner meg ikke engang. Når jeg skriver er jeg ikke veldig bevisst på leserne, jeg er på en måte inne i en boble hvor jeg setter ord på tanker og følelser. Noe som føles veldig befriende og godt.

Det var en kommentar som ble skrevet av ei som kjente Målfrid som virkelig brakte frem minner om hennes personlighet. Hun spurte om jeg hadde danset kyllingdansen i den gule kjolen, for det hadde nok Målfrid gjort. Og det har hun helt rett i. Målfrid fant alltid på morsomme sprell og når jeg leste kommentaren kunne jeg se for meg hvordan hun hadde fått oss alle til å le.

Jeg smilte over hvor mye glede hun har spredd i livet vårt. Det er sånn jeg vil minnene skal være. Altfor ofte blir minner som i utgangspunktet er positive, overskygget av sorgen som gjør de litt vonde. Men tanken på hennes morsomme personlighet og en eventuell kyllingdans var ikke trist, det var bare godt. Neste gang jeg tar på den gule kjolen skal jeg ta en kyllingdans for å feire livet og en søster som sikkert ville danset sammen med meg.

_5co0323

Det som også var spesielt var at graven var pyntet med gule blomster. Min niese på 6 år hadde valgt hvilke blomstre hun ville pynte graven til mammaen sin med. Hun var helt uvitende om den gule historien jeg skulle dele noen timer etter de var kjøpt. Litt av et sammentreff.

Gårsdagen var veldig fin og Målfrid var med oss i tankene. Det var ikke bare tantebarnet hennes som ble døpt i går, to av venninnene hennes sine barn ble døpt samtidig. Så når solen plutselig skinte rett på meg gjennom kirkevinduet tillot jeg meg selv å fantasere om at det sikkert var Målfrid sin måte å vise sitt nærvær på. Selv om det er vanlig at solen skinner inn gjennom et vindu, og jeg vanligvis ikke tenker over det, så føltes det litt spesielt i går. Jeg lot derfor følelsene konkludere med at det var av en spesielle grunn. Man må bare legge bort fornuften innimellom og la følelsene styre tankene.

Det var også farsdag og mine foreldre sin bryllupsdag i går. Det er så mye å sette pris på i livet. Ikke minst alle de flotte menneskene jeg har – min dyrebare familie. ❤

Anne-Merete

Drømmen om Amerika.

Jeg kjenner spenningen begynne å stige frem mot neste uke og ser med skrekkblandet fryd frem mot det amerikanske presidentvalget. Siden ungdomstiden har jeg fulgt spent med på alle presidentvalgene og natt til onsdag blir ikke noe unntak.

Men i år kjenner jeg at spenningen er ekstra stor og jeg håper amerikanerne er smarte nok til å forhindre at Trump flytter inn i det hvite hus. Jeg har alltid holdt med demokratene men har aldri mislikt den republikanske kandidaten så sterkt som i år, ikke engang George Bush.

En av mine store helter i ungdomsårene var Bill Clinton. Ja jeg hadde også andre idol sånn som de fleste tenåringer, men den amerikanske presidenten tronet altså høyest på listen. Jeg sendte engang et brev til Oprah Winfrey hvor jeg skrev at jeg ønsket å komme til USA å møte Bill Clinton. Jeg ba henne om hjelp til å realisere den litt uvanlige drømmen. Noen uker senere fikk jeg et brev fra Oprah hvor hun beklaget at hun ikke kunne hjelpe meg, noe som kanskje var likeså greit siden alt styret med Monica Lewinsky dukket opp like etter.

bill-3-ferdigJeg fattet som sagt i tidlig alder stor interesse for amerikansk politikk og Amerika generelt. Jeg så frem til å bli myndig for da skulle jeg flytte til mulighetenes land – det beste landet i hele verden. Mine evner til refleksjon og kritisk tenkning var ikke mye til stede den tiden og jeg hadde et romantisert bilde av USA. Der skulle alle mine drømmer bli oppfylt, jeg måtte bare bli voksen først.

Nå ble det ikke sånn at jeg flyttet dit og jeg har faktisk aldri reist dit heller. Drømmen om Amerika ble svakere og svakere etterhvert som jeg ble eldre og mer klar over deres rolle i verden. Det var kanskje ikke verdens beste land allikavel? Lysten til å reise dit er fortsatt til stede men jeg har frem til nå prioritert andre reisemål.

Da George Bush kom til makten og man etterhvert så ringvirkningene av deres politikk gikk det opp for meg at drømmen om Amerika var død. Men selv om jeg har gått fra å være USA patriot til å bli sterkt kritisk til de på mange områder så er interessen for å følge med på politikken deres fortsatt tilstede.

Nå er det kona til mitt tenåringsidol som stiller til valg og jeg heier på henne. Ikke fordi jeg i utgangspunktet var noen stor Hillary fan, hun var ikke engang den kandidaten jeg helst skulle sett som representant for demokratene. Bernie Sanders var under hele nominasjonsprosessen min favoritt. Men han ble dessverre ikke kandidat og min stemme (som jeg dessverre ikke får avgitt) går derfor til Hillary.

Det virker som Hillary Rodham Clinton er veldig mislikt. Jeg hadde heller ikke noe sansen for henne tidlig i kampanjen. Men den senere tiden har jeg fordypet meg mer i hvem hun egentlig er, og som følge av det har jeg endret innstilling. Ikke fordi hun er «den beste av to onder» som mange sier. Men hun er faktisk en dyktig politiker som enda ikke helt har fått sjansen. Hun står for flere gode verdier og hun kan være veldig bra for USA. Men det store spørsmålet for meg er hvilken utenrikspolitikk hun vil føre? Jeg skal gi Hillary en sjanse og håper at Bernie Sanders får en sentral posisjon fremover. Så håper jeg at når jeg i fremtiden leser dette innlegget ser at jeg tok rett. Bare tiden vil vise, men først må hun bli valgt!

Nå mange år etter min fascinasjon for den tidligere presidenten er alt som vitner om den tiden en bok jeg fortsatt har stående i bokhyllen min. Den har fått selskap fra bøker som omhandler andre områder jeg har rettet min interesse mot i løpet av livet. En annen tidligere president, Jimmy Carter, har også fått plass i bokhyllen som dere kan se på bildet ovenfor.

Nå gjenstår det å se om det neste uke blir Champagne eller gravøl! Godt valg til alle amerikanere!

Anne-Merete

Ta deg en bolle og slapp av!

Jeg hadde store ambisjoner for dagen idag. Jeg skulle skrive ferdig og publisere et ganske personlig innlegg jeg har jobbet med i flere dager. I tillegg skulle jeg gjør unna endel skolearbeid og bake boller med ungene.

På tross av ambisjonene så gikk det ikke helt etter planen. For det første sov jeg altfor lenge, noe som førte til at jeg mistet den ekstra timen jeg fikk ved å stille klokken. Dessuten innser jeg igjen at man ikke kan ha en deadline for personlige innlegg, de må komme helt naturlig. Å stresse med det fører til at man ikke får frem det man ønsker. Innlegget jeg skrev om operasjonen var et resultat av påtvungen skriving og stress.

Jeg hadde noen dager i forveien lovet at det skulle publiseres 9. oktober. Men dagen før reiste jeg til Aukra for å besøke familien min og natt til søndag var jeg og kjæresten ute i naturen å tente bål. En veldig koselig opplevelse med stjernehimmel og nordlys. En berikende hverdagsopplevelse jeg hadde gått glipp av om jeg skulle brukt helgen på å skrive blogg.

Morgenen etter var jeg hos foreldrene mine og ute å gikk tur. Når jeg da kom hjem på kvelden var jeg superstresset med tanke på innlegget jeg måtte publisere. Resultatet ble derfor et innlegg jeg ikke var helt fornøyd med og jeg skulle heller utsatt det noen dager. Denne søndagen har jeg ikke tenkt å gjøre den samme feilen!

Jeg blogger jo ikke for å tilføre mer stress til livet mitt. Intensjonen er å dele mine tanker og erfaringer på en naturlig og usminket måte. Jeg tenker som så at det spiller jo ingen rolle om oktober og årets Rosa Sløye aksjon snart er over. Jeg skal jo fortsette å skrive etter den tid.

Så idag la jeg de stressende tankene til side og bestemte meg for å lage boller og slappe av. Jeg fant frem en oppskrift jeg hadde lagret for lenge siden men aldri har hatt tid til å lage. De var veldig gode og oppskriften finner dere på denne siden: Verdens beste boller

Timelapsen og bildet ovenfor er tatt av Christer. Det er også han som har tatt mange av de andre bildene jeg bruker på bloggen. Dere kan se flere av hans bilder på: 1x – Christer Olsen og Instagram. Takk for at du legger ned så mye tid i å ta bilder for meg kjære ❤

Ønsker dere alle en fin søndagskveld

Anne-Merete

Halloween eller Julebukk – Dette mener et romjulsbarn fra 80-tallet.

En skulle vøri fire år i romjul’n
og kjint ei jinte som var nesten fem,
og begge skulle kledd seg ut med masker
og kømmi julbokk tel et bæssmorhem.

halloween

Dette er en julevise de fleste av oss kjenner. Den gir meg en nostalgisk følelse og vekker gode minner fra barndommen. Jeg ble født i romjulen og på bursdagene mine spilte mamma alltid Romjulsvisa for meg. I tillegg til gaver, bursdagskaker og noen runder rundt juletreet brukte vi også gå julebukk. Jeg kan fortsatt huske at vi banket på dørene til de få husene i nabolaget og litt småflau sang julesanger.

På den tiden hadde vi ikke Halloween og derfor har jeg ingen barndomsminner hvor jeg utkledd går fra dør til dør og sier «knask eller knep». Derfor kan jeg heller ikke sette meg helt inn i hvordan denne nye tradisjonen føles for dagens generasjon. Kanskje vil de som voksne sitte med et like fint minne om Halloween som jeg har av julebukk?

Halloween kom til Norge rundt den tiden mine barn ble født. Det var en fremmed tradisjon uten røtter i norsk kultur som vi i hovedsak hadde sett i amerikanske filmer. Forskjellen fra denne skikken og tidligere tradisjoner som for eksempel julebukk, var at den i stor grad ble innført av handelsstanden. Vi lever i en mye mindre og globalisert verden enn da vi bare hadde NRK og reklamefri TV. Det er ikke tvil om at handelsstanden tjener mye penger på dette – men det gjelder ikke bare Halloween.

Da barna i Norge begynte å gå fra dør til dør i skremmende kostymer lot ikke reaksjonene vente på seg. Og debatten om Halloween er like levende i år. Det er mange meninger rundt det og mange ser på det som noe negativt. Fra motstanderne kommer det ytringer om at den ødelegger vår kulturarv og at bakgrunnen til skikken er negativ.

Men hvor mange av barna som går Halloween tenker over hva skikken opprinnelig representerer eller hvor den kommer fra? Og spiller det noen rolle? For handler det ikke om hva vi gjør det til selv? Hvor mange nordmenn er det ikke som feirer jul uten at det nødvendigvis for de er en feiring av Jesus fødsel?

Mine barn har gått mer Halloween enn de har gått julebukk. De vil ikke synge foran døren til folk. Så hvorfor skal jeg da tvinge de til å videreføre en tradisjon jeg satt stor pris på som barn?

jul

Jeg personlig er veldig glad i julebukk og om noen vil komme på døra mi for å synge i romjulen blir jeg veldig glad. Halloween bryr jeg meg ikke så mye om. Men om noen kommer på døra mi på mandag blir de tatt godt imot. Jeg setter ikke disse tradisjonene opp mot hverandre. Hvorfor skal man velge enten det ene eller det andre? Halloween erstatter jo ikke Julebukk, det er tross alt to måneder imellom de. Så det blir feil å la en dag i slutten av oktober få skylden for at barn ikke går julebukk i slutten av desember.

Tradisjoner blir i stor grad videreført av foreldre og det er opp til oss å lære barna om de. Samtidig er det viktig at barna selv får velge om de ønsker å videreføre tradisjonene vi hadde som barn. Tidene forandrer seg og vi må akseptere at kulturen endrer seg med tiden. Julebukken var også en gang for veldig lenge siden en ny skikk som ble innført. Det er ikke Halloween som har skylden for at veldig få går julebukk. Min yngste sønn skal gå Halloween på Mandag og det ser jeg ingen problemer med! Selv om jeg også skulle likt å se han gå julebukk. 

Ja til valgfrihet for både Halloween og Julebukk!

En riktig god Halloween, eller Mandag, til dere alle!

Anne-Merete

Vi klarte det! 41000kr er samlet inn til minne om Målfrid.

Vi klarte det! Det er i skrivende stund samlet inn 41000 kr i innsamlingsaksjonen til minne om Målfrid! Jeg var ikke klar over det før jeg fikk en mail med kreftforeningen i går kveld hvor det stod:

Kjære Anne-Merete

I din innsamling «Til minne om Målfrid Varhaugvik Starheim.» for Kreftforeningen har du hittil samlet inn NOK 40 300 av 40 000 som du har satt som innsamlingsmål. Du har nådd målet du satte deg og har all grunn til å være stolt. På vegne av de som får hjelp; tusen takk!

Takk for flott innsats som innsamler! Sammen skaper vi håp og resultater.

Mailen takket meg for innsatsen som samler men det er dere som skal ha den største takken. Jeg vil herved takke alle dere fantastiske mennesker som har gjort dette mulig. Alt jeg har gjort er å starte innsamlingen og dele den med dere. Men det er dere som har gjort dette mulig ved å dele innsamlingen med venner og kjente og donert penger til årets Rosa Sløyfe aksjon. Det har kommet inn 115 donasjoner.

Jeg har fulgt med på aksjonen hver dag og lest alle hilsnene dere har lagt igjen. Det har vært veldig rørende både for meg og min familie. Jeg vil på vegne av oss alle takke dere. De fine ordene skal jeg lagre for all ettertid. Jeg satser på å gjøre dette til en årlig tradisjon.

Innsamlingen er enda ikke avsluttet. Den holder på frem til Tirsdag så det er enda mulig å legge igjen en donasjon for de som ønsker det. Ved å trykke på denne linken kommer dere til innsamlingsaksjonen. Det er også mulig å lese gjennom alle hilsningene for de som ønsker det: Innsamlingsaksjon til minne om Målfrid Varhaugvik Starheim.

Stor takk til dere alle fra Anne-Merete m/familie.

Tiden vi aldri får tilbake.

Noen ganger lurer jeg på hvor alle årene har blitt av. Har jeg virkelig levd i snart 35 år? Det føles som i går at jeg flyttet hjemmefra for å begynne på videregående. Og nå har jeg en sønn som går på videregående!

Når jeg tenker tilbake på alt jeg har opplevd i løpet av 34 år så ser jeg at det har hendt mye. Nå husker jeg ikke så mye fra de første årene men det var de som la grunnlaget for hvem jeg er i dag. Det var da jeg lærte meg å snakke, gå og spise selv. Eller rettere sagt, mamma og pappa lærte meg det. Resten av barndommen var de med på å forme meg som menneske før jeg etterhvert ble selvstendig og kunne stå på egne bein.

Når jeg var barn gledet jeg meg til å bli tenåring og når jeg ble tenåring gledet jeg meg til å bli myndig. På slutten av 20 årene ønsket jeg å kunne stoppe tiden så jeg ikke kom i 30 årene. På 30 års dagen så jeg ingen stor grunn til å feire. For hvorfor skulle jeg feire at jeg ble eldre?

Men det som skjedde rett etter at jeg passerte 30 var at jeg lærte meg å sette pris på livet og nåtiden. Jeg gleder meg nå over hver bursdag jeg får oppleve. For det er jo ikke alle som får oppleve disse tidsepokene. Jeg skammer meg over mine tidligere tanker men tenker samtidig at det er ganske naturlig.

12936555_10153910621806001_6063019835899910534_n
Your life is a canvas. Make sure you paint yourself a whole lot of colorful days.

En god venninne av meg som er noen år eldre sa til meg at 30 årene er mye bedre enn 20 årene. Jeg trodde ikke på henne men ser nå i ettertid at hun hadde rett. For selv om de største motgangene i livet kom rett etter at jeg fylte 30 har det også vært noen av de beste årene i mitt liv. Livet har fått en helt annen mening enn det hadde tidligere.

Nå begynner det å danne seg tanker om 40 årene. Og jeg har innsett at alder bare er et tall. Det er opp til en selv å bestemme hvordan man vil være som menneske, det er ikke noe alderen bestemmer. Erfaringer man har hatt i livet blir det selvfølgelig flere av ettersom årene går. Men hvem vi er som mennesker er et valg vi i stor grad må ta selv. Uansett om vi er 20, 50 eller 90. Jeg ser frem mot fremtiden for jeg har innsett at hvert tiår har sin sjarm. Jeg håper jeg vil få oppleve mange år fremover og jeg skal prøve å oppfylle alle drømmene jeg har. Mange eldre sier at det de angrer mest på etter et langt liv er det de ikke gjorde. Kloke ord å ta med seg på livets vei.

«Alle disse årene som kom og gikk, ikke visste jeg at de var livet».

Anne-Merete

 

Skrivesperre – følelser jeg ikke vil kjenne på.

Da jeg begynte å dele min historie for et par uker siden gikk det overraskende lett. På tross av at det er et tungt og personlig tema å skrive om så opplevdes det som befriende å sette ord på tankene omkring det. Jeg har reflektert meg gjennom hendelser jeg ikke hadde tenkt mye på i ettertid. Men etter forrige innlegg sa det plutselig stopp! Jeg klarte ikke skrive noe som helst og tenkte det hadde vært mye enklere å blogge om mindre betydningsfulle ting som interiør, hverdagsliv og reiser. Noe som ligger langt utenfor denne bloggens intensjon. Min umiddelbare forklaring på dette var at jeg hadde skrivesperre og var sliten etter all oppmerksomheten jeg har fått gjennom bloggen og som følge av avisartikkelen.

Men forklaringen lå mye dypere. Det som bare skulle være et par dagers pause for å få litt distanse har nå utviklet seg til å bli åtte dager. Til å begynne med var det godt å tenke på andre ting og koble av fra en intens periode. Men da jeg skulle skrive igjen ble jeg bare stresset ved å tenke på bloggen og opplevde at jeg ikke fikk ned noe som helst. For et par dager siden klarte jeg å reflekterte meg frem til hvorfor jeg hadde fått skrivesperre. Jeg klarte rett og slett ikke sette ord på resten av min historie fordi jeg har fortrengt store deler av den. For det var etter min egen operasjon at historien tok en veldig vond vending. Det som ventet meg var en lillesøsters knallharde kamp mot kreften og etterhvert det utenkelige, at hun døde. I den perioden tok jeg en dag av gangen og fortrengte alt det vonde som hendte. Det var min måte å håndtere det på, en måte jeg mente fungerte i lang tid helt til kroppen min plutselig sa stopp og jeg ble utbrent.

Jeg står nå ovenfor den største utfordringen med bloggen. Jeg må åpne alle de tunge minnene og følelsene jeg har stengt inne. Det er ikke lengre bare snakk om å skrive ned min historie, men jeg må samtidig jobbe med meg selv mentalt og bearbeide alt jeg ikke har turt å kjenne på enda.

De siste dagene har jeg tenkte veldig mye og etterhvert som jeg får satt ord på tankene skriver jeg de ned. Skriving er veldig god terapi, for etterhvert som jeg får det ned på «papiret» kjennes det litt lettere. Siden tankene er litt kaotiske jobber jeg med flere forskjellige innlegg samtidig, for jeg har innsett at man kan ikke bare sette seg ned å skrive om noe så tungt uten at det kommer naturlig. Og det i seg selv er en prosess når man har levd i fornektelse for sine egne følelser i lang tid.

Så til alle dere som har etterlyst flere innlegg vil jeg si at de kommer. De er bare mye mer krevende nå og kommer ikke like lett som de første.

Vil minne om innsamlingsaksjonen jeg har startet til rosa sløye aksjonen til minne om Målfrid. Satt som mål å samle inn 10000kr innen utgangen av oktober. Det målet ble nådd etter bare fire timer. Jeg har derfor økt målet til 40000 og i skrivende stund er det samlet inn 28800kr. Jeg setter pris på all støtten og alle de fine ordene dere legger igjen. ❤ Link til aksjonen finnere dere her: Til minne om Målfrid Varhaugvik Starheim

Anne-Merete

 

 

 

En følelse av tortur og et ønske om å dø – operasjonen.

Om jeg hadde visst hvor forferdelig alt skulle være når jeg våknet fra operasjonen er det ikke sikkert jeg hadde klart å gå inn på sykehuset. Det er den eneste gangen i mitt liv jeg har tenkt at døden er en redning. Jeg skammer meg i ettertid over den tanken men samtidig sier det noe om hvor grusom den fysiske påkjenningen var. 

Forhistorien til dette innlegget kan dere lese her: Etter motgang kom ikke medgang – Om tiden før operasjonen.

Timene før jeg dro på sykehuset.

Jeg ble innlagt på Molde sykehus en søndag våren 2014 hvor operasjonen skulle utføres morgenen etter. Tiden fra jeg bestemte meg for å utføre operasjonen og frem til dagen jeg skulle innlegges på sykehuset hadde gått bra. Jeg verken gruet meg eller tenkte så mye på det. Jeg visste at tiden etter ville bli krevende med tanke på begrenset bevegelighet men hadde forberedte meg godt. Jeg hadde fått beskjed om at jeg den første tiden ikke kunne løfte hendene høyt og la derfor alt til rette hjemme. Det mest nødvendige fra de øverste kjøkkenskapene ble flyttet lengre ned og jeg hadde vasket hele leiligheten.

Jeg hadde en skoleoppgave som måtte levers og etterhvert presenteres noen uker etter operasjonen, så jeg hadde pakket ned skolebøkene sånn at jeg kunne gripe fatt i den oppgaven på sykehuset. Jeg undervurderte vel hvor omfattende inngrep dette var og at det kom til å ta litt tid før jeg kom meg til hektene igjen.

En time før jeg ble kjørt på sykehuset var alle forberedelsene unnagjort og det eneste som gjenstod var å vente. Det var da den første reaksjonen kom snikende på. Jeg vet ikke hva som utløste den for jeg hadde ingen tunge tanker i forhold til det jeg skulle gjennom, i så fall lå de i underbevisstheten. Plutselig satt jeg på sofaen og kjente tårene presse på. Jeg prøvde så godt jeg kunne å holde de igjen, uten hell. Selv om jeg var helt alene gikk jeg på badet å låste døren. Jeg var ikke vant til å få sånne reaksjoner og ble veldig overrasket over den plutselig tyngende følelsen.

Det var tante Bjørg som kjørte meg på sykehuset og jeg hadde sørget for å skjule min egen nedstemthet innen hun hentet meg. Jeg var ikke redd for at familien min skulle vite at dette faktisk var litt vanskeligere enn jeg første antok. Men jeg ville ikke at de skulle være lei seg eller bekymret på mine vegne. Jeg måtte være sterk for alle rundt meg, de hadde nok å tenke på og jeg ville ikke gi de flere bekymringer. Det jeg gjennomgikk anså jeg som en bagatell i forhold til alt annet. Det var derfor jeg ikke ville ha noen med meg på sykehuset. Jeg ville dra dit alene, men jeg innser i ettertid at det var helt feil tankegang.

2014-03-07-12-13-10
Blomsteroppsats jeg fikk av Mamma og Pappa.

Det første møtet med sykehuset

Jeg sa farvel i bilen og gikk inn på mottaket for så å bli sendt opp på avdelingen. Siden jeg hadde samlet meg fra den lille «knekken» jeg fikk hjemme føltes det nå ganske bra. Jeg hadde igjen kontroll over følelsene som lå å presset på fra underbevisstheten. Alt gikk bra fra jeg kom på sykehuset og helt frem til jeg gikk opp på avdelingen hvor en sykepleier kom for å ta meg imot. I det jeg strakk frem hånden for å hilse så presset tårene på igjen. Jeg klarte ikke si så mye og hun tok meg inn på et rom så vi fikk prate. Jeg skjønte ikke hvorfor jeg reagerte sånn for jeg var jo egentlig ikke nervøs for operasjonen.

Sykepleieren var veldig omtenksom og fikk meg til å åpne meg. Jeg hadde ingen betenkeligheter med konsekvensene av å ta operasjonen og ikke gruet jeg meg for selve inngrepet og narkosen heller. Men idet vi snakket sammen innså jeg at dette var første gangen jeg hadde tatt en «pause» fra livet mitt og ble konfrontert med den brutale sannheten. Mye av det tunge var at jeg ble konfrontert med tanken om hva min lillesøster og mamma hadde gått og går igjennom. Jeg tenkte på alle gangene de hadde vært på sykehus og hvor tungt det måtte ha vært for de. Praten med sykepleieren gjorde at jeg fikk tatt tak i mange følelser jeg aldri hadde tillat meg selv å kjenne på før. Det handlet ikke så mye om operasjonen men om alt som hadde hendt den siste tiden. Jeg innså viktigheten av å ta seg tid til å kjenne på følelser og bare gi slipp noen ganger. En lærdom jeg dessverre ikke tok med meg videre til da min søster døde et år senere.

Jeg fikk det mye bedre etter samtalen og alt som gjenstod nå var å vente. Jeg fikk mange meldinger av folk som ønsket meg lykke til og spurte hvordan det gikk. Jeg sa det går bra og at det ikke var noe problem for meg å være der alene. Men en venninne av meg så rett gjennom denne fasaden og sa til meg at hun kom innom sykehuset senere. Jeg møtte henne på en benk utenfor sykehuset hvor vi satt å pratet en god stund. Det det var da jeg innså at det faktisk var godt å ha noen der. Den praten på benken glemmer jeg aldri. Jeg fikk satt ting litt mer i system og følte meg etter det mye bedre. Tusen takk Lisa!

Operasjonsdagen

Mandag morgen ble jeg trillet ned på operasjonssalen. Litt skjelven siden jeg aldri hadde gått gjennom en operasjon før og alt var litt overveldende. Men det gikk bra, personalet var veldig omtenksomme og jeg følte jeg var i trygge hender. I det jeg ble trillet inn på operasjonssalen var jeg overrasket over hvor mange som var der. Når tiden var inne for å  sette narkosen tenkte jeg at det snart er unnagjort og om litt vil jeg våkne igjen og livet kan gå videre. Vel, så enkelt ble det ikke. For det som ventet meg var det mest smertefulle døgnet i mitt liv. Jeg har i ettertid referert til dette som helvetesdøgnet!

Det er den verste opplevelsen jeg har hatt i hele mitt liv. Men samtidig en opplevelse som har lært meg mye og styrket meg! Jeg våknet på intensiavdelingen med enorme smerte. Noe som førte til at jeg fikk mer smertestillende. Det i seg selv resulterte i at jeg ble ekstremt kvalm og fikk da kvalmenedsettende. Noe som førte til at alt bare ble mye verre. Jeg tålte tydeligvis ikke medisinene og fikk en reaksjon som satt meg helt ut. Smertene etter operasjonen kjente jeg ikke lengre men det jeg nå gjennomgikk var mye verre. Hele kroppen verket og jeg hadde en intens kvalme. Jeg klarte ikke kommunisere med noen eller åpne øynene. Samtidig var jeg våken og hørte alt som foregikk rundt meg. Jeg holdt ut og håpte det skulle gå over snart, men det som stod foran meg var nesten et døgn i denne tilstanden.

Når det stod på som verst tenkte jeg at dette kommer jeg ikke til å overleve. Var det sånn det føltes å dø? Jeg klarte ikke bevege meg, kommunisere eller åpne øynene men samtidig fikk jeg med meg alt som hendte rundt meg. En etter en pasient ble trillet inn på intensivavdelingen og ikke lenge etter ble de trillet ut igjen. Avdelingstelefonen ringte i bakgrunnen og jeg kunne høre sykepleierne svare. En av de som ringte sykehuset var min søster som lurte på hvordan det gikk med meg. De hadde blitt bekymret siden de ikke hadde hørt fra meg. En sykepleier kom å fortalte meg dette men jeg var ikke i stand til å si noe.

Jeg ønsket døden velkommen.

Etter som timene passerte uten tegn til forbedring gikk jeg fra å bekymre meg for å dø til å ønske døden velkommen. Jeg klarte rett og slett ikke mer. Dette var tortur! Mens jeg lå sånn og følte jeg svevde mellom liv og død tenkte jeg mye. Jeg tenkte med skrekk og gru på de menneskene som ble utsatt for tortur og bestemte meg for å aldri mer reise til et konfliktområde i tilfelle jeg skulle oppleve det. Jeg tenkte på de som lå i koma og får med seg det som skjer rundt seg, men som ikke klarer å kommunisere. Jeg måtte fortelle min familie at om jeg havnet i koma vil jeg ha aktiv dødshjelp. Jeg tenkte på mennesker som bor i krigsområder og som daglig blir utsatt for enorme påkjenninger. Hvordan klarer de det? Tankene raste og jeg følte på en frykt for å måtte oppleve så store smerter igjen.

På morgenkvisten neste dag begynte det gradvis å bli bedre og jeg ble trillet opp på avdelingen. Jeg har aldri noensinne følt meg så svak og hjelpesløs. Jeg som alltid har vært så selvstendig var nå i en situasjon hvor jeg ikke klarte å bevege meg og var avhengig av hjelp. De smertene jeg nå hadde grunnet operasjonen ønsket jeg velkommen, for jeg ville ikke gå gjennom det jeg hadde gjort det siste døgnet. Jeg turte ikke ta mer smertestillende men de fant etterhvert en annen type å gi meg som jeg ikke reagerte på. Jeg lå i sengen blodfattig, hvitt som et spøkelse og skamfull over at jeg hadde ønsket å dø. Etter en stund kom jeg meg på beina med god hjelp fra de som jobbet der.

Etterhvert klarte jeg å bevege meg rundt uten hjelp, men en skilpadde hadde nok vunnet om det var et kappløp. Jeg hadde flere dren hengende fast i kroppen som jeg måtte gå å bære på og et stativ på slep. Men bortsett fra smertene hadde jeg det bra. Jeg fikk daglig besøk og var lettet over at operasjonen var over og at jeg etterhvert kunne reise hjem.

2014-03-10-19-57-22
Den usminkede virkeligheten etter en så stor operasjon.

Omtrent en uke etter operasjonen ble jeg utskrevet fra sykehuset. Det øyeblikket jeg gikk ut døren var veldig sterkt. Mamma hentet meg og i det vi gikk ut ble jeg møtt av et sterkt solskinn. Det var bare helt fantastisk og jeg elsket livet! Verden hadde gått sin vante gang utenfor sykehusets vegger. Selv om jeg følte jeg hadde vært isolert fra omverden i evigheter var det i realiteten bare en uke.

Det ble ikke gjort så mye på skoleoppgaven da jeg var på sykehuset. Men etter jeg kom hjem satt jeg igang med å skrive. Jeg lå i sengen med dataen på fanget og bøkene ved siden av meg. Det tok vel omtrent dobbel så lang tid som ellers men jeg fikk det til. Etter bare få dager kom den velkjente rastløsheten og selv om jeg hadde redusert bevegelighet ville jeg tilbake på skolen. Jeg fikk hjelp til å bære sekken den første tiden men ellers gikk det over all forventning og livet normaliserte seg.

Hva denne opplevelsen har gitt meg.

Selv om jeg helst ville vært foruten denne opplevelsen så har den gitt meg veldig mye i ettertid. Den har styrket meg! Refleksjonene og smertene jeg hadde på intensivavdelingen gjør at jeg setter enda mer pris på hver dag. Bagateller blir ikke sett på som problemer. Jeg priser meg lykkelig for å være frisk og ønsker å oppfylle alle drømmene jeg har. Når smertene stod på som verst tenkte jeg at jeg ikke skulle reise til konfliktområder lengre, men det gikk ikke lang tid før den følelsen gikk over.

Fire måneder etter operasjonen satt jeg på flyet igjen. Denne gangen reiste jeg til Palestina. Konfliktnivået var høyt der nede siden jeg reiste under det som ble kallet Operation Protective Edge. Vi besøkte flyktningeleirer og både Palestinere og Israelere som arbeidet for fred. Dette vil jeg skrive om når oktober er over. Så om noen har politiske kommentarer rundt dette kan de ta det opp med meg i de innleggene hvor det passer seg bedre.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Bilìn på Vestbredden. I bakgrunnen er muren med soldater som skyter med tåregass.

Tusen takk.

Takk til de fantastiske menneskene som jobber på Molde sykehus. Spesielt sykepleierne! Dere gjør en så utrolig viktig jobb. Dere tar hånd om mennesker når de går igjennom de vanskeligste periodene i livet. Kirurgene gjør selve inngrepet men det er dere som er der for pasienten i ettertid. Jeg har fått så stor respekt for det yrket. Jeg hadde nok ikke klart å være sykepleier selv, men er så glad for at det er så mange fantastisk dyktige mennesker som velger den yrkesveien.

Ikke bli skremt.

Jeg vet dette kan virke avskrekkende på de som skal ta en stor operasjon. Jeg var litt i tvil om jeg skulle dele det. Men jeg har hatt som mål å være helt ærlig om alt, så jeg valgte å ikke sensurere noe. Jeg vil poengtere at dette IKKE er normalen etter en sånn operasjon. Det var min kropp som reagerte på medisinene. Jeg mistet mye blod og hadde en kraftig reaksjon på smertestillende og kvalmedempende. Smertene jeg hadde da jeg våknet etter operasjonen var ikke så ille. Det var alt det andre som gjorde det helt uholdbart en stund. Men selv om det i øyeblikket var mer enn jeg trodde jeg skulle klare så gikk det over. Og jeg hadde gjort det igjen om jeg måtte. For jeg velger heller livet og et døgn med sterke smerter i stede for en sykdom som både gir deg smerter og kanskje døden.

2014-03-07-21-55-01
Dette er Sheikh Steinar som er oppkalt etter kirurgen. Han kom inn i mitt liv da jeg var innlagt på sykehuset som en gave fra venninner.

Anne-Merete

Torsdag kommer min historie i avisen.

Takk for alle tilbakemeldinger jeg har fått på det jeg skriver. Jeg har så langt bare publisert fire innlegg, men responsen har vært over all forventning. Og det allerede før jeg har kommet igang med innleggene som virkelig går i dybden. 

Artikkel i avisen.

I går ble jeg kontaktet av en journalist fra Romsdals Budstikke. De vil skrive en artikkel om det jeg har opplevd og hvorfor jeg velger å være åpen om dette tema. Jeg er mest glad i å skrive selv men tenkte at om jeg virkelig vil få frem budskapet bør jeg stille opp. Jeg takket ja og stilte helt uforberedt opp til intervju idag. Artikkelen blir publisert i Romsdals Budstikke på Torsdag. Er veldig spent på resultatet! Det er litt utenfor komfortsonen å gi slipp på pennen og la noen andre skrive om noe så personlig.

14563488_10154361241146001_4341418322120024796_n
Stedet hvor intervjuet foregikk tidligere idag. 

Respons

Alle dere som har kontaktet meg gir virkelig motivasjon til å fortsette. Jeg har blant annet fått henvendelser fra lesere som har genfeilen og takker meg for at jeg står frem. Enkelte har ikke genfeilen men de har familiemedlemmer med den. Noen har gått gjennom slektstreet sitt og funnet ut at det er grunn til å undersøke det med kreft og genetikk nærmere. De sterkeste inntrykkene har jeg imidlertid fått fra personer som også har mistet sine kjære til kreft. Så fortsett å gi meg tilbakemeldinger, det setter jeg pris på.

Forslag til tema.

Er det noe dere vil jeg skal sette fokus på? Eller har dere opplevelser dere vil jeg skal dele på bloggen? Ta gjerne kontakt. En dame tipset meg om et tema jeg vil se nærmere på etterhvert. Nemlig at vi med genfeil kan få kreft selv om vi har tatt de forebyggende inngrepene. Hun har fjernet eggstokkene men fikk allikevel eggstokkreft. Hun ville frem til at vi som har dette ikke må bli glemt men fulgt opp, selv om vi har fjernet alt. Jeg vil forsøke å se nærmere på tema og kontakte fagpersonell for mer informasjon. Om noen har tilsvarende erfaringer så setter jeg pris på om dere tar kontakt. Jeg garanterer anonymitet.

Journalisten spurte meg hva som skjer med bloggen etter oktober. Kommer jeg til å fortsette å skrive? Svaret på det er ja! Bloggen har kommet for å bli. Forskjellen vil være at det blir flere tema. Så må jeg lære å balansere tiden, for jeg må forberede meg til en masteroppgave jeg skal begynne på om et par måneder.

–  Anne-Merete