Fra smerte til abstinenser – en erfaring rikere. 

I dag er det ti dager siden operasjonen, og jeg har for første gang vært utendørs. Om man ser bort fra turen jeg hadde på Rema for noen dager siden, da jeg holdt på å svime av. Men idag har jeg altså prestert å gå hele to runder rundt en fotballbane! Ble så sliten at man skulle trodd det var selveste Mount Everest jeg hadde besteget. 


Men de rundene, som forsåvidt gikk i sneglefart, var for meg en stor bragd. Så kanskje er det ikke så langt unna det å bestige Everest allikavel. Så sent som igår var jeg så dårlig at jeg måtte innom Legevakten. Da hadde jeg gått i nesten to døgn med heteslag, frysninger, kvalme og en svimmelhet som fikk meg til å føle at jeg kjørte karusell på Tusenfryd uten mulighet til å gå av. Jeg fryktet jeg hadde fått en infeksjon, men etter en kontroll hos legen kom det frem at jeg heldigvis ikke hadde det! Men jeg hadde sannsynligvis fått det som på fagspråket heter opioidabstinens. Og det er noe av det værste jeg har opplevd. 

Den første uken etter operasjonen tok jeg et morfinpreparat. Men da smertene avtok bestemte jeg meg for å slutte med tablettene. Det var tydeligvis ikke kroppen min fornøyd med, derfor endte jeg opp med abstinenssymptomer og ble dårligere enn jeg noengang har vært. Det var så ille at jeg ikke så noen positiv ende på dette, jeg ble rett og slett deprimert og skjønte ikke hvorfor. De første dagene etter operasjonen, når smertene var intense, hadde jo gått så bra. Så hvorfor skulle jeg bli nedstemt nå når jeg ikke hadde mye smerter lenger. Lærdommen fra dette er å være forsiktig med smertestillende. Idag tørr jeg ikke engang ta Paracet, noe som er overdrevet. Men jeg fikk meg et lite sjokk over hvor stor påvirkning sterke smertestillende har på kroppen, særlig om man går på store doser over flere dager og slutter brått. 

Men idag har jeg utskrevet meg selv fra «rehab», som har bestått av sengen og sofaen, og jeg har tatt steget ut i verden for første gang på ti dager. Jeg kan atter engang smile og si til meg selv at dette kommer til å gå bra! Og kanskje klarer jeg flere runder rundt fotballbanen imorgen. Det kan bare gå en vei etter dette, og jeg sier som Jahn Teigen: «Jeg vet det går bra til sist. Så lenge jeg lever her, er jeg en optimist». Og for å kunne forbli en lykkelig optimist skal jeg holde meg langt unna alt annet enn Paracet, om det ikke er høyst nødvendig! Jeg er en erfaring rikere og den erfaringen skal jeg ta med meg!

Våren blir aldri den samme uten deg.

April er en veldig fin måned. Sommeren nærmer seg, det blir lysere ute og man våkner fra vinterdvale. Jeg har alltid elsket våren, det gjør jeg enda, men våren har fått en liten bismak. Jeg må erkjenne for meg selv at våren aldri blir som den engang var. Det er nemlig den årstiden da Målfrid døde – 29. April for snart to år siden. Det året var det mørket som overtok for lyset. 

For våren er egentlig en tid da lyset overtar for mørket. Den representerer nytt liv og glede. Jeg har et inntrykk av at folk blir mer åpne og vennlige når våren kommer. Vi gleder oss over de første blomstene som dukker opp og ser frem mot sommeren. Jeg gleder meg fortsatt over alt dette, men samtidig er det vondt at min søster ikke får oppleve det. 


Den siste våren vi virkelig koset oss var i 2014. Som bildet over viser satt vi i April på verandaen og solet oss. Jeg har mange fine minner fra den tiden og det er de jeg velger å ta med meg videre. Det var en vår preget av optimisme og vi så ikke for oss at dette skulle ende et år senere. Men det å kunne leve i nuet og nyte tiden er viktig. Ingen vet uansett hva fremtiden bringer, alt vi har kontroll over er det som hender her og nå. Ved å gjøre det beste ut av den tiden man har, vil man slippe å se tilbake på noe og angre i ettertid. For tiden kommer aldri tilbake. 

Ved å se tilbake på bilder blir man påminnet om hvordan ulike epoker i livet har vært. Bildene fra våren 2014 var preget av grilling, sol, utflukter og en enorm glede. Da jeg bladde gjennom bildene fra våren 2015 var de fleste tatt på sykehuset, og det kom tydelig frem hvor mye som hadde endret seg siden forrige vår, da vi solet oss på verandaen og var fulle av livsglede. På mange av bildene kunne man skimte solen bak en lukket gardin. Solen var fortsatt der, blomstrene var fortsatt der, våren var fortsatt der og livet gikk sin vante gang for de fleste. Men jeg var på en måte i min egen verden, en tilværelse som var uavhengig av årstider og omgivelser. 

Men idet våren nå igjen har meldt sin ankomst kjenner jeg at den satt sitt preg på meg for to år siden, selv om jeg ikke la så mye merke til den. Solen som nå skinner inn gjennom vinduet bringer frem minner, det samme gjør luften og temperaturen. Jeg klarer ikke helt å beskrive det, men det er noe med årstiden som gjør at jeg blir påminnet tiden da hun døde. At jeg er nyoperert og sengeliggende forsterker det inntrykket. Våren er der ute og jeg er her inne. Var det sånn våren hennes føltes da hun lå i sengen med åpent vindu og lyttet til fulene som kvitret på utsiden? 

Jeg kjenner det er mange tanker som dukker opp. Spørsmål jeg nok aldri vil få svar på. Men mest av alt tenker jeg at jeg er heldig som får oppleve enda en vår. Jeg lever og er frisk. For på tross av alt det vonde så er livet og våren fantastisk. Jeg skylder de som ikke får oppleve det å nyte hver eneste dag. Så denne vårdagen i 2017 gir jeg et løfte til meg selv om at jeg skal nyte livet og fortsette å møte utfordringene på en like sterk måte som min lillesøster gjorde. Alle dager er en gave, selv om ikke alle dager er like gode. 

Carpe Diem er så mye brukt at det nesten blir en klisje å si det, men det ligger noe viktig i ordtaket. Setningen ble for første gang brukt av den romerske dikteren Horstius og hele setningen lyder som følger «Carpe diem quam minimum credula postero» betydningen er «Grip dagen, stol så lite som mulig på den neste». 

Ønsker dere alle en riktig god vår og påske ❤ 

En kopp kaffe og samtale med en fremmed.

Noen ganger kan en kopp kaffe og en dyp samtale med en fremmed person gi deg veldig mye. Det fikk jeg erfart da jeg dagen etter operasjonen var innom Vardesenteret på St.Olavs hospital. 

Vardesenteret er et samlingssted og friareal for kreftpasienter, eller pårørende til noen som er/har vært kreftsyk. Det er et sted hvor man over en kopp kaffe kan slå av en prat med likesinnede, eller om man ønsker det bare sitte å slappe av. 

Jeg tok turen innom senteret for å hente inn litt krefter og slappe av før vi begynte på hjemturen. Her ble jeg møtt av frivillige medarbeidere, og etterhvert ble jeg sittende å prate med en dame som har hatt kreft. Jeg fortalte om mine erfaringer som bærer av genfeilen, og som pårørende. Hun delte sine erfaringer som kreftsyk. Å snakke om så personlige opplevelser med et menneske man ikke kjenner virker kanskje litt rart. Men det var faktisk veldig befriende, og besøket på Vardesenteret ga meg veldig mye. Blant annet fikk jeg et dytt i riktig retning med en fremtidsambisjon jeg har. 

Jeg har lenge hatt et ønske om å kunne bruke mine opplevelser til å hjelpe andre. Men jeg har foreløpig ikke hatt tid til å realisere det, og har ikke helt funnet ut hvordan jeg skal gå frem. Dette nevnte jeg under mitt besøk på Vardesenteret. Jeg sa jeg eventuelt kunne holdt foredrag på samlinger i regi av Kreftforeningen, eller bidra på andre måter. Målet mitt er at alt det negative jeg har gått gjennom, skal kunne bidra til noe positivt. Det endte med at jeg fikk kontaktinformasjon til en person i Kreftforeningen som kunne hjelpe meg. Så kanskje tar jeg kontakt når jeg får litt tid til overs, og forhåpentligvis kan alt jeg har gått igjennom bidra til å hjelpe andre. Jeg anbefaler alle som er berørt av kreft om å ta turen innom Vardesenteret. Enten om du har vært syk selv, eller om du er pårørende. Det er et veldig koselig sted med en avslappet atmosfære. Vardesenteret finnes flere steder i landet og om du ønsker mer informasjon finner du det her.

Operasjonen er over!

Operasjonen er over og så langt har det ikke vært noen komplikasjoner i ettertid. Etter operasjonen for tre år siden hadde jeg ganske traumatiske opplevelser det første døgnet, men denne gangen har det gått over all forventning. Smertene er selvfølgelig til stede men sykehuset gjør alt de kan for å minimalisere de. Det første jeg gjorde da de vekket meg fra narkosen var å skryte av sykehuspersonellet. Hadde ikke helt kommet til meg selv enda så husker ikke detaljert hva jeg sa, men minnes at jeg også begynte å prate om Rosenborg idet de trillet meg bortover gangen. Hvilken relevans det tema hadde der og da er jeg usikker på, men regner med de hører mye forskjellig fra folk som akkurat har våknet. 

Til alle landets sykepleiere, leger, kirurger og andre innen helsevesenet vil jeg si at dere betyr enormt mye for mennesker som befinner seg i et sårbart stadie i livet. Jeg har en tendens til å skryte de opp i skyene, på grensen til det pinlige innimellom, men jeg føler det er viktig å gi de positive tilbakemeldinger når det er fortjent. Nå er det variasjoner innenfor disse yrkene også, og det er nok ikke alle som er like skikket. Men jeg har så langt bare hatt positive opplevelser. 

Da jeg på kvelden kunne flytte tilbake til rommet ble det en liten «rånetur» på sykehuset. Christer trillet meg rundt i rullestolen så jeg fikk se meg litt rundt. Fikk etterhvert sovet noen timer, men våknet i 5 tiden og da hadde smertene blitt mer intense. Så mens jeg venter på at det smertestillende skal fungere ligger jeg i sengen å skriver blogginnlegg. Jeg er nok ikke den eneste på sykehuset som er våken på denne tiden av døgnet. Det er mange ulike skjebner som befinner seg innenfor de bygningene her. Noen gleder seg over å ha fått baby, noen ligger kanskje kritisk skadet, noen har kanskje tatt sine siste åndedrag, og noen ligger kanskje som meg og tenker at snart er de på beina igjen og livet vil gå sin gang på godt og vondt. Jeg er lykkelig over at jeg er ferdig, lykkelig over at jeg kan forebygge kreft, samtidig sender jeg en tanke til de som aldri fikk den muligheten. Men på tross av alt så er livet fantastisk og jeg er enda mer bestemt på at jeg skal gjøre det beste ut av mitt. 


                          Anne-Merete

Mens man venter…

Da er jeg ikledd nyeste mote innenfor sykehusklær. Blitt plassert i en seng og venter på å bli kjørt til operasjonssalen. Siden jeg har ventet i over to timer begynner jeg å bli en smule utålmodig og sulten. Men det begynner endelig å nærme seg min tur nå. 

Jeg har prøvd å få tiden til å gå med å lese. Og for engangs skyld er det ikke pensumlitteratur jeg har med i vesken. Har lenge ønsket å stifte bekjentskap med Harry Hole som mange tydeligvis er begeistret for. Er han virkelig så «kul» som folk påstår? Før jeg reiste til Trondheim gikk jeg til innkjøp av den første boken. Planen var at Harry skulle være min støttespiller under den kjedelige ventetiden når jeg ble liggende helt alene. Dessverre er ikke lesekonsentrasjonen helt på topp så «daten» med Hole får gjenopptas en annen dag. Men boken var kjekk å ha når jeg skulle ta en selfie 😂 Nå ligger jeg for det meste å lytter til alt som foregår rundt meg. Kirurgen har vært å tegnet på meg med tusj, har fått en cocktail av tabletter, og sånn som jeg forstår det så er jeg om få minutter på vei til operasjonssalen. Tusen takk til alle som har ønsket meg lykke til. Jeg har enorm respekt for de som jobber i helsevesenet og føler jeg er i veldig trygge hender her på St.Olavs hospital. 

God Morgen fra St.Olavs Hospital. 

I dag er selve operasjonsdagen! Jeg våknet før hanen hadde rukket å si «kykkeli ky», noe jeg fort innså var dumt siden jeg er fastende og ikke skal møte opp før kl 11.00. Selve operasjonen blir først i 1-2 tiden.

Det betyr med andre ord mange timer å vente for en smånervøs, rastløs men samtidig sliten person, som IKKE kan ta seg en snus. Kanskje et passende tidspunkt å slutte? Tja, om det ikke hadde vært for at jeg var i Sverige å handlet igår. Selvfølgelig innenfor kvoten 😉

Så for å overkomme nervøsiteten og rastløsheten (merkelig kombinasjon) bestemte jeg meg for å komme meg utendørs. Nå spaserer jeg i gatene rundt sykehusområdet, og jeg må si trønderne er spreke! Her jogger og sykler det folk forbi meg hele tiden. Jeg nøyer meg med å spasere rolig bortover gaten. Nyter følelsen av å fortsatt kunne bevege meg fritt, samtidig gruer jeg meg til å bli avhengig av hjelp fra andre i perioden etter operasjonen. Men jeg kom meg gjennom det for tre år siden, så da skal jeg nok klare det igjen.

Noen som har tips til noen gode serier, eller filmer jeg kan slå ihjel litt tid med i dagene fremover?


Klem til dere alle fra Anne-Merete ❤

Når døden igjen viser sitt ansikt. 

I kveld så jeg dokumentaren om Thea Steen som stod bak kampanjen #sjekkdeg. Til å begynne med gikk det overraskende bra å se dokumentaren. Hennes pågangsmot og humor midt i den tunge tiden minnet meg sånn om Målfrid. Det var på en måte godt og vondt på samme tid. Men det gikk også opp for meg at jeg ikke har tillat meg selv å føle så mye på sorgen de siste månedene. Jeg har vel på mange måter gått tilbake til den tidligere fasen der jeg ikke tillot meg selv å føle på smerten, sorgen og savnet. Men da dokumentaren gikk mot slutten og Thea lå i sykesengen uten at familien fikk noe særlig kontakt med henne så jeg døden igjen. Det var som om jeg reiste nesten 2 år tilbake i tid. Tilbake til da Målfrid lå i sengen på sine siste dager. Tilbake til tiden da jeg strøk henne på kinnet og holdt henne i hånden med et håp om at hun både kjente det og hørte hva jeg fortalte henne.

Her holder jeg hånden til Målfrid et par dager før døden tok henne fra oss.

Jeg lot tårene falle da rulleteksten kom. Jeg tillot meg selv å kjenne på smerten. Men ikke så lenge at følelsene fikk overtaket på meg. Det er ikke tid for det nå. For imorgen reiser jeg til Trondheim og skal opereres på St.Olav. Jeg ser ikke frem til å gå igjennom en operasjon igjen, og bli påminnet om alt som har med denne jævla genfeilen å gjøre. Men samtidig er jeg lykkelig over at jeg er frisk og at mine operasjoner bare er forebyggende. Etter en rekonvalesens periode er jeg tilbake til hverdagen igjen, den sjansen er det ikke alle som får.

Jeg har ikke skrevet noe på bloggen på over tre måneder. Men nå kjenner jeg skrivebehovet begynner å melde seg igjen. Så kanskje hører dere mer fra meg fremover. 🙂

Anne-Merete

Jeg er nominert til Best i Tekst prisen.

Har du fått med deg at du er nominert til BEST I TEKST-prisene 2017? Du står kanskje bak årets beste digitaltekst! Vi sender denne mailen for å informere – og gratulere!

Overraskelsen var stor da jeg fikk en mail med denne beskjeden. Det står ikke noe om hvilken tekst nominasjonen er på bakgrunn av. Men de to tekstene jeg har skrevet som har fått mest omtale og blitt delt flest ganger er. Vi fokuserte på livet helt til siste slutt – om å ha en søster som kjemper mot døden. og Man må ikke hate Molde by for å elske Rosenborg! Da jeg publiserte sistnevnte ble jeg kontaktet av Romsdals Budstikke som ville publisere den på Rbnett.

Det er en jury som skal kåre vinnerne. Jeg anser det som usannsynlig at jeg kommer til å vinne, spesielt siden jeg bare har skrevet i to måneder. Men det er allikevel veldig kjekt å være nominert. Om du vil se priskategoriene og en oversikt over de andre nominerte kan du gå inn på den siden her: Best i tekst prisene.

skjermbilde-2016-11-26-kl-21-17-42

Anne-Merete

Gule roser og en kyllingdans.

_5co0314

Lørdag delte jeg historien om Den gule kjolen – sorgen og minnene om det som aldri ble. Jeg visste ikke at noe så enkelt som en kjole skulle skape så mange reaksjoner. Da jeg i kirken i går fikk tilbakemeldinger fra folk som hadde lest bloggen og ble rørt når de så meg i kjolen, gikk det opp for meg at det jeg deler faktisk blir lest.

Dere er ikke bare statistikk på bloggen som viser antall lesere. Dere er virkelige mennesker som tar del i mine tanker, og de fleste av dere kjenner meg ikke engang. Når jeg skriver er jeg ikke veldig bevisst på leserne, jeg er på en måte inne i en boble hvor jeg setter ord på tanker og følelser. Noe som føles veldig befriende og godt.

Det var en kommentar som ble skrevet av ei som kjente Målfrid som virkelig brakte frem minner om hennes personlighet. Hun spurte om jeg hadde danset kyllingdansen i den gule kjolen, for det hadde nok Målfrid gjort. Og det har hun helt rett i. Målfrid fant alltid på morsomme sprell og når jeg leste kommentaren kunne jeg se for meg hvordan hun hadde fått oss alle til å le.

Jeg smilte over hvor mye glede hun har spredd i livet vårt. Det er sånn jeg vil minnene skal være. Altfor ofte blir minner som i utgangspunktet er positive, overskygget av sorgen som gjør de litt vonde. Men tanken på hennes morsomme personlighet og en eventuell kyllingdans var ikke trist, det var bare godt. Neste gang jeg tar på den gule kjolen skal jeg ta en kyllingdans for å feire livet og en søster som sikkert ville danset sammen med meg.

_5co0323

Det som også var spesielt var at graven var pyntet med gule blomster. Min niese på 6 år hadde valgt hvilke blomstre hun ville pynte graven til mammaen sin med. Hun var helt uvitende om den gule historien jeg skulle dele noen timer etter de var kjøpt. Litt av et sammentreff.

Gårsdagen var veldig fin og Målfrid var med oss i tankene. Det var ikke bare tantebarnet hennes som ble døpt i går, to av venninnene hennes sine barn ble døpt samtidig. Så når solen plutselig skinte rett på meg gjennom kirkevinduet tillot jeg meg selv å fantasere om at det sikkert var Målfrid sin måte å vise sitt nærvær på. Selv om det er vanlig at solen skinner inn gjennom et vindu, og jeg vanligvis ikke tenker over det, så føltes det litt spesielt i går. Jeg lot derfor følelsene konkludere med at det var av en spesielle grunn. Man må bare legge bort fornuften innimellom og la følelsene styre tankene.

Det var også farsdag og mine foreldre sin bryllupsdag i går. Det er så mye å sette pris på i livet. Ikke minst alle de flotte menneskene jeg har – min dyrebare familie. ❤

Anne-Merete

Drømmen om Amerika.

Jeg kjenner spenningen begynne å stige frem mot neste uke og ser med skrekkblandet fryd frem mot det amerikanske presidentvalget. Siden ungdomstiden har jeg fulgt spent med på alle presidentvalgene og natt til onsdag blir ikke noe unntak.

Men i år kjenner jeg at spenningen er ekstra stor og jeg håper amerikanerne er smarte nok til å forhindre at Trump flytter inn i det hvite hus. Jeg har alltid holdt med demokratene men har aldri mislikt den republikanske kandidaten så sterkt som i år, ikke engang George Bush.

En av mine store helter i ungdomsårene var Bill Clinton. Ja jeg hadde også andre idol sånn som de fleste tenåringer, men den amerikanske presidenten tronet altså høyest på listen. Jeg sendte engang et brev til Oprah Winfrey hvor jeg skrev at jeg ønsket å komme til USA å møte Bill Clinton. Jeg ba henne om hjelp til å realisere den litt uvanlige drømmen. Noen uker senere fikk jeg et brev fra Oprah hvor hun beklaget at hun ikke kunne hjelpe meg, noe som kanskje var likeså greit siden alt styret med Monica Lewinsky dukket opp like etter.

bill-3-ferdigJeg fattet som sagt i tidlig alder stor interesse for amerikansk politikk og Amerika generelt. Jeg så frem til å bli myndig for da skulle jeg flytte til mulighetenes land – det beste landet i hele verden. Mine evner til refleksjon og kritisk tenkning var ikke mye til stede den tiden og jeg hadde et romantisert bilde av USA. Der skulle alle mine drømmer bli oppfylt, jeg måtte bare bli voksen først.

Nå ble det ikke sånn at jeg flyttet dit og jeg har faktisk aldri reist dit heller. Drømmen om Amerika ble svakere og svakere etterhvert som jeg ble eldre og mer klar over deres rolle i verden. Det var kanskje ikke verdens beste land allikavel? Lysten til å reise dit er fortsatt til stede men jeg har frem til nå prioritert andre reisemål.

Da George Bush kom til makten og man etterhvert så ringvirkningene av deres politikk gikk det opp for meg at drømmen om Amerika var død. Men selv om jeg har gått fra å være USA patriot til å bli sterkt kritisk til de på mange områder så er interessen for å følge med på politikken deres fortsatt tilstede.

Nå er det kona til mitt tenåringsidol som stiller til valg og jeg heier på henne. Ikke fordi jeg i utgangspunktet var noen stor Hillary fan, hun var ikke engang den kandidaten jeg helst skulle sett som representant for demokratene. Bernie Sanders var under hele nominasjonsprosessen min favoritt. Men han ble dessverre ikke kandidat og min stemme (som jeg dessverre ikke får avgitt) går derfor til Hillary.

Det virker som Hillary Rodham Clinton er veldig mislikt. Jeg hadde heller ikke noe sansen for henne tidlig i kampanjen. Men den senere tiden har jeg fordypet meg mer i hvem hun egentlig er, og som følge av det har jeg endret innstilling. Ikke fordi hun er «den beste av to onder» som mange sier. Men hun er faktisk en dyktig politiker som enda ikke helt har fått sjansen. Hun står for flere gode verdier og hun kan være veldig bra for USA. Men det store spørsmålet for meg er hvilken utenrikspolitikk hun vil føre? Jeg skal gi Hillary en sjanse og håper at Bernie Sanders får en sentral posisjon fremover. Så håper jeg at når jeg i fremtiden leser dette innlegget ser at jeg tok rett. Bare tiden vil vise, men først må hun bli valgt!

Nå mange år etter min fascinasjon for den tidligere presidenten er alt som vitner om den tiden en bok jeg fortsatt har stående i bokhyllen min. Den har fått selskap fra bøker som omhandler andre områder jeg har rettet min interesse mot i løpet av livet. En annen tidligere president, Jimmy Carter, har også fått plass i bokhyllen som dere kan se på bildet ovenfor.

Nå gjenstår det å se om det neste uke blir Champagne eller gravøl! Godt valg til alle amerikanere!

Anne-Merete