Kategori: livet

Første gang jeg hørte The Dance fremført i en kirke var i 2015. Da var det Adam Douglas som sang den i min søsters begravelse. I går var jeg igjen vitne til at sangen ble fremført i en kirke. Selv om det denne gangen var konsert med Fire & Rain, i en helt annen kirke, var det som om jeg gjenoppleve øyeblikket for to år siden.

Jeg visste fra annonsen at de blant annet skulle spille Garth Brooks den kvelden. Men ikke hvilken sang. Jeg hadde et håp om at det var nettopp The Dance. Og da de første tonene fylte kirkerommet fikk jeg frysninger over hele kroppen og en klump i halsen. Jeg så mot taket og prøvde å holde tårene tilbake. Men etterhvert ga jeg fri adgang til både tårer og følelser. Det er tross alt ikke første gangen noen gråter i en kirke. Det var et følelsesladet og magisk øyeblikk. Etter konserten snakket jeg med andre som også hadde felt noen tårer. Men til en annen sang og med andre følelser.

På mange måter var gårsdagens fremførelse mye sterkere enn da Adam Douglas fremførte sangen i begravelsen for to år siden. Den gangen var jeg mest opptatt av å komme meg gjennom seremonien, og for å klare det måtte jeg ha en viss kontroll over tankene. Det var for mye smerte og sorg til å kjenne på alle følelsene. Men i går kunne jeg tillate meg selv å slippe følelsene fri. Og selv om det var trist, så var det mest av alt veldig godt og befriende. Jeg trengte dette!

For meg ble det en veldig personlig opplevelse å være på konsert i Øre kirke i går. Og det var det nok for mange andre også. Musikk har en tendens til å bringe frem ulike følelser, spesielt når det er dyktige musikere som fremfører den. Hvert menneske har sin historie og ulike sanger de knytter opp mot hendelser i livet. Dette var helt klart en av de bedre konserter jeg har vært på. Selve atmosfæren ved å ha konsert i en kirke var magisk. Og foruten tårer, ble det også mye latter og glede.

En stor takk til gruppa Fire & Rain som består av Andre Gussiås, Mats Nerli, Rolf Erik Nustad og Hallgeir Solli. Det var en uforglemmelig opplevelse. Disse dyktige musikerne skal ha flere Country og Gospelkonserter i ulike kirker, og jeg anbefaler alle å ta turen innom. De spiller sine egne tolkninger av blant annet Johnny Cash, Elvis Presley, Kris Kristofferson, Dixie Chicks og som jeg nevnte ovenfor Garth Brooks. For en oversikt over konserter kan dere gå inn på Facebook siden: Fire & Rain

Jeg kommer nok til å delta på minst en konsert til i en annen kirke! Og jeg har bestemt meg for å ta frem gitaren og øve mer på The Dance. En av favorittsangene til Målfrid som hun også brukte å spille på gitar.

«And now I’m glad I didn’t know 
The way it all would end, the way it all would go. 
Our lives are better left to chance, I could have missed the pain 
But I’d have to miss the dance»

Ta vare på hverandre, husk at man vet ikke hva morgendagen vil bringe ❤

Anne-Merete

Hvert eneste menneske har sin egen historie. Jeg har min og du har din. Vi ser verden på ulike måter, vurderer ting ulikt og har forskjellige syn på livet – og døden. Tenk at det i skrivende stund er ca. 7.498.659.710 unike mennesker her på jorden. Dette er et ufattelig høyt tall. Vi kan aldri bli kjent med hvert eneste menneske, derfor deles vi ofte inn i grupper basert på ulike kriterier. Ut fra de valgte kriteriene utarbeider vi tall og statistikker, noe som i mange sammenhenger er hensiktsmessig, men det fører også til en generalisering.

Jeg tilhører mange ulike grupper, men allikevel er jeg bare meg, et enkelt individ med min egen personlighet. Det samme gjelder for alle andre som skjuler seg bak tallet jeg viste til ovenfor. Hver eneste av de har sin egen historie. Noen er ganske lik oss selv på enkelte områder, og noen er mer ulike oss. Men vi våkner til den samme solen hver morgen, og ser den samme månen på nattehimmelen. Jeg har møtt mennesker i andre deler av verden, som ifølge enkelte gruppeinndelinger tilsier at de er veldig ulik meg, men jeg har oppdaget at vi har veldig mye til felles. Likeså har jeg møtt mennesker som blir delt inn i samme gruppe som meg, og funnet ut av vi er veldig ulike. Det handler om å se enkeltindividene – menneskene bak tallene.

Om vi beveger oss tilbake til det store bildet igjen, så er det idag født ca 335.000 mennesker i verden. Idag har også ca 138.000 tatt sitt siste åndedrag, og forlatt både verden og det store tallet jeg viste til innledningsvis. Men hva sier disse tallene oss egentlig? Ved første øyekast sier de oss ikke mer enn at det er befolkningsvekst. Menneskene bak får vi ikke vite noe om. Kanskje kjenner du noen av de? Kanskje har du eller noen bekjente satt et nytt liv til verden idag, i såfall gratulerer jeg. Eller kanskje har du mistet, og tatt et siste farvel med noen idag? I såfall føler jeg med deg i sorgen. Jeg personlig kjenner ingen som kommer inn under dagens tall. Men det er noen som kjenner de. Det har også vært dager hvor jeg har blitt kjent med nye verdensborgere, og tunge dager hvor jeg har tatt farvel med noen som har forlatt oss. Livet er så fullt av kontraster. Gjør det beste ut av de dagene du er et av de 7.498.659.710 menneskene som lever på jorden. Og prøv å bli kjent med noen av de andre, gjerne noen du tror er veldig ulik deg. For kanskje har dere mer til felles enn du tror! Det er ihvertfall min erfaring.

Om du er nysgjerrig på tallene jeg viste til, som konstant endrer seg, finner du de her.  Jeg har ikke foretatt en kildevurdering, så se på tallene med en «klype salt».

Anne-Merete

Frem med barberhøvelen, november er snart over. Mange barter forsvinner og vi går inn i julemåneden. Siden jeg verken har bart eller julestemning blir det ikke stor overgang for meg.

Jeg lever i min egen boble for tiden, sammen med Marx, Durkheim og Weber. Med andre ord, eksamenstid. Mamma har gitt opp å spørre meg om julegave ønsker. Om julegave planleggingen hadde hatt relevans til pensum kunne jeg kanskje engasjert meg litt mer.

Men her sitter jeg altså å skriver dette innlegget, noe som ikke er pensum. Kanskje et bevis på at mennesket ikke er helt rasjonelt, pensum igjen.

Jeg skal ta et steg ut av boblen et øyeblikk og oppsummere måneden som har gått, uten innblanding av samfunnsvitenskapelige teorier. Jeg har en følelse av at november har gått veldig fort, men ved å ta et tilbakeblikk ser jeg at det har hendt mye.

I begynnelsen av måneden var jeg i Trondheim, fotballhovedstaden som jeg kaller den. Jeg var på samling i regi av kreftforeningen for de som har en genfeil som gir økt risiko for kreft. Jeg reiste på fredag, og siden seminaret ikke begynte før lørdag utnyttet jeg muligheten til å slappe av. I godt selskap av en nyinnkjøpt bok gikk jeg på restaurant, ja for det er faktisk ikke feil å spise ute alene. Etter en stund dro jeg og boken til Starbucks, før vi gikk til sengs sammen. Om noen lurer så er boken skrevet av Åsne Seierstad og heter To søstre.Dagen etter begynte samlingen, som varte i to dager. Jeg møtte en fantastisk gjeng som jeg utvekslet erfaringer med. Det var godt å snakke med andre som har genfeilen, da det ikke er så mange av oss.  I notatene fra samlingen har jeg skrevet et sitat fra den, «Den enkelte har aldri med et annet menneske å gjøre, uten å holde noe av dette menneskets liv i sine hender». Tenk over betydningen, ganske sterkt.

Helgen etter var fylt av glede da tantegutten min ble døpt. Det er så fint å få nye tilskudd til familien, flere mennesker å elske. De som leste Den gule kjolen – sorgen og minnene om det som aldri ble. fikk med seg at det ble en veldig gul helg. Lilla var yndlingsfargen til Målfrid i lang tid, men en uttalelse på sykehuset gjorde at gult ble en symbolsk farge på det som aldri ble.

Fredag, uken etter, ble jeg invitert på champagne-middag. Den ble holdt på Molde Fjordstuer og som navnet tilsier, det var en sprudlende aften. Ja og «litt» julemat, en 10 retters med mye spennende. 
To dager etter var det endelig Cupfinale. Jeg hadde forsøkt å skaffe billetter, uten hell. Noe som førte til at jeg ble sittende å se kampen i Molde. Det ga meg tid til å skrive innlegget Man må ikke hate Molde by for å elske Rosenborg!, som Romsdals Budstikke publiserte. Et lite plaster på såret for at jeg ikke kom meg til Oslo.

Dagen etter tok innlegget helt av på en gruppe for Rosenborg supportere. Selv om jeg ikke tok opp tribunekultur, ble det en lang diskusjon om nettopp det. For de som tror det bare er motsetninger mellom de ulike supportergruppene kan jeg informere om at det, i aller høyeste grad, er ulike meninger innad i de ulike klubbene også.

Det er helgene som har hatt de store begivenhetene denne måneden. Midt i uken har jeg lest til eksamen. Da har jeg vært inne i en liten boble med de filosofiske tenkerne. I år har jeg klart å forberede meg så godt at det ikke føles stressende, selv om neglene vitner om noe annet.

Om en uke skal jeg ta frem nisseluen og legge bort bøkene. Da kan det hende jeg kommer med litt mer innholdsrike innlegg enn dette, som endte opp med å handle om alt og ingenting. Også kom det med litt snikreklame på det ene bildet ser jeg. For å utelate all tvil, dette innlegget er ikke sponset.

Avslutningsvis gjør jeg som i oktober og viser topp 3 listen. Den viser de innleggene som er lest og delt flest ganger denne måneden.

Topp 3 – November 2016

1. Man må ikke hate Molde by for å elske Rosenborg!
2. Den gule kjolen – sorgen og minnene om det som aldri ble.
3. 1 Søndag i advent – et lys for Målfrid.

Anne-Merete

Noen ganger kommer man over «visdomsord» som treffer deg som en pil. Ord som, selv om de er skrevet av en fremmed, er rettet mot deg. Du føler det var meningen du skulle lese ordene, akkurat da.

Jeg har alltid vært glad i dikt og sitater som får meg til å reflektere. En av favorittene er Rumi. Ordene jeg kom over idag fikk meg til å revurdere hvordan jeg bruker tiden min. Det var ikke et langt dikt man måtte filosofere over for å finne en mening i. Det var ni ord, som når de ble satt sammen sa meg akkurat det jeg trengte.

Listen to silence.
It has so much to say

Lytt til stillheten, den har så mye å fortelle. Noe så enkelt men allikevel noe så tankevekkende. Jeg lytter ikke så ofte til stillheten lenger, og jeg tar altfor sjelden en pause fra omverden og bare tenker!

Jeg gjorde det mye når jeg var barn. Nå skal det være sagt at jeg vokste opp på en tid da det ikke var internett og mange forstyrrelser som stjal tiden. Men jeg har også gjort det som voksen. Jeg har reist ut i verden alene, ofte uten internettdekning. Noen ganger har jeg dratt  ut i naturen noen timer for å sette meg ned å reflektere.

Innimellom gikk jeg ned til sjøen og hørte på bølgeskvulpet, helt alene i nattemørket. Det ga en indre ro og mange biter falt på plass under disse øyeblikkene. Det var bare meg og mine tanker. Jeg ble kjent med meg selv. Hvem jeg var, og ikke hvem omverden forventet jeg skulle være.

Jeg skal ta ordene til meg. Jeg skal finne meg selv igjen, selv om jeg ikke har mistet meg selv. Men kanskje en liten del av meg har forsvunnet i nåtidens jag om å alltid være tilgjengelig. Jeg tar meg selv i å sitte med telefonen innimellom av vane, ikke fordi jeg skal noe spesielt.

Kanskje burde vi alle ta oss en liten Time Out fra hverdagen av og til? Det behøver ikke være alene, ta med noen du trives sammen med. Sett dere ned og prat, tenk og legg igjen telefonene hjemme. Jeg har fått mye ut av det før og håper jeg vil bli flinkere til å gjøre det igjen, både alene og sammen med andre.

Anne-Merete

Foto: Christer Olsen. – Øverlandsvatnet høsten 2015.

Det er litt vemodig at oktober begynner å nærme seg slutten. Denne måneden har vært veldig spesiell for meg på mange måter. Jeg har endelig klart å ta tak i sorgen over å miste min søster. Jeg har begynt å fokusere på de tingene som er viktig for meg i livet og jeg har for første gang virkelig sett hvor vakker høsten er.

Jeg har aldri likt å slappe av og gjøre ingenting. Dagene måtte alltid fylles med noe spennende eller meningsfullt. Om jeg skulle «kaste bort» tiden på å se serier var det noe jeg gjorde i senga. Noe som selvfølgelig resulterte i lite søvn. Jeg fortsatte denne livsstilen også når Målfrid døde, men da presset jeg meg selv enda mer. Det var en effektiv måte å slippe unna den verste sorgen på. Etter begravelsen gikk livet mitt tilbake til det «normale» med fulltidsjobb, masterstudium og to barn. Jeg ble fra første stund kastet inn i hverdagen igjen, og måtte stenge inne sorgen siden min eldste sønn skulle konfirmeres dagen etter begravelsen. Det gikk bra så jeg fortsatte bare å stenge den inne. Jeg har alltid vært veldig sosial men etter dødsfallet ble jeg enda mer sosial. Hvordan jeg fikk tid til alt dette kan jeg ikke forstå når jeg tenker tilbake på det. De ukene barna ikke var hos meg var det bare soverommet og badet som ble brukt siden jeg alltid var på farten og sjelden hjemme. Dette gikk veldig bra helt frem til for ca et år siden da kroppen min begynte å si fra at nå var det nok!

Jeg stod på jobb en dag og opplevde at kroppen streiket, den ville ikke ta del i denne livsstilen lengre. Jeg hadde presset meg selv så langt at jeg hadde blitt utbrent, og stod nå i en situasjon hvor jeg var helt tom for energi samtidig som jeg ikke fikk sove. Tegnene hadde nok vært der men jeg hadde vært for opptatt til å legge merke til de. Nå når jeg endelig forstod at jeg måtte slappe av så klarte jeg det ikke. Jeg kunne ligge på sofaen i flere timer uten å ha slappet av, kroppen var så stresset at den klarte ikke roe seg. Sorgen jeg ikke ville kjenne på begynte å dukke opp og det stresset meg enda mer for jeg ville unngå den følelsen. Men jeg nektet å akseptere at jeg var utbrent så jeg fortsatte å presse meg selv med en kropp som var for sliten til å gjøre noe.  Jeg så ingen utvei fra dette stresset og innimellom tenkte jeg at eneste løsning var å reise til en hytte langt oppe på fjellet. Der kunne jeg lade opp batteriene.

Det siste året har jeg tidvis vært sykemeldt, tilbake i jobb, så sykemeldt igjen, så 50% sykemeldt for deretter å innse at dette går ikke lengre. Jeg må begynne å prioritere livet mitt på en måte som gjør at jeg får det bedre. For snart to måneder siden sa jeg opp jobben for å ha fullt fokus på det siste året av masteren og kunne ha mer tid til familie og venner. Jeg begynte å reflektere over hva jeg ville med livet mitt og gikk inn for å fokusere på det. Det var en enorm lettelse å komme frem til dette og jeg satset på at alt ville ordne seg selv om jeg ikke hadde jobb. Å fortsette sånn som jeg hadde gjort det siste året var ikke lengre et alternativ, bitene begynte endelig å falle på plass. Da min tidligere arbeidsgiver fikk vite at jeg hadde sagt opp jobben fikk jeg tilbud om å jobbe som ekstrahjelp der når det passet meg. Det er en jobb i administrasjonen på skolen hvor jeg studerer så det passer meg ypperlig. Jeg har igjen fått tilbake søvnen og klarer å finne roen ved å ligge på sofaen å gjøre absolutt ingenting. Jeg har begynt å innse at man har mange muligheter i livet så lenge man prioriterer riktig.

Den siste måneden har jeg tenkt på alt jeg ikke hadde opplevd om jeg ikke hadde bremset meg selv og tatt de riktige valgene. Jeg har fått mer tid til de menneskene som betyr noe i livet mitt, jeg fikk tid til å begynne på denne bloggen som igjen har resultert i at sorgen jeg har stresset med å unngå har fått en «naturlig» del av livet  mitt. Jeg har igjen fått tid til å konsentrere meg om det akademiske, noe jeg finner stor glede i.

Det er så godt å ikke stresse fra det ene til andre hele tiden. Det er først da man begynner å legge merke til omgivelsene og de små tingene i hverdagen. Som hvor vakker høsten er for eksempel og hvor godt det er å legge seg på sofaen innimellom og se på en serie. Jeg begynner å finne meg selv igjen og det er så utrolig godt! En rastløs sjel vil jeg nok alltid være men jeg har nå blitt bevisst på å finne balansen. Jeg har ikke lenger et ønske om å stresse meg gjennom hver eneste dag for da går man glipp av så mye.

Jeg har etter noen av de andre innleggene mine fått tilbakemelding fra «bekymrede» familiemedlemmer som har dårlig samvittighet for at de ikke visste hvordan jeg har hatt det. Til dere vil jeg si at jeg stort sett har hatt det bra hele tiden men det har vært tungt innimellom. Det som har vært verst for meg er at jeg har vært så tom for energi til tider. Jeg vil også påpeke at jeg har det bra nå! De temaene jeg har skrevet om er triste men de representerer ikke alt som skjer i livet mitt. Jeg elsker livet og setter pris på hver dag. Det har skjedd mye tungt de siste årene men jeg har også opplevd så ufattelig mye positivt. Jeg er en person som kan bli overlykkelig av småting som at solen skinner eller at jeg hører en sang jeg liker. Dette har gjort at i de tunge stundene har jeg alltid hatt en balanse.

For noen uker siden startet jeg en innsamlingsaksjon til minne om Målfrid. Målet er å samle inn 40000kr til Rosa Sløye aksjonen innen utgangen av oktober. Det har nå kommet inn 36600kr. Om det er noen som har litt penger til overs etter innsamlingsaksjonen som var for Røde Kors på søndag så hadde jeg satt pris på om dere vil hjelpe meg å nå målet. Det er bare 3400kr igjen til målet er nådd. Innsamlingsaksjonen finner dere her: Innsamling til minne om Målfrid Varhaugvik Starheim.

Jeg er veldig takknemlig for alle bidragene som har kommet inn. Har ikke hatt tid til å takke dere alle enda men jeg skal gjøre det så fort jeg får tid til overs. (jf. mitt valg om å ikke stresse for mye) Det samme gjelder alle som har skrevet til meg som følge av blogginnleggene. Jeg har lest alle tilbakemeldingene men har ikke fått tid til å svare alle enda. Tilbakemeldingene har betydd mye for meg! Takk til dere som har skrevet til meg og dere som har snakket med meg om dette når dere har møtt meg.

Høstklem til alle mine lesere

Anne-Merete