På tide å børste støvet av «pennen» igjen!

Sommeren nærmer seg slutten og høsten står for tur. Etter en lengre pause fra skrivingen er jeg klar for å børste støvet av «pennen» igjen. Snart står Rosa Sløyfe aksjonen for tur og jeg vil også i år markere den. Tiden har gått veldig fort. Det virker ikke som det har gått et år siden jeg prydet fremsiden på avisen og utleverte meg selv gjennom bloggen. At det skulle føre til så mye publisitet og en nominasjon til årets Romsdaling var jeg totalt uforberedt på. Helt ærlig så var det litt godt når alt hadde roet seg og jeg kunne gå tilbake til hverdagen. Men det var absolutt verdt det!

For noen dager siden fikk jeg en forespørsel fra Kreftforeningen om jeg ville bidra i en brosjyre de skal dele ut. Bakgrunnen er innsamlingsaksjonen jeg hadde i fjor hvor jeg samlet inn penger til Rosa Sløyfe aksjonen. Jeg er veldig takknemlig for at de har lagt merke til akkurat min innsamling og stiller selvfølgelig opp når jeg får en sånn forespørsel. I år kommer jeg til å fortsette innsamlingen til minne om Målfrid. Siden hun skulle fylt 30 år den 11.september ønsker jeg å markere dagen ved å starte årets innsamling da. Jeg håper alle som ønsker å bidra vil stille opp i år også. Det er ikke mulig uten deres hjelp! ❤

I tillegg til bloggen, vil innsamlingen bli publisert på Facebook siden som dere kan følge ved å trykke på denne linken —> Livet og døden og alt imellom.

Til slutt en liten oppdatering på hva som har skjedd siden sist:

Jeg er ferdig med Mastergraden! Og på tross av operasjonen som satte meg ut av spill en periode klarte jeg å nå målet mitt med å få A på masteroppgaven. Tenk at jeg for fem år siden trodde jeg var for «gammel» til å begynne på skole igjen!

Dagen før jeg ble innlagt på St.Olav var jeg i møte med Sivilforsvaret. Jeg meldte meg frivillig til å være med i Fredsinnsatsgruppen, og i Juni tilbrakte jeg derfor 3 uker på Sivilforsvarets nasjonale kompetansesenter på Starum. Var litt usikker på hvordan det skulle gå siden jeg ble operert bare to måneder før, men det gikk veldig bra.

I sommer har jeg besøkt 8 land. Sverige, Danmark, Tyskland, Polen, Østerrike, Tsjekkia, Slovakia og Ungarn. – Budapest og Praha er definitivt to byer jeg anbefaler alle å reise til.  Men om jeg noen gang reiser på en rundtur i Europa igjen så kommer jeg til å bytte ut bilen med tog!

I disse valgkamp tider vil jeg også informere om at jeg har meldt meg inn i SV. I mine yngre dager lå jeg mye lengre (altfor langt!) til høyresiden politisk. Men livet er fylt med lærdommer og man endrer seg over tid. Jeg har funnet min partipolitiske tilhørighet, hvorfor skal jeg komme tilbake til ved en annen anledning.

Og til sist, jeg har blitt vegetarianer. Har lenge ønsket å kutte ned på inntaket av kjøtt, men det ble bare med tanken. Men tidlig på morgenen den 29.Juni tok jeg steget og kuttet ut alt kjøtt. Og nei, jeg spiser ikke bare salat. Tror faktisk ikke jeg har spist salat i løpet av denne tiden. Men jeg lager nesten all mat fra bunn av og har opplevd gleden i matlaging. Kan tilbringen lang tid på kjøkkenet og eksperimentere med all mulig slags mat. Jeg har også lært meg å lage en av mine favoritter som jeg stort sett bare spiste på reiser, Hummus!

Det var en kort oppdatering på hva som har foregått de månedene jeg ikke har skrevet noe. Dere kommer til å høre mer fra meg fremover 🙂

Anne-Merete

Meg, deg og hele menneskeheten.

Hvert eneste menneske har sin egen historie. Jeg har min og du har din. Vi ser verden på ulike måter, vurderer ting ulikt og har forskjellige syn på livet – og døden. Tenk at det i skrivende stund er ca. 7.498.659.710 unike mennesker her på jorden. Dette er et ufattelig høyt tall. Vi kan aldri bli kjent med hvert eneste menneske, derfor deles vi ofte inn i grupper basert på ulike kriterier. Ut fra de valgte kriteriene utarbeider vi tall og statistikker, noe som i mange sammenhenger er hensiktsmessig, men det fører også til en generalisering.

Jeg tilhører mange ulike grupper, men allikevel er jeg bare meg, et enkelt individ med min egen personlighet. Det samme gjelder for alle andre som skjuler seg bak tallet jeg viste til ovenfor. Hver eneste av de har sin egen historie. Noen er ganske lik oss selv på enkelte områder, og noen er mer ulike oss. Men vi våkner til den samme solen hver morgen, og ser den samme månen på nattehimmelen. Jeg har møtt mennesker i andre deler av verden, som ifølge enkelte gruppeinndelinger tilsier at de er veldig ulik meg, men jeg har oppdaget at vi har veldig mye til felles. Likeså har jeg møtt mennesker som blir delt inn i samme gruppe som meg, og funnet ut av vi er veldig ulike. Det handler om å se enkeltindividene – menneskene bak tallene.

Om vi beveger oss tilbake til det store bildet igjen, så er det idag født ca 335.000 mennesker i verden. Idag har også ca 138.000 tatt sitt siste åndedrag, og forlatt både verden og det store tallet jeg viste til innledningsvis. Men hva sier disse tallene oss egentlig? Ved første øyekast sier de oss ikke mer enn at det er befolkningsvekst. Menneskene bak får vi ikke vite noe om. Kanskje kjenner du noen av de? Kanskje har du eller noen bekjente satt et nytt liv til verden idag, i såfall gratulerer jeg. Eller kanskje har du mistet, og tatt et siste farvel med noen idag? I såfall føler jeg med deg i sorgen. Jeg personlig kjenner ingen som kommer inn under dagens tall. Men det er noen som kjenner de. Det har også vært dager hvor jeg har blitt kjent med nye verdensborgere, og tunge dager hvor jeg har tatt farvel med noen som har forlatt oss. Livet er så fullt av kontraster. Gjør det beste ut av de dagene du er et av de 7.498.659.710 menneskene som lever på jorden. Og prøv å bli kjent med noen av de andre, gjerne noen du tror er veldig ulik deg. For kanskje har dere mer til felles enn du tror! Det er ihvertfall min erfaring.

Om du er nysgjerrig på tallene jeg viste til, som konstant endrer seg, finner du de her.  Jeg har ikke foretatt en kildevurdering, så se på tallene med en «klype salt».

Anne-Merete

Blanke ark og fargestifter til.

2016 er historie, en ferdigskrevet bok med minner. Nå venter 2017, et år med blanke ark og fargestifter til. Nye opplevelser står for tur og nye historier skal skrives. Noen blir som planlagt men de fleste utvikler seg på veien. Man kan ha ambisjoner for det nye året, men hva historien vil berette i ettertid er det ingen som vet. Ei heller hvor mange dager av det nye året man får oppleve.

Jeg har ambisjoner for det kommende året. Men de foregående års historier har lært meg at det meste blir formet på veien. Kanskje åpner det seg nye muligheter som setter meg ut på en annen kurs enn den jeg har staket ut?

Jeg vet ihvertfall at 2017 er et år hvor jeg igjen står ovenfor valg som vil ha konsekvenser for fremtiden. Arkene er blanke og det eneste jeg har skrevet på de er en morgen hvor jeg har sovet altfor lenge, lest nyheter og skrevet dette innlegget.

Ambisjonene sier meg at jeg skal fokusere på det siste semesteret av mastergraden. Og at jeg etterhvert skal se meg om etter en jobb. Fred på jord kan jeg ikke skape, men jeg vil ut i verden. Jeg vil utrette noe, gjøre en forskjell. Kanskje blir det ikke i år, kanskje blir det et annet år eller kanskje aldri. Men ambisjonen er der. Og den er viktig å ha med seg i bagasjen.

Jeg har alltid mål jeg strekker meg etter, det er sånn jeg setter ut min kurs. Noen av målene er langsiktige. Sånn som da jeg for 6 år siden bestemte meg for at det første jeg måtte gjøre om jeg skulle utrette det jeg ønsket, var å starte på utdannelsen jeg snart er ferdig med. Det opprinnelige målet jeg satt meg var å ta en bachelorgrad. Men underveis endre dette seg og det nye målet ble å ta en mastergrad. Og nå, ettersom den graden også snart er fullført, leker jeg med tanken om å engang i fremtiden ta en doktorgrad. Det er foreløpig ikke et mål, bare en tanke om en alternativ vei å ta.

Jeg har i mange år ønsket å skrive en bok. Ikke en bok om min historien sånn som flere har etterlyst. Men en ganske annerledes bok som jeg foreløpig holder for meg selv. Blir dette året hvor jeg endelig begynner å realisere den drømmen? Det står ikke øverst på listen over gjøremål for 2017, det er en langsiktig drøm. Kanskje blir den aldri realisert, eller kanskje en dag i fremtiden går den fra å være en drøm til å bli nedskrevne ord.

Selv om jeg har mål jeg vil oppnå så planlegger jeg ikke livet i altfor stor grad, til det er livet for uforutsigbart. Livet er en reise som blir til etterhvert, og om jeg hadde planlagt alt i minste detalj hadde jeg gått glipp av mye som ikke var en opprinnelig del av planen. For ikke å snakke om skuffelsen over planene det ikke ble noe av. Jeg er spontan og mange av fjorårets historier ble formet på veien. 2016 ble ikke som jeg trodde da jeg for et år siden prøvde å forutsi veien jeg skulle ta, men det ble bedre.

Jeg ønsker dere alle et riktig godt nytt år. Husk at det bare en en dato. Arkene er ikke så blanke allikavel for du tar med deg videre alt fra de foregående år. Men kanskje er det en fin anledning til å reflektere litt rundt hva man vil oppnå i livet og hvem man ønsker å være. Lære av tidligere feil og fokusere mer på det positive. Følg drømmene og sett deg mål. Livet er ikke over før det siste åndedrag er tatt og man er aldri for gammel til å sette ut på en ny kurs i livet.

Anne-Merete

Jeg er nominert til årets romsdaling 2016!

Fredag etter jobb hadde jeg planer om å sove på sofaen for å lade opp til kveldens julebord. Men det endret seg da jeg helt uventet fikk en telefon fra Romsdals Budstikke. De ville forberede meg på at det kom til å stå om meg i avisen dagen etter. Jeg var nominert til årets romsdaling 2016.

Min første tanke var at det er en tulleoppringning fra noen som vil ha det gøy på min bekostning. Men etter som samtalen gikk med redaktøren innså jeg at det var sant. Men jeg måtte søke opp hvilket navn telefonnummeret var registrert på før jeg kunne legge all tvil til side. Og jeg fikk det hele bekreftet i går da avisen publiserte dette: Hvem blir årets romsdaling.

Jeg klarte, og klarer forsåvidt ikke enda, helt å forstå hvorfor jeg er nominert til en sånn pris. Det er flere kandidater som har utmerket seg over flere år. Og blant tidligere vinnere er tidligere statsminister Bondevik, finansmannen Røkke og fotballegenden Solskjær. Jeg ser ikke helt hvor jeg passer inn på en sånn liste, men jeg ser på det som en stor ære! Det betyr at jeg må ha gjort noe riktig iløpet av de siste månedene. Dette er hva de skrev som begrunnelse for nominasjonen: 

skjermbilde-2016-12-18-kl-13-49-50

I avisen står det at Målfrid døde i 2014. Det er feil, hun døde i fjor. Da jeg i september bestemte meg for å markere årets Rosa Sløyfe aksjon ved å fortelle min historie trodde jeg ikke det skulle bli som dette. Et par dager etter jeg begynte å skrive kontaktet lokalavisen meg. Noe som førte til at historien min ble hovedoppslaget i Romsdal Budstikke den 6 oktober. Jeg var i tvil når de kontaktet meg, men kom frem til at om jeg skulle gjennomføre dette «prosjektet» måtte jeg gå hele veien. Og det angrer jeg ikke på. Nettversjonen kan dere lese ved å trykke på denne linken: Jeg kan aldri få søsteren min tilbake, men håper historien min kan redde liv

Takk til alle som har støttet meg de siste månedene, det har vært over alle forventning. I tiden etter at jeg gikk ut med historien har mange kontaktet meg. Det virker som det nå er lettere for folk å snakke om det jeg har gått gjennom, tidligere fikk jeg inntrykk av at flere ikke sa mye fordi de ikke viste hvor grensen for åpenhet gikk. Nå kommer folk bort til meg på jobb, skolen, til og med på butikken. Terskelen er ikke så høy lengre. Jeg har også fått tilbakemelding fra flere som kjente Målfrid. De synest det er godt å kunne lese om henne på bloggen. Både kjente og ukjente har fortalt meg deres egne historier, både om sykdom og det å miste noen.

På nyttårsaften blir det offentliggjort hvem som har vunnet. Jeg er mer enn nok fornøyd med å være nominert, og ser ikke helt for meg at jeg skal vinne. Men jeg setter nominasjonen veldig høyt. Samtidig er det litt vondt å tenke på at jeg aldri får dele denne nyheten med Målfrid.

De som har lyst til å stemme på meg eller en av de andre kandidatene kan gjøre det frem til 23. desember, ved å gå inn på denne linken: Stem frem din favoritt til årets romsdaling.

Ønsker dere alle en fin fjerde søndag i advent.

Anne-Merete

 

Farvel November.

Frem med barberhøvelen, november er snart over. Mange barter forsvinner og vi går inn i julemåneden. Siden jeg verken har bart eller julestemning blir det ikke stor overgang for meg.

Jeg lever i min egen boble for tiden, sammen med Marx, Durkheim og Weber. Med andre ord, eksamenstid. Mamma har gitt opp å spørre meg om julegave ønsker. Om julegave planleggingen hadde hatt relevans til pensum kunne jeg kanskje engasjert meg litt mer.

Men her sitter jeg altså å skriver dette innlegget, noe som ikke er pensum. Kanskje et bevis på at mennesket ikke er helt rasjonelt, pensum igjen.

Jeg skal ta et steg ut av boblen et øyeblikk og oppsummere måneden som har gått, uten innblanding av samfunnsvitenskapelige teorier. Jeg har en følelse av at november har gått veldig fort, men ved å ta et tilbakeblikk ser jeg at det har hendt mye.

I begynnelsen av måneden var jeg i Trondheim, fotballhovedstaden som jeg kaller den. Jeg var på samling i regi av kreftforeningen for de som har en genfeil som gir økt risiko for kreft. Jeg reiste på fredag, og siden seminaret ikke begynte før lørdag utnyttet jeg muligheten til å slappe av. I godt selskap av en nyinnkjøpt bok gikk jeg på restaurant, ja for det er faktisk ikke feil å spise ute alene. Etter en stund dro jeg og boken til Starbucks, før vi gikk til sengs sammen. Om noen lurer så er boken skrevet av Åsne Seierstad og heter To søstre.snapseed-6Dagen etter begynte samlingen, som varte i to dager. Jeg møtte en fantastisk gjeng som jeg utvekslet erfaringer med. Det var godt å snakke med andre som har genfeilen, da det ikke er så mange av oss.  I notatene fra samlingen har jeg skrevet et sitat fra den, «Den enkelte har aldri med et annet menneske å gjøre, uten å holde noe av dette menneskets liv i sine hender». Tenk over betydningen, ganske sterkt.

Helgen etter var fylt av glede da tantegutten min ble døpt. Det er så fint å få nye tilskudd til familien, flere mennesker å elske. De som leste Den gule kjolen – sorgen og minnene om det som aldri ble. fikk med seg at det ble en veldig gul helg. Lilla var yndlingsfargen til Målfrid i lang tid, men en uttalelse på sykehuset gjorde at gult ble en symbolsk farge på det som aldri ble.

Fredag, uken etter, ble jeg invitert på champagne-middag. Den ble holdt på Molde Fjordstuer og som navnet tilsier, det var en sprudlende aften. Ja og «litt» julemat, en 10 retters med mye spennende. fullsizerender
To dager etter var det endelig Cupfinale. Jeg hadde forsøkt å skaffe billetter, uten hell. Noe som førte til at jeg ble sittende å se kampen i Molde. Det ga meg tid til å skrive innlegget Man må ikke hate Molde by for å elske Rosenborg!, som Romsdals Budstikke publiserte. Et lite plaster på såret for at jeg ikke kom meg til Oslo.

Dagen etter tok innlegget helt av på en gruppe for Rosenborg supportere. Selv om jeg ikke tok opp tribunekultur, ble det en lang diskusjon om nettopp det. For de som tror det bare er motsetninger mellom de ulike supportergruppene kan jeg informere om at det, i aller høyeste grad, er ulike meninger innad i de ulike klubbene også.

Det er helgene som har hatt de store begivenhetene denne måneden. Midt i uken har jeg lest til eksamen. Da har jeg vært inne i en liten boble med de filosofiske tenkerne. I år har jeg klart å forberede meg så godt at det ikke føles stressende, selv om neglene vitner om noe annet.

Om en uke skal jeg ta frem nisseluen og legge bort bøkene. Da kan det hende jeg kommer med litt mer innholdsrike innlegg enn dette, som endte opp med å handle om alt og ingenting. Også kom det med litt snikreklame på det ene bildet ser jeg. For å utelate all tvil, dette innlegget er ikke sponset.

Avslutningsvis gjør jeg som i oktober og viser topp 3 listen. Den viser de innleggene som er lest og delt flest ganger denne måneden.

Topp 3 – November 2016

  1. Man må ikke hate Molde by for å elske Rosenborg!
  2. Den gule kjolen – sorgen og minnene om det som aldri ble.
  3. 1 Søndag i advent – et lys for Målfrid.

Anne-Merete

Lytt til stillheten, den har mye å fortelle.

Noen ganger kommer man over «visdomsord» som treffer deg som en pil. Ord som, selv om de er skrevet av en fremmed, er rettet mot deg. Du føler det var meningen du skulle lese ordene, akkurat da.

Jeg har alltid vært glad i dikt og sitater som får meg til å reflektere. En av favorittene er Rumi. Ordene jeg kom over idag fikk meg til å revurdere hvordan jeg bruker tiden min. Det var ikke et langt dikt man måtte filosofere over for å finne en mening i. Det var ni ord, som når de ble satt sammen sa meg akkurat det jeg trengte.

Listen to silence.
It has so much to say

Lytt til stillheten, den har så mye å fortelle. Noe så enkelt men allikevel noe så tankevekkende. Jeg lytter ikke så ofte til stillheten lenger, og jeg tar altfor sjelden en pause fra omverden og bare tenker!

Jeg gjorde det mye når jeg var barn. Nå skal det være sagt at jeg vokste opp på en tid da det ikke var internett og mange forstyrrelser som stjal tiden. Men jeg har også gjort det som voksen. Jeg har reist ut i verden alene, ofte uten internettdekning. Noen ganger har jeg dratt  ut i naturen noen timer for å sette meg ned å reflektere.

overland

Innimellom gikk jeg ned til sjøen og hørte på bølgeskvulpet, helt alene i nattemørket. Det ga en indre ro og mange biter falt på plass under disse øyeblikkene. Det var bare meg og mine tanker. Jeg ble kjent med meg selv. Hvem jeg var, og ikke hvem omverden forventet jeg skulle være.

Jeg skal ta ordene til meg. Jeg skal finne meg selv igjen, selv om jeg ikke har mistet meg selv. Men kanskje en liten del av meg har forsvunnet i nåtidens jag om å alltid være tilgjengelig. Jeg tar meg selv i å sitte med telefonen innimellom av vane, ikke fordi jeg skal noe spesielt.

Kanskje burde vi alle ta oss en liten Time Out fra hverdagen av og til? Det behøver ikke være alene, ta med noen du trives sammen med. Sett dere ned og prat, tenk og legg igjen telefonene hjemme. Jeg har fått mye ut av det før og håper jeg vil bli flinkere til å gjøre det igjen, både alene og sammen med andre.

Anne-Merete

Foto: Christer Olsen. – Øverlandsvatnet høsten 2015.

Hva er du mest takknemlig for akkurat nå?

Glem alle bekymringene og problemene for en stund og tenk over hva du er takknemlig over.

Vi har alle noe å sette pris på i livet, ofte mer enn vi er klar over.

Jeg er takknemlig for at jeg har våknet til en ny dag.

For at jeg bor i et av verdens tryggeste land.

For at jeg har en fantastisk familie,

og venner

————————————–

Jeg vet ikke hva morgendagen bringer,

men jeg vet at akkurat nå har jeg mye å være takknemlig over.

Sett pris på dagen dere har fått, den er en gave ikke alle får oppleve.

Ønsker alle en riktig god helg

Anne-Merete

Livet er herlig dere!

Det er litt vemodig at oktober begynner å nærme seg slutten. Denne måneden har vært veldig spesiell for meg på mange måter. Jeg har endelig klart å ta tak i sorgen over å miste min søster. Jeg har begynt å fokusere på de tingene som er viktig for meg i livet og jeg har for første gang virkelig sett hvor vakker høsten er.

05co0112

Jeg har aldri likt å slappe av og gjøre ingenting. Dagene måtte alltid fylles med noe spennende eller meningsfullt. Om jeg skulle «kaste bort» tiden på å se serier var det noe jeg gjorde i senga. Noe som selvfølgelig resulterte i lite søvn. Jeg fortsatte denne livsstilen også når Målfrid døde, men da presset jeg meg selv enda mer. Det var en effektiv måte å slippe unna den verste sorgen på. Etter begravelsen gikk livet mitt tilbake til det «normale» med fulltidsjobb, masterstudium og to barn. Jeg ble fra første stund kastet inn i hverdagen igjen, og måtte stenge inne sorgen siden min eldste sønn skulle konfirmeres dagen etter begravelsen. Det gikk bra så jeg fortsatte bare å stenge den inne. Jeg har alltid vært veldig sosial men etter dødsfallet ble jeg enda mer sosial. Hvordan jeg fikk tid til alt dette kan jeg ikke forstå når jeg tenker tilbake på det. De ukene barna ikke var hos meg var det bare soverommet og badet som ble brukt siden jeg alltid var på farten og sjelden hjemme. Dette gikk veldig bra helt frem til for ca et år siden da kroppen min begynte å si fra at nå var det nok!

05co0011

Jeg stod på jobb en dag og opplevde at kroppen streiket, den ville ikke ta del i denne livsstilen lengre. Jeg hadde presset meg selv så langt at jeg hadde blitt utbrent, og stod nå i en situasjon hvor jeg var helt tom for energi samtidig som jeg ikke fikk sove. Tegnene hadde nok vært der men jeg hadde vært for opptatt til å legge merke til de. Nå når jeg endelig forstod at jeg måtte slappe av så klarte jeg det ikke. Jeg kunne ligge på sofaen i flere timer uten å ha slappet av, kroppen var så stresset at den klarte ikke roe seg. Sorgen jeg ikke ville kjenne på begynte å dukke opp og det stresset meg enda mer for jeg ville unngå den følelsen. Men jeg nektet å akseptere at jeg var utbrent så jeg fortsatte å presse meg selv med en kropp som var for sliten til å gjøre noe.  Jeg så ingen utvei fra dette stresset og innimellom tenkte jeg at eneste løsning var å reise til en hytte langt oppe på fjellet. Der kunne jeg lade opp batteriene.

Det siste året har jeg tidvis vært sykemeldt, tilbake i jobb, så sykemeldt igjen, så 50% sykemeldt for deretter å innse at dette går ikke lengre. Jeg må begynne å prioritere livet mitt på en måte som gjør at jeg får det bedre. For snart to måneder siden sa jeg opp jobben for å ha fullt fokus på det siste året av masteren og kunne ha mer tid til familie og venner. Jeg begynte å reflektere over hva jeg ville med livet mitt og gikk inn for å fokusere på det. Det var en enorm lettelse å komme frem til dette og jeg satset på at alt ville ordne seg selv om jeg ikke hadde jobb. Å fortsette sånn som jeg hadde gjort det siste året var ikke lengre et alternativ, bitene begynte endelig å falle på plass. Da min tidligere arbeidsgiver fikk vite at jeg hadde sagt opp jobben fikk jeg tilbud om å jobbe som ekstrahjelp der når det passet meg. Det er en jobb i administrasjonen på skolen hvor jeg studerer så det passer meg ypperlig. Jeg har igjen fått tilbake søvnen og klarer å finne roen ved å ligge på sofaen å gjøre absolutt ingenting. Jeg har begynt å innse at man har mange muligheter i livet så lenge man prioriterer riktig.

05co0057

Den siste måneden har jeg tenkt på alt jeg ikke hadde opplevd om jeg ikke hadde bremset meg selv og tatt de riktige valgene. Jeg har fått mer tid til de menneskene som betyr noe i livet mitt, jeg fikk tid til å begynne på denne bloggen som igjen har resultert i at sorgen jeg har stresset med å unngå har fått en «naturlig» del av livet  mitt. Jeg har igjen fått tid til å konsentrere meg om det akademiske, noe jeg finner stor glede i.

Det er så godt å ikke stresse fra det ene til andre hele tiden. Det er først da man begynner å legge merke til omgivelsene og de små tingene i hverdagen. Som hvor vakker høsten er for eksempel og hvor godt det er å legge seg på sofaen innimellom og se på en serie. Jeg begynner å finne meg selv igjen og det er så utrolig godt! En rastløs sjel vil jeg nok alltid være men jeg har nå blitt bevisst på å finne balansen. Jeg har ikke lenger et ønske om å stresse meg gjennom hver eneste dag for da går man glipp av så mye.

Jeg har etter noen av de andre innleggene mine fått tilbakemelding fra «bekymrede» familiemedlemmer som har dårlig samvittighet for at de ikke visste hvordan jeg har hatt det. Til dere vil jeg si at jeg stort sett har hatt det bra hele tiden men det har vært tungt innimellom. Det som har vært verst for meg er at jeg har vært så tom for energi til tider. Jeg vil også påpeke at jeg har det bra nå! De temaene jeg har skrevet om er triste men de representerer ikke alt som skjer i livet mitt. Jeg elsker livet og setter pris på hver dag. Det har skjedd mye tungt de siste årene men jeg har også opplevd så ufattelig mye positivt. Jeg er en person som kan bli overlykkelig av småting som at solen skinner eller at jeg hører en sang jeg liker. Dette har gjort at i de tunge stundene har jeg alltid hatt en balanse.

05co0008

For noen uker siden startet jeg en innsamlingsaksjon til minne om Målfrid. Målet er å samle inn 40000kr til Rosa Sløye aksjonen innen utgangen av oktober. Det har nå kommet inn 36600kr. Om det er noen som har litt penger til overs etter innsamlingsaksjonen som var for Røde Kors på søndag så hadde jeg satt pris på om dere vil hjelpe meg å nå målet. Det er bare 3400kr igjen til målet er nådd. Innsamlingsaksjonen finner dere her: Innsamling til minne om Målfrid Varhaugvik Starheim.

Jeg er veldig takknemlig for alle bidragene som har kommet inn. Har ikke hatt tid til å takke dere alle enda men jeg skal gjøre det så fort jeg får tid til overs. (jf. mitt valg om å ikke stresse for mye) Det samme gjelder alle som har skrevet til meg som følge av blogginnleggene. Jeg har lest alle tilbakemeldingene men har ikke fått tid til å svare alle enda. Tilbakemeldingene har betydd mye for meg! Takk til dere som har skrevet til meg og dere som har snakket med meg om dette når dere har møtt meg.

Høstklem til alle mine lesere

Anne-Merete

Mitt andre møte med lokalavisen – man lærer så lenge man lever.

Forrige gang jeg var i lokalavisen er ikke noe å være stolt av. Men denne gangen er det annerledes. Jeg har stått frem for å forebygge kreft, noe som er i stor kontrast til første gang da jeg stod frem med noe som kunne føre til kreft.

Det er mange år siden jeg var i lokalavisen for første gang. Det var den tiden røykeloven skulle innføres og budstikken ville vite hva folks meninger var. Dette var før Facebook, blogging og nettavisens tid. Alt som vitner om denne flausen er en gammel gulnet avis jeg har liggende i en kasse, og mine meninger om røykeloven er nok enda mer gulnet enn avisen.

Det lå vel i kortene at dette ikke akkurat skulle være et øyeblikk å være stolt av senere. For det første var jeg på den tiden motstander av røykeloven. For det andre så fulgte journalisten oss en hel lørdagskveld. Det begynte med et vorspiel i nabolaget og endte i en karaokebar. Den eneste trøsten jeg fant i ettertid var at dette ikke var en TV-reportasje.

For mandagen etter kom det et tosiders oppslag i avisen hvor unge lovende Varhaugvik var avbildet med en mikrofon i hånden og trodde hun eide scenen. Dette er så pinlig å se tilbake på at jeg skal la være å nevne alle dere andre som også var med i reportasjen. Jeg regner med jeg ikke er den eneste som har blitt litt mer voksen siden den gang.

Man lærer så lenge man lever.

Men denne gangen er det annerledes. Jeg har ytrer meg  om en sak jeg virkelig står for. Og fronter noe som er viktig. Når jeg tenker over disse kontrastene innser jeg hvor mye jeg har endret meg. Man lærer så lenge man lever er et veldig dekkende begrep. Jeg har endret meg totalt i politiske standpunkter, mitt menneskesyn er jeg mye mer stolt av enn det jeg hadde den gang, og sist men ikke minst har jeg blitt mye mer reflektert over hvilke standpunkt jeg tar. Jeg har rett og slett blitt voksen! Men samtidig også veldig barnslig innimellom. For man er ikke voksen uten at man tørr å være barnslig.

Den livssituasjonen man befinner seg i kan endre seg over tid. Jeg lurer noen gang på hva mamma og pappa trodde det ville bli av meg i ungdomstiden når jeg ga blaffen i skole og livet var en fest. Livet er fortsatt en fest på mange måter, men at jeg som var så skolelei nå finner stor glede i studiene er et bevis på at noe har skjedd underveis.

Om du går gjennom en tung periode i livet så kan jeg forsikre deg om at det sannsynligvis vil bli bedre. En dag i fremtiden vil du se tilbake på det som et vondt minne. Og hvem vet, kanskje kommer du styrket ut av den motgangen. Kanskje ser du i ettertid at det ikke var noe stort problem allikavel. Eller kanskje husker du at det var vanskelig men har kommet deg gjennom det.

Dessverre er det noen sår som er så dype at de aldri vil gro helt. Men min erfaring er at det er mulig å leve videre med de, etterhvert vil de slutt å blø og bli arr du bærer på resten av livet. Du vil etterhvert kunne kjenne på de uten at smerten blir like stor som et åpent sår. Og innimellom åpner de seg kanskje igjen men de vil kunne gro atter en gang. Kanskje ikke mye, men litt. En del av deg vil mangle og du bærer på en smerte. Men om du reflekterer litt over det så vil du kanskje se at du har mye annet i livet som er positivt.

Prøv å fokuser på det positive. Jeg ser på det som en vektskål. Sørg for å jevnlig fylle på den positive siden. Da vil du være mye mer styrket når det oppstår hendelser hvor det negative tynger deg. Det var en periode jeg mente ordtaket; etter motgang kommer medgang, var en bløff. Til slutt virket det som at det etter motgang bare kom enda mer motgang. Men jeg tok feil. Det var bare veldig mye motgang på en og samme tid. Nesten så man ikke trodde det kunne være sant. Men det var medgang innimellom alt det vonde. Visst ikke så hadde jeg ikke kommet meg dit jeg er nå. Det er lettere å se dette nå i ettertid. For oppi alt det vonde har livet også vært vakkert.

Takk til Romsdals Budstikke.

Avisartikkelen fra i går er også lagt ut som nettversjon. Opprinnelig måtte man ha abonnement for å lese den men jeg tok kontakt med Romsdals Budstikke og ba de om å gjøre den gratis. Begrunnelsen for dette er at jeg mente det var feil å ta betalt for en sak som er laget for å støtte brystkreftsaken. Alle burde derfor ha mulighet til å lese den gratis. Etter at den hadde ligget ute som betalingsversjon noen timer fikk jeg ønsket oppfylt. De hadde tatt en avgjørelse om å lytte til argumentene mine og gjorde artikkelen gratis. I utgangspunktet gjorde de aldri dette med de store sakene så det var et unntak de gjorde. Jeg vil derfor utrette en stor takk til Romsdals Budstikke for å komme frem til den avgjørelsen.

Takk til dere.

Jeg har fått så mange henvendelser etter gårsdagens avisoppslag at det hele føles litt overveldende. Jeg var i Molde sentrum i går og det det er ikke akkurat hverdagskost å se seg selv på alle avis stativene. Jeg har fått tilbakemelding fra så mange at jeg har ikke hatt tid til å besvare alle henvendelser enda. Men det kommer. Også var det jo litt stas at selveste ordføreren i Aukra sendte meg noen hyggelige ord.

Om du vil lese artikkelen trykker du på denne linken: Jeg kan aldri få søsteren min tilbake, men håper historien min kan redde liv.

En link til artikkelen hvor unge lovende Varhaugvik gjorde sin debut eksisterer heldigvis ikke. Men dere kan i stede trykke på denne linken som tar dere til en innsamlingsaksjon jeg har startet for å støtte kreftforeningen. Her kan dere også legge igjen en hilsen på veggen. Jeg hadde blitt veldig glad om de som kjente Målfrid kan dele minner dere har om henne på den siden: Til minne om Målfrid Varhaugvik Starheim

skjermbilde-2016-10-06-kl-19-24-15
Hjelp meg å samle inn penger til kreftforeningen.