Happy Birthday in Heaven – 30 års dagen du aldri fikk oppleve.

Idag, 11 September 2017, skulle du feiret 30 års dagen din Målfrid. Dessverre levde du ikke lenge nok til å feire den store dagen. Jeg tente et lys for deg når jeg våknet idag tidlig, stengte verden ute et øyeblikk og reflekterte over meningen med livet og døden.

Man vet ikke hvor mange timer man får her på jorden, eller hvor mange bursdager man får feiret. Derfor er det viktig å gjøre det beste ut av livet. Min trøst er at du virkelig levde de 27 årene du fikk tildelt på jorden Målfrid. Du var full av livsglede og optimisme. Jeg savner spøkene dine, smilet ditt, samtalene vi hadde og nærværet ditt. Du har etterlatt et stort tomrom som aldri kan fylles. Noen ganger når jeg ser på bildet av deg i vinduskarmen kan jeg føle din tilstedeværelse. Jeg husker stemmen din, latteren din og smilet ditt. Det er nesten som om bildet blir levende på et vis. Minnene er så sterke, og det er jeg veldig glad for.

Mye har skjedd siden du forlot oss Målfrid. Jeg hadde så inderlig ønsket å delt det med deg. Men kanskje er du en eller annen plass og ser ned på oss? Kanskje hører du meg de gangene jeg sitter helt alene og snakker til deg? Jeg håper og tror vi møtes igjen, noe annet er utenkelig og meningsløst. Ditt liv, din personlighet og din styrke er en inspirasjon. Jeg lover deg at jeg skal gjøre det beste ut av livet og aldri gi opp i motgang.

Det ble dessverre ingen bursdagskake eller gaver den 11.September 2017. Men for å markere dagen din har jeg startet en innsamlingsaksjon til minne om deg. Den går til Rosa Sløyfe aksjonen. Elsker deg, savner deg og er så glad for at jeg er storesøsteren din!

Happy Birthday in Heaven kjære lillesøster ❤

De som ønsker å legge igjen en donasjon til minne om Målfrid på 30 års dagen hennes kan gå inn på denne siden: Innsamling til minne om Målfrid.

Symbol på kjærlighet og savn. 


Når jeg var yngre følte jeg en viss redsel for gravplasser, spesielt når det var mørkt ute. Nå føler jeg det er en av de mest fredfulle steder å være. Lørdag var hele familien på gravstedet for å pynte med blomster og lys. På kvelden, etter mørket hadde senket seg, tok jeg turen tilbake for å se. Graven var så vakker med blomster og levende lys. De var tydelige symboler på kjærlighet og savn!

Vi hadde en liten diskusjon på dagen om hvorfor gresset aldri gror helt opp foran graven. Svaret på det er nok at den blir besøkt så ofte. Hver gang jeg besøker graven er det fotavtrykk der.

Målfrid ❤️ Høyt elsket, dypt savnet!

To år siden du døde – Jeg savner deg hver dag Målfrid!

I dag er det to år siden jeg så for meg at hele livet mitt skulle kollapse. Nøyaktig 24 måneder har gått siden min lillesøster Målfrid døde, bare 27 år gammel. Den 29 April 2015 var jeg usikker på om jeg ville være i stand til å leve videre med sorgen. Det er uten tvil det vondeste jeg har opplevd i hele mitt liv. Men utrolig nok har vi mennesker en styrke i oss som gjør at vi kommer oss gjennom de mest utenkelige situasjoner. Det har vært to vonde år, men også to gode år. For livet går videre, og jeg har opplevd mye glede i hverdagen. Glede og sorg har gått hånd i hånd. 

Jeg tok mange bilder de siste dagene av hennes liv, bilder jeg aldri kommer til å publisere eller vise til noen utenfor familien. I går så jeg gjennom de bildene, og midt i blant de så jeg et bilde av en side fra en brosjyre. Husker ikke hvilken brosjyre det var, men tror det var noe som ble utdelt til de som var i livets siste fase. Der stod det skrevet noe jeg synest var veldig fint. Jeg vil dele de ordene med dere. Kanskje er det flere som kan finne trøst i de.

Det siste skrittet.

Vi mennesker har alltid hatt ulike bilder av overgangen mellom liv og død. Mange handler om at vi skal reise over en elv eller et hav til det land vi ennå ikke kjenner.

Tenk deg at du står ved stranden en sommerkveld og ser et vakkert fartøy som gjøres klart til avreise. Seilene heises. Når kveldsbrisen kommer fylles seilene og båten glir ut på det åpne havet. Du følger den med blikket på ferden mot solnedgangen. Den blir mindre og mindre, og til slutt forsvinner den som en liten prikk i horisonten. Da hører du at noen ved siden av deg sier «Nå har hun forlatt oss».

Forlatt oss for hva? Dette at hun har blitt stadig mindre og til slutt forsvunnet er jo bare slik du ser det. I virkeligheten er hun jo like stor og vakker som da hun lå ved stranden! Nettopp i det du hører stemmen som sier at hun har forlatt oss, finnes det kanskje noen på en annen strand som ser henne dukke opp i horisonten, noen som venter på å få ta imot nettopp henne når hun når sin nye havn.


Minnet om at jeg leste dette et par dager før hun døde er svakt. Men jeg husker hvor jeg satt når jeg leste det, og at det gjorde godt. Man kan ikke med sikkerhet vite hva som skjer etter døden, men man kan velge hva man vil tro. Kanskje er hun gjenforent med mormor og farmor? Kanskje har hun hilst på farfaren hun aldri fikk møte i dette livet? Og kanskje leker hun med Tanja, hunden vi hadde da vi var barn? Jeg liker å tro det. Det at Målfrid har tatt denne reisen til det ukjente stedet som døden faktisk er, gjør at jeg ikke lenger frykter den på samme måte. For kanskje vil vi en dag gjenforenes? Jeg velger å tro det. 

                  Jeg savner deg Målfrid ❤️ 

Når døden stjeler bestevenninnen din. 

True friends are never apart,

Maybe in distance, 

but never in heart. 

Vi kan aldri få tilbake Målfrid, derfor er det så viktig for meg at minnene om henne lever videre! For da er hun på en måte alltid sammen med oss. Det gjør meg så godt når andre prater om henne og forteller om opplevelser de hadde sammen. Jeg har hatt Målfrid i livet mitt siden hun ble født, andre har blitt kjent med henne senere, men jeg tviler ikke på at hun har betydd like mye for de som for meg. Det er ikke antall år du har kjent et menneske, eller blodsbånd som indikere hvor nære man er hverandre. Venner kan være like viktige som familie, i enkelte tilfeller viktigere. Jeg kan ikke forestille meg hvordan det hadde føltes om jeg hadde mistet mine beste venninner. Det hadde blitt et enormt tomrom og en savn jeg hadde båret på resten av livet.

Målfrid var elsket av mange, og det er flere som sitter igjen med savnet etter en venninne de aldri mer får dele tanker og opplevelser sammen med. Den tunge tiden har ikke bare påvirket oss i familien, men også så mange andre. En av disse er Selia. Jeg vet hvor mye hun betydde for Målfrid. Selia skrev igår noen ord til Målfrid på Facebook. Det var så ekte og vakkert! Med tillatelse fra henne deler jeg det her, sammen med noen bilder hun sendte meg av de to. ❤

It’s been a long day without you, my friend.

And I’ll tell you all about it when I see you again

We’ve come a long way from where we began

Oh, I’ll tell you all about it when I see you again ❤

Snart 2 år siden du dro ifra oss Målfrid 💔

Minnes om gangen når jeg dro til Molde for å besøke deg!

Tårene trillet pga alle de dårlige nyhetene, sorgen fordi vi kanskje viste at vi ikke var sterke nok…

Fordi jeg ikke ville miste deg. Men håpet var der alltid ❤


Jeg savner deg så utrolig mye,

savner å ha deg her sammen med meg.

Min bestevenn ❤

Snart 2 år siden jeg satt å holdt deg i hånden, så takknemlig for at jeg fikk være sammen med deg til den dagen du forlot oss ❤

Du er godt gjemt, og jeg kommer alltid til å ta vare på alt vi har sammen ❤

Du er fortsatt enestående og fortsatt det sterkeste menneske jeg kjenner ❤

Er så glad i deg !! 😘

Selia Hjortnes – 11.04.17

Tusen takk til Selia for at jeg fikk dele dette. Det betyr veldig mye for meg å få høre hvor mye Målfrid har betydd for deg. Og bildene var fantastiske! Det bildet hvor dere hadde syklet opp på en fjelltopp er en god illustrasjon på hvem Målfrid var. Hun hadde kreft på det tidspunktet, men pågangsmotet og styrken var enorm! Jeg er så ufattelig stolt av lillesøsteren min ❤

Om det er flere som har tanker, minneord, bilder eller opplevelser de ønsker å dele her på bloggen er det bare å ta kontakt.

Anne-Merete

1 Søndag i advent – et lys for Målfrid.

Så tenner jeg et lys i kveld, jeg tenner det for Målfrid
Det står og skinner for søstra, som skulle vært tilstede
Så tenner jeg et lys i kveld, jeg tenner det for Målfrid

Nå kommer tiden på året hvor det er flest merkedager. Dager hvor man tar en pause fra hverdagens stress og tilbringer tid med familien. En høytiden som aldri blir som før, og dager hvor det er noen som mangler.

1 søndag i advent kom litt brått på i år. Jeg er midt i eksamenstiden og det er ikke mye adventstemning. Jeg er ikke helt forberedt på at julehøytiden igjen står for døren. Er ikke helt villig til å slippe den inn enda. Høytiden som alltid har vært forbundet med glede og forventning har nå med seg en liten bismak. Sorgen over en lillesøster som ikke er med oss lenger.

Men samtidig ser jeg frem mot julen. I fjor feiret vi den første julen uten Målfrid. Jeg hadde grudd meg lenge og så for meg en veldig tung høytid, sterkt preget av hennes fravær. Men det gikk overraskende bra. Vi var innom gravstedet å pyntet med blomster, lysende julefigurer og engler. Det var et gravsted som skilte seg veldig ut fra de andre. Det er det for så vidt hele året, men den dagen var veldig spesiell.

På kvelden kunne man se mange fotavtrykk foran graven. Avtrykk som symboliserte hvor mange som hadde vært innom. Mennesker som også følte på savnet. Blomster og fotavtrykk etterlatt på graven av ukjente som hadde Målfrid i tankene midt i julehøytiden.

img_4995

Nå er jeg på Aukra med familien og i kveld skal jeg hjem å tenne et lys. Julen har ikke en religiøs betydning for meg, den handler i hovedsak om kultur og tradisjoner. Når jeg i år tar opp igjen tradisjonen med å tenne lys hver søndag i advent vil det ha en ny mening. Jeg tenner lys for Målfrid.

Når du er vant til å ha noen hos deg under merkedagene og de plutselig ikke er der lengre får noen av dagene et nytt innhold. Man skaper nye tradisjoner for å minnes de som er borte. Adventssøndagene hvor jeg tidligere har tent et lys når det passer seg, om jeg tilfeldigvis hadde lilla lys liggende, vil fremover bli merkedager hvor jeg minnes Målfrid i førjulstiden. Og det passer veldig bra med lilla lys siden det var en av Målfrid`s yndlingsfarger.

Ønsker dere alle en fin 1 søndag i advent, uansett hva dagen betyr for dere personlig. Ta vare på hverandre og sett pris på de nære og kjære. Det er ingen garanti for at de er hos deg neste gang du går inn i denne høytiden. Strekk ut en hånd til de som er ensomme og alene. Jeg er så heldig å ha et nært forhold til min familie, men det er ikke alle som har den gleden.

Anne-Merete

Den gule kjolen – sorgen og minnene om det som aldri ble.

03co3049

Livet blir aldri helt komplett igjen. Det er alltid noen som mangler. Noen ganger gjør savnet at man tar ufornuftige beslutninger som å kjøpe en kjole bare fordi den er gul. Ikke fordi jeg i utgangspunktet ville ha en gul kjole, men fordi Målfrid engang sa hun ville ha en.

En gul kjole ble symbolet på et tomrom jeg fikk kjenne på allerede dagen etter begravelsen til min lillesøster. Da skulle min eldste sønn konfirmeres. Noen måneder tidligere hadde Målfrid fått innbydelse til konfirmasjonen. Hun gledet seg til å komme og det var da hun sa hun hadde lyst å kjøpe en gul kjole. Men da den store dagen kom var det ingen som dukket opp i gul kjole.

Jeg valgte gult tema for konfirmasjonen, til minne om Målfrid. Ved siden av gule talgelys og blomster stod det på gavebordet et bilde av Målfrid og konfirmanten. Tanten han hadde tatt et siste farvel med dagen før han skulle konfirmeres. Hun var veldig ung da han ble født og sa til meg engang at han føltes som en lillebror da hun vokste opp.

gul

Tidligere i år så jeg en gul kjole i en butikk. Da gikk tankene mine til Målfrid. Var det en sånn kjole hun hadde kommet til å kjøpt? Eller hadde hun ombestemt seg og tatt en annen kjole med en helt annen farge? Det vet jeg ikke siden hun aldri kom seg så langt, men jeg bestemte meg for å prøve kjolen. Da jeg tok den på kom sorgen veltende over meg. Det skulle vært Målfrid som stod her i prøverommet og tok på seg denne kjolen. Jeg hadde aldri vært på utkikk etter gul kjole, men nå var det altså jeg som stod her i en. Livet er så uforutsigbart og ting blir ikke alltid som planlagt.

Da jeg så meg i speilet føltes det så personlig. Som om denne tilfeldige kjolen jeg så i butikken var en del av minnet om Målfrid. Jeg klarte ikke henge den tilbake og endte opp med å kjøpe den. Fornuften min sier at dette bare er en kjole i en butikk som ikke har noe med Målfrid å gjøre. Men minnet fra sykehuset da hun fortalte meg at hun ville kjøpe en var så sterkt at jeg ikke lot fornuften vinne denne gangen. Jeg bare måtte ha kjolen!

kjole2

Sorgen er så tilfeldig. Den slår til når man minst venter det og gjør at man innimellom tar valg man ikke ellers ville tatt. Bare for å holde minnet levende og føle seg litt nærmere den man har mistet. For meg ble den gule kjolen en trøst. En fattig trøst sådan, men like fullt noe som gjorde meg glad i alt det triste.

For noen måneder siden ble jeg tante til en fantastisk liten gutt og imorgen skal han døpes. Igjen står vi ovenfor en dag hvor Målfrid sitt fravær vil merkes. Han har aldri møtt tanten sin, men etterhvert som han blir eldre vil han bli kjent med henne gjennom minner vi skal dele.

I morgen skal vi feire et nytt liv og tilskudd til familien. Samtidig vil tankene gå til det livet vi har mistet. En tante sitter i himmelen og ser ned på tantegutten sin som blir døpt i den samme kirken hvor vi i fjor tok farvel med henne. Jeg skal ha på meg den gule kjolen.

Anne-Merete

Vi fokuserte på livet helt til siste slutt – om å ha en søster som kjemper mot døden.

Å være pårørende til noen som kjemper mot døden er ikke enkelt. For hva gjør man når forskningen sier at forventet levetid er to år og man samtidig prøver å bevare håpet? Ikke bare for seg selv men også for den som er syk. Den største lærdommen fra dette er å fokusere på livet og ikke døden. Perioden før Målfrid døde knyttet et mye sterkere bånd mellom oss.

Jeg kan høre bekken sildre utenfor soveromsvinduet mitt. Den har gitt meg en indre ro helt siden jeg var barn. De siste fire årene har jeg bodd i min mors barndomshjem. Det var hit til Molde jeg reiste i helgene da jeg var liten. Livet på «bondelandet» falt aldri i smak hos meg så fra jeg var 6 år gammel reiste jeg ofte med buss fra Aukra for å besøke mormor og morfar. I tunge stunder fant jeg alltid roen her. Litt underlig i grunn, for man hører oftest om folk som reiser på landet for å finne roen.

Men bekken som hadde gikk meg ro hele livet mistet sin virkning rett etter at jeg flyttet hit. En dag opplevde jeg at de strieste strømmene kom fra øynene mine. Lyden av bekken ble overdøvet av hiksting og kinnene mine var like våte som bekken. Smerten over det jeg akkurat hadde fått vite kunne ikke engang mitt barndoms fristed kurere. Min lillesøster som vi trodde var frisk fra brystkreft hadde fått spredning!

Er det lys i enden av tunnelen?

Den dagen visste jeg ikke hva det innebar å ha spredning. Jeg visste ikke hva prognosene var og hvor alvorlig det var. Men allikavel ble jeg helt slått ut av den beskjeden. Jeg har alltid hatt en overbevisning om at det er lys i enden av tunnelen, men nå virket tunnelen så uendelig lang. Jeg begynte å lure på om tunnelåpningen i det hele tatt var åpen på den andre siden, for det var ikke noe lys der lengre.

Det var mange tårer og tunge følelser de første dagene etter jeg fikk vite hun hadde spredning. Jeg kastet meg over all forskning om tema og det tok ikke lang tid før jeg innså at dette ikke så lovende ut. Etter å ha lest side opp og side ned om brystkreft med spredning var det innprentet i meg at gjennomsnittlig forventet levetid er to år. Jeg knakk helt sammen ved tanken på at det bare var et spørsmål om tid før jeg skulle miste søsteren min, og en jente som da var fire år skulle etterhvert miste mammaen sin.

Fra håpløshet til håp.

Men ettersom dagene gikk ble følelsen av håpløshet mer og mer erstattet av håp. Jeg fant styrken og det er mye takket være Målfrid. Hun skulle ikke ha snakk om noe stakkarsliggjøring og sympati. Livet skulle leves som vanlig og denne kampen skulle hun vinne. Hun begynte å søke etter alternative behandlingsmåter hun kunne prøve i tillegg til cellegift, samt livsstilsendringer hun kunne gjøre for å overvinne kreften. Målfrid var aldri en person som ga opp, så det var ganske naturlig at hennes reaksjon på dette var å kjempe med nebb og klør. Jeg som til å begynne med hadde følt meg så hjelpesløs fant stor trøst i å hjelpe henne. Det var så mye livsglede rundt henne, og på mange måter brakte denne tiden oss nærmere hverandre enn vi noengang hadde vært tidligere.

Jeg begynte å ane et håp om at det ikke trengte å gå som jeg først fryktet. Det var noen kvinner som hadde levd med dette mye lengre enn to år. Og en dag kunne det jo komme en kur. Håpet og positiviteten ble etterhvert så sterk at livet mitt var overraskende bra under denne perioden. Men innimellom presset de tunge tankene seg på, tanker som fryktet at hun skulle dø snart. Jeg begynte derfor å skrive ned tanker jeg hadde og opplevelser jeg hadde sammen med Målfrid. Noen ganger fortalte hun meg noe og jeg skrev det ned i skjul sånn at jeg aldri skulle glemme det. Dette var selvfølgelig ikke noe jeg fortalte henne, for jeg var veldig bevisst på at hun skulle omgis av positivitet og håp.

2015-04-25-15-02-52
Man har det ikke morsommere enn hva man gjør det til selv! Målfrid utstrålte så mye positivitet – dette bildet er en god illustrasjon på hvordan hun var.

 

Jeg skulle så gjerne tatt smerten for deg.

En dag jeg besøkte henne satt vi å mimret om barndommen. Vi var begge enige om at vi hadde hatt den beste barndommen noen kunne tenke seg takket være våre foreldre. Vi var innom mange minner og det var mye latter. Men det var en ting Målfrid fortalte meg som gjorde at jeg måtte skjule min egentlige reaksjon. Hun sa at da hun var liten og jeg var syk med f.eks. influensa, ønsket hun at hun også var syk sånn at hun fikk den samme oppmerksomheten fra mamma. Det var ikke det at hun ikke fikk oppmerksomhet ellers men det var noe spesielt med den oppmerksomheten vi fikk når vi var syke. Da Målfrid fortalte meg dette ble jeg veldig trist. Ikke på grunn av det hun sa, men fordi hun beskrev de følelsene jeg hadde nå når hun var syk. Etter at hun fikk kreft hadde jeg ønsket at det var meg i stede for henne. Ikke for oppmerksomhetens skyld men for at jeg ville spare henne for all smerten.

I notatene jeg skrev til meg selv var det også refleksjoner om hva jeg følte og tenkte. Jeg skrev en dag at det ikke hadde gått helt opp for meg hvor alvorlig dette var, på tross av at jeg visste hva forskningen sa. Jeg fokuserte veldig mye på at det hadde skjedd «mirakler» før hvor mennesker har overlevd på tross av at legene har sagt det er dødelig. Jeg og Målfrid utvekslet ofte historier vi kom over om mennesker som hadde fått beskjed om at de ville dø, men som allikevel overlevde. Og som jeg skrev i notatene min så var jeg sikker på at om noen skulle klare det så var det Målfrid. En sterkere og tøffere jente skal man lete lenge etter. Den dagen avsluttet jeg notatet med denne tanken: «Jeg velger håpet og troen på at dette skal gå bra. Et ungt menneske kan da ikke bare dø! Nei dette skal hun klare. Og hun skal ikke måtte kjempe alene for vi skal alle være der for henne»

Nytt år og nye muligheter.

En av de første dagene i Januar 2014 skulle Målfrid til Bergen for å få behandling og jeg kjørte de til flyplassen. Flyet var forsinket og hun sendte meg en melding mens de satt og ventet. Hun ville jeg skulle se om jeg fant noen opplysninger om alternativ behandling på internett. Hun skrev at hun trenger noe positivt å lese, ikke bare negativt. Hun ville jeg skulle se om det var noe å hente fra utenlandsk forskning og mine engelsk kunnskaper kom endelig til nytte.

Hun hadde lest en artikkel om soppen Andosan og kommet over informasjon om en behandling i Tyskland. I det hun skrev dette kjente jeg på en veldig dårlig samvittighet. For noen dager siden spurt hun meg om jeg kunne finne opplysninger om den soppen, men mitt i alt julestresset hadde jeg glemt det. Men jeg lovte henne at jeg skulle lese artikler nå og se om jeg fant noe som kunne ha relevans. «Du er så snill» skrev hun da med et hjerte bak. Så fortsetter hun med: «Hva skulle jeg gjort uten min fantastiske familie». Det varmet mitt hjerte da og er veldig godt å tenke tilbake på nå.

Videre skrev hun at hun hadde stor tro på kostholdsendring og at hun allerede har endret den mye. En ting hun ville ha mer opplysninger om var råmelk. Jeg lovet at jeg skulle sjekke ut disse opplysningene også. Så tilføyde jeg at tema som går igjen når jeg søker etter opplysninger er kosthold, trening og hvor viktig det er å ha håp og fortsette å kjempe. Jeg sier til henne at teknologien og medisinen stadig kommer med fremskritt og at ingenting er umulig. Svaret hennes gir meg tårer i øynene, hun sier at hun prøver å tenke positivt men så snart hun får en negativ beskjed får den så stor plass i tankene. Men at hun heldigvis har vært veldig positiv i det siste.

Sånn fortsetter vi i tiden fremover. Vi utveksler informasjon vi har kommet over, diskuterer problemstillinger omkring dette og vi knytter på mange måter et sterkt bånd. Underveis i prosessen uttrykker hun mye takknemlighet og sier alt dette gir henne så mye håp. Det jeg ikke var klar over den tiden, men som jeg ser i ettertid, er at uten denne perioden hadde jeg ikke blitt kjent med min søster på samme måte. Nå i ettertid vet jeg at det meste vi leste, diskuterte og utvekslet informasjon om ikke hjalp. Noe av det ble aldri prøvd og noe fungerte ikke. Tiden ble for kort! Men det jeg vet var positivt med alt dette, og som gjør at det ikke var forgjeves, var den følelse av håp hun fikk! Målfrid var ikke en person som gir opp så jeg tror nok det var viktig for henne å føle at hun gjorde noe. Selv om det til tider virket håpløst.

 

14716268_10154425205081001_6643560027817233723_n
12.Juni 2014. Målfrid kjempet på så mange måter med en ufattelig styrke. Mye tid gikk med til å lese og notere ned alt som kunne hjelpe. Den dagen dette bildet er tatt sa hun at hun har gjort seg klar for å ta livet sitt tilbake!

 

Et ustoppelig pågangsmot og styrke.

Denne stå på viljen kommer tydelig frem i hvordan hun var i perioden hun var syk. Blant mange hendelser kan nevnes at hun syklet opp Trollstigen, hun ridde på hest og var på motorsykkelturer, hun pusset opp et rom for vår tante. Og da snakker vi ikke om å bare male en vegg. Nei da, hun kappet og spikret. Panel ble lagt i taket og veggene ble tapetsert. Da vi delte hotellrom sammen i Trondhjem en helg og jeg var for trøtt til å gå å spise frokost serverte hun frokost til meg på sengen. Når jeg besøkte henne på sykehuset i Ålesund få måneder før hun døde dro hun frem alle hudpleieproduktene hun hadde. Vi hadde SPA kveld sammen og hun ba meg sette meg godt til rette i en lenestol så skulle hun gi meg pedikyr. Jeg fikk også prøve produkter hun hadde til ansiktsbehandling. Nå idag står flere av de hudpleieproduktene på badet mitt. Mamma kom med de en stund etter at Målfrid døde og til å begynne med lå de bare i posen. Men nå klarer jeg å bruke de uten at sorgen kommer veltende over meg. Jeg kunne skrevet en hel bok om hvor sterk hun var, men det er ikke plass til alt i dette innlegget. De som kjente henne vet veldig godt hva jeg mener, det var noe spesielt med Målfrid.

Vi snakket ikke om døden.

Et annet notat jeg gjorde under denne tiden var at jeg måtte være sterk! Tankene omkring min egen operasjon virket ikke så vesentlige lengre. Nei, nå må jeg ta rollen som storesøster på alvor og aldri før har det ansvaret vært meg mer bevisst.

Det at hun ifølge forskningen hadde gjennomsnittlig to års levetid snakket vi ikke om. Det tema forble urørt og det var best sånn. Vårt fokus var på livet og ikke døden. En dag fortalte Målfrid meg at noen i helsevesenet hadde tatt opp med henne et tema som omhandlet hjelp til datteren. Hun så opprørt ut da hun fortalte meg dette for hun var litt usikker på om de refererte til etter døden eller nå? Jeg sa til henne at de helt sikkert mente nå siden du er syk. Hva de egentlig mente vet jeg ikke men det viktigste for meg var å vinkle det på en mest mulig positiv måte for hennes del.

Jeg merket selv at jeg ikke tenkte mye på døden lengre. Den tanken var så fortrengt og håpet var alt jeg fokuserte på. Men innimellom når kvelden kom og jeg var overlatt til mine egne tanker kunne det dukke opp tanker omkring det. Det er rart hva man reflekterer over. Jeg husker jeg en kveld grublet over hva som kom til å skje med Facebook profilen hennes om hun døde og hva som ville skje med alle klærne hennes. Helt uvesentlige ting egentlig, men jeg klarte ikke slippe til andre tanker omkring et liv uten henne.

 

2014-08-28-15-00-03-1

Er du i samme situasjon?

En ting som var veldig frustrerende var alle de historiene vi kom over med negativt utfall. Det var noe vi ikke snakket mye om, vi fokuserte heller på de positive. Jeg vet at jeg nå har bidratt med et innlegg som kan ta håpet fra noen som er i samme situasjon som Målfrid var i. Til dere vil jeg presisere at det er tilfeller der noen har levd i mange år med spredning. Forventet levetid er ikke noe absolutt og Målfrid hadde en veldig aggressiv type av kreft. Jeg heier på dere og vil si det samme som jeg sa til Målfrid. En dag kan det hende det dukker opp en kur, så gi ikke opp håpet! Det er mange sykdommer mennesker har dødd av tidligere som ikke har kunnet kureres, men som følge av gjennombrudd i forskningen er de ikke dødelige lengre.

Tilbake til tunnelen

Jeg skulle så inderlig hatt muligheten til å sette meg i en bilen og hente Målfrid. Sammen kunne vi kjørt til enden av tunnelen. For et vakkert syn det ville vært. Vi ville hørt på Living On a Prayer med Bon Jovi som vi alltid gjorde i lystige lag, og håret hennes som hadde vokst ut igjen ville blafret i vinden. Realiteten er dessverre en annen. Men jeg kan begynne å skimte litt lys i enden av tunnelen for min egen del og livet må gå videre uten henne. Men kanskje har Målfrid allerede kommet seg ut av tunnelen og en dag står hun der og venter på meg. Jeg velger å tro at vi skal møtes igjen, noe annet er utenkelig!

Anne-Merete