Alle årstider minner meg om deg på ulike måter. Det er litt fint, for da er du alltid hos meg.

Våren minner meg om tiden da du forlot oss. Jeg husker fortsatt lyden av fuglekvitter utenfor soveromsvinduet ditt, hvordan solen snek seg inn idet vårbrisen blåste litt i gardinene. Det var så ironisk. Naturen våknet til livs igjen, men du var inne i livets siste fase. Fuglene fortsatte å kvitre etter 29. April 2015, og de minner meg alltid om deg.

Sommeren minner meg om håpet vi hadde året før du forlot oss, og alle de fine stundene vi hadde da vi vokste opp sammen. Den minner meg om din livsglede og ditt pågangsmot. Den minner meg om ferieturer, musikk, grilling, bading, latteren din og huden din som ble så fort brun i solen, ihvertfall sammenlignet med min. Sommeren er fantastisk og jeg føler din tilstedeværelse på fine sommerkvelder. Jeg skulle så gjerne sittet sammen med deg en sommerkveld og spilt gitar og sunget. Jeg er ganske sikker på at vi ville spilt Living on a prayer igjen.

Høsten er litt vond og samtidig litt fin. Du tilhører høsten siden du kom til verden den 11.september 1987. Rosa Sløyfe måneden oktober minner meg også om deg. Oktober er en måned med mange påminnelser. Jeg tenker på deg hver gang jeg ser noen med en Rosa Sløyfe på seg. Det er godt å vite at folk bryr seg om en så viktig sak.

Vinteren er en årstid med høytider og påminnelser om at du ikke er her lengre når hele familien skal samles i julen. Jeg har fortsatt den siste til/fra lappen du hadde på julegaven min den siste julen vi feiret sammen. Jeg visste vel ubevisst at det kom til å bli den siste.

Du er alltid med meg Målfrid. Årstidene bringer, på hver sin måte, frem minner om hvor sårbart livet er og hvor mye man bør sette pris på det man har. Livet er en reise man starter idet man blir født. Man vet ikke hvor lang reisen blir og når man kommer frem til endestasjonen. Men livets reise handler ikke om endestasjonen, den kan ingen unngå, den handler om selve reisen.

Anne-Merete