Mitt andre møte med lokalavisen – man lærer så lenge man lever.

Forrige gang jeg var i lokalavisen er ikke noe å være stolt av. Men denne gangen er det annerledes. Jeg har stått frem for å forebygge kreft, noe som er i stor kontrast til første gang da jeg stod frem med noe som kunne føre til kreft.

Det er mange år siden jeg var i lokalavisen for første gang. Det var den tiden røykeloven skulle innføres og budstikken ville vite hva folks meninger var. Dette var før Facebook, blogging og nettavisens tid. Alt som vitner om denne flausen er en gammel gulnet avis jeg har liggende i en kasse, og mine meninger om røykeloven er nok enda mer gulnet enn avisen.

Det lå vel i kortene at dette ikke akkurat skulle være et øyeblikk å være stolt av senere. For det første var jeg på den tiden motstander av røykeloven. For det andre så fulgte journalisten oss en hel lørdagskveld. Det begynte med et vorspiel i nabolaget og endte i en karaokebar. Den eneste trøsten jeg fant i ettertid var at dette ikke var en TV-reportasje.

For mandagen etter kom det et tosiders oppslag i avisen hvor unge lovende Varhaugvik var avbildet med en mikrofon i hånden og trodde hun eide scenen. Dette er så pinlig å se tilbake på at jeg skal la være å nevne alle dere andre som også var med i reportasjen. Jeg regner med jeg ikke er den eneste som har blitt litt mer voksen siden den gang.

Man lærer så lenge man lever.

Men denne gangen er det annerledes. Jeg har ytrer meg  om en sak jeg virkelig står for. Og fronter noe som er viktig. Når jeg tenker over disse kontrastene innser jeg hvor mye jeg har endret meg. Man lærer så lenge man lever er et veldig dekkende begrep. Jeg har endret meg totalt i politiske standpunkter, mitt menneskesyn er jeg mye mer stolt av enn det jeg hadde den gang, og sist men ikke minst har jeg blitt mye mer reflektert over hvilke standpunkt jeg tar. Jeg har rett og slett blitt voksen! Men samtidig også veldig barnslig innimellom. For man er ikke voksen uten at man tørr å være barnslig.

Den livssituasjonen man befinner seg i kan endre seg over tid. Jeg lurer noen gang på hva mamma og pappa trodde det ville bli av meg i ungdomstiden når jeg ga blaffen i skole og livet var en fest. Livet er fortsatt en fest på mange måter, men at jeg som var så skolelei nå finner stor glede i studiene er et bevis på at noe har skjedd underveis.

Om du går gjennom en tung periode i livet så kan jeg forsikre deg om at det sannsynligvis vil bli bedre. En dag i fremtiden vil du se tilbake på det som et vondt minne. Og hvem vet, kanskje kommer du styrket ut av den motgangen. Kanskje ser du i ettertid at det ikke var noe stort problem allikavel. Eller kanskje husker du at det var vanskelig men har kommet deg gjennom det.

Dessverre er det noen sår som er så dype at de aldri vil gro helt. Men min erfaring er at det er mulig å leve videre med de, etterhvert vil de slutt å blø og bli arr du bærer på resten av livet. Du vil etterhvert kunne kjenne på de uten at smerten blir like stor som et åpent sår. Og innimellom åpner de seg kanskje igjen men de vil kunne gro atter en gang. Kanskje ikke mye, men litt. En del av deg vil mangle og du bærer på en smerte. Men om du reflekterer litt over det så vil du kanskje se at du har mye annet i livet som er positivt.

Prøv å fokuser på det positive. Jeg ser på det som en vektskål. Sørg for å jevnlig fylle på den positive siden. Da vil du være mye mer styrket når det oppstår hendelser hvor det negative tynger deg. Det var en periode jeg mente ordtaket; etter motgang kommer medgang, var en bløff. Til slutt virket det som at det etter motgang bare kom enda mer motgang. Men jeg tok feil. Det var bare veldig mye motgang på en og samme tid. Nesten så man ikke trodde det kunne være sant. Men det var medgang innimellom alt det vonde. Visst ikke så hadde jeg ikke kommet meg dit jeg er nå. Det er lettere å se dette nå i ettertid. For oppi alt det vonde har livet også vært vakkert.

Takk til Romsdals Budstikke.

Avisartikkelen fra i går er også lagt ut som nettversjon. Opprinnelig måtte man ha abonnement for å lese den men jeg tok kontakt med Romsdals Budstikke og ba de om å gjøre den gratis. Begrunnelsen for dette er at jeg mente det var feil å ta betalt for en sak som er laget for å støtte brystkreftsaken. Alle burde derfor ha mulighet til å lese den gratis. Etter at den hadde ligget ute som betalingsversjon noen timer fikk jeg ønsket oppfylt. De hadde tatt en avgjørelse om å lytte til argumentene mine og gjorde artikkelen gratis. I utgangspunktet gjorde de aldri dette med de store sakene så det var et unntak de gjorde. Jeg vil derfor utrette en stor takk til Romsdals Budstikke for å komme frem til den avgjørelsen.

Takk til dere.

Jeg har fått så mange henvendelser etter gårsdagens avisoppslag at det hele føles litt overveldende. Jeg var i Molde sentrum i går og det det er ikke akkurat hverdagskost å se seg selv på alle avis stativene. Jeg har fått tilbakemelding fra så mange at jeg har ikke hatt tid til å besvare alle henvendelser enda. Men det kommer. Også var det jo litt stas at selveste ordføreren i Aukra sendte meg noen hyggelige ord.

Om du vil lese artikkelen trykker du på denne linken: Jeg kan aldri få søsteren min tilbake, men håper historien min kan redde liv.

En link til artikkelen hvor unge lovende Varhaugvik gjorde sin debut eksisterer heldigvis ikke. Men dere kan i stede trykke på denne linken som tar dere til en innsamlingsaksjon jeg har startet for å støtte kreftforeningen. Her kan dere også legge igjen en hilsen på veggen. Jeg hadde blitt veldig glad om de som kjente Målfrid kan dele minner dere har om henne på den siden: Til minne om Målfrid Varhaugvik Starheim

skjermbilde-2016-10-06-kl-19-24-15
Hjelp meg å samle inn penger til kreftforeningen.

 

Etter motgang kom ikke medgang – Om tiden før operasjonen.

Første gang kreften rammet vår familie ble den ufarliggjort siden det endte bra. Men da den kom tilbake 12 år senere skulle den etterlate seg mentale arr for oss alle, fysiske arr for flere av oss og døden for den aller yngste i familien.

Mamma fikk kreft 

Mamma fikk brystkreft for første gang i 1999 men minnene fra den tiden er nesten borte. Jeg vet ikke om det er noe jeg har fortrengt eller om det er tidens tann som har visket det bort. Da jeg i 2000 fikk mitt første barn og hun sitt første barnebarn var hun frisk igjen. Kreft var ikke noe jeg tenkte på helt til det skjedde igjen flere år senere.

Høsten 2011 fikk hun brystkreft igjen! Jeg var 29 år, alenemor til to gutter og hadde tatt opp igjen studiene. Jeg var midt i eksamenstiden da mamma ble syk igjen. Av hensyn til eksamenslesingen min valgte hun å vente til etter eksamen med å fortelle meg hva som hadde hendt. Dagen begynte med nervøsitet før eksamen, etterfulgt av en lettelse som brått endret seg til en vond smerte. Mamma ringte for å høre hvordan eksamen hadde gått men jeg skjønte fra tonefallet hennes at noe var galt. Jeg fortalte det hadde gått kjempebra men fikk en mistanke om at det var noe mer hun ville fortelle. En mistanke som ble bekreftet få sekunder etter.

– Jeg har fått brystkreft igjen.

Hva som ble sagt utover budskapet husker jeg ikke men tårene som trillet husker jeg. Mamma var allerede skrevet inn på sykehuset og skulle opereres dagen etter. Plutselig var min verden snudd opp ned og kreft var ikke lengre et ord jeg assosierte med fortiden. Selv om det var veldig tungt at mamma hadde fått kreft igjen så var jeg aldri redd for at hun skulle dø. Naiv som jeg var tok jeg det som en selvfølge at hun skulle overleve. Hun hadde jo overlevd en gang tidligere og vi skulle komme oss gjennom dette også. Etter en operasjon og tøff cellegift behandling ville livet bli «normalt» igjen. Heldigvis overlevde mamma, men det jeg ikke visste var at et annet menneske jeg elsket like høyt skulle tape kampen mot kreft og at jeg selv var i risikogruppen.

hoyball105co7668

Dette hadde bare vært en forsmak på det som skulle komme. Kreften som sparte livet til mamma to ganger skulle etterhvert ta livet av min lillesøster og få meg til å legge meg under kniven. Denne gangen hadde ikke kreften bare kommet for å utsette et familiemedlem for en sykdomsperiode og gi slipp igjen. Den skulle føre til så store konsekvenser at familien vår aldri noensinne vil komme over det. Vi må bare lære oss å leve med sorgen. Lite ante jeg da at sykdommen skulle etterlate dype sår og arr både mentalt og fysisk. Den andre sjokkbeskjeden jeg fikk var få måneder etter telefonsamtalen fra mamma.

Min lillesøster fikk kreft.

Denne episoden fra 2013 husker jeg som om det var i går. Jeg satt i bilen på vei til et seminar på NTNU i Trondheim da min mellomste søster ringte. Nok engang hadde jeg en telefonsamtale hvor jeg skjønte på tonefallet at noe var galt. Hun spurte hva jeg gjorde, og da hun fikk vite jeg kjørte bil sa hun at jeg måtte svinge av veien fordi hun skulle fortelle meg noe. Men jeg valgte å kjøre videre samtidig som jeg snakket med henne, noe jeg angret på da jeg fikk vite det hun skulle fortelle. Jeg kunne høre på stemmen hennes at dette var alvorlig,

 –  Målfrid har fått kreft!

Hva? Hvordan kan min lillesøster som er en småbarnsmor i begynnelsen av 20 årene få kreft? Dette var mot alle odds, mor og datter har brystkreft nesten samtidig!

Dette fikk varsellampene til å lyse hos legene og det var tydelig at dette ikke var et vanlig tilfelle av brystkreft. Det var da jeg fikk den neste sjokkbeskjeden, dette kunne være genetisk! Hadde vi ikke opplevd nok nå? Min mor og søster ble testet og det viste seg at de hadde fått kreft på grunn av en genfeil. Jeg og min andre søster fikk tilbud om å ta en gentest på St.Olav. En blodprøve var alt som skulle til.

Mitt håp var selvfølgelig at ingen av oss skulle ha genfeilen, men jeg hadde en følelse av at kreften ikke hadde rasert nok i familien vår enda. Det faktum at de ville vi skulle komme helt opp til Trondheim for å få resultatet tilsa at noen av oss eller begge hadde den. Mitt største ønske var da at min søster skulle slippe unna. Jeg orket rett og slett ikke tanken på at enda en av mine søstre skulle gjennomgå dette. Og mine bønner ble hørt. Hennes testresultat var negativt og jeg testet positivt!

Jeg har stor risiko for å få kreft.

Jeg hadde den samme genfeilen som mamma og Målfrid og med det fikk kreftmonsteret tatt enda et steg inn i familien vår. Jeg hadde en tikkende bombe inne i kroppen min og jeg visste ikke hva timeren var satt på. Skjer det i dag, om noen år, aldri, eller hadde det allerede skjedd? Jeg hadde to valg, fjerne bryster og eggstokker eller sitte å vente til kreften hadde bestemt seg for at det var min tur.

I begynnelsen gjorde jeg alt jeg kunne for å fortrenge det. Men uansett hvor mange land jeg reiste på ferie til eller hvor mange prosjekter jeg engasjerte meg i så kom realiteten å  innhentet meg. Jeg tok et valg, jeg skulle ta en av de forebyggende operasjonene. Jeg skulle begynne med den jeg anså som viktigst. Jeg skulle fjerne brystene. Fjerne eggstokkene skulle jeg gjøre når jeg ble litt eldre.

Dagen før operasjonen.

En søndag våren 2014 ble jeg innlagt på Molde sykehus hvor operasjonen skulle utføres morgenen etter. Vi var fortsatt uvitende om at min søster ville dø året etter. Mentalt hadde jeg hatt det bra i tiden frem mot operasjonen. Men det var altså denne dagen alt skulle gå opp for meg. Jeg knakk sammen to ganger den dagen. Dette er den eneste dagen, både før og etter operasjonen jeg har følt at dette mildt sagt var helt forferdelig! Hva som utløste denne reaksjonen og hvordan operasjonen gikk vil jeg fortelle om i et innlegg som kommer på søndag. Dette «svake» øyeblikket» er det få som vet om inkludert min nærmeste familie. For jeg var opptatt av å alltid opprettholde styrken. Det jeg har innsett i ettertid er at de sterkeste er de som våger å være «svake» innimellom. – For det er ikke svakhet å reagere når man opplever noe vondt, det er menneskelig.

 Anne-Merete

05co7581-versjon3
Bildene er tatt av: Christer Olsen.

Arvelig bryst og eggstokkreft – Her begynner min historie, og kanskje din!

Min lillesøster døde av brystkreft ifjor. Min mor har hatt brystkreft, og overlevd, to ganger. Jeg er så langt frisk. Vi har ulike historier, men det vi har felles er at vi er født med en arvelig genfeil som kan spores tilbake til svartedøden. 

Bildet ovenfor la jeg ut på Instagram for et år siden idag. Med teksten, Behind these eyes is a story that is to hard to tell. Jeg snakket minst mulig om det som hadde hendt, det var min måte å komme gjennom sorgen på. Men nå skal historien fortelles.

Du kan også ha denne genfeilen.

DU kan også ha denne genfeilen uten at du er klar over det! Nå tenker kanskje de mannlige leserne at det ikke gjelder de, men det kan faktisk gjelde dere også. Oktober er som kjent en måned hvor det er fokus på brystkreftsaken. Jeg deler ikke kjede-meldinger på Facebook hvor man skal skrive farge på BH etc. Helt ærlig så blir jeg provosert av de! Gi heller din støtte til Kreftforeningen i form av donasjoner, eller opplys om saken. Disse meldingene vil nok dukke opp i år også, og kanskje er jeg ekstra hårsår grunnet det jeg har gått gjennom. Men i år har jeg bestemt meg for å sette fokus på dette på min måte.

Mitt bidrag vil være at jeg i løpet av Oktober er villig til å «blottlegge» meg selv, og med det minimere sjansene for at forsikringselskapene vil gi meg livsforsikring, i håp om at min historie kan redde liv. For om man er klar over at man har genfeilen, er det faktisk mulig å forebygge. Ved å gjøre det kan man forhåpentligvis unngå at det går som det gjorde med min søster. Jeg kan aldri få henne tilbake, men jeg kan bidra til at noen andre slipper å miste sin søster, kone, mamma, datter, bestemor og venninne.

 

svartedauden
Svartedøden. Foto: Getty Images


Hva er arvelig brystkreft?

Hva er så denne genfeilen? Ifølge brystkreftforeningen antas det at mellom fem og ti prosen av alle brystkrefttilfeller kan knyttes til arv eller familiær kreft. De to mest omtalte genene når det gjelder arvelig brystkreft heter BRCA1 og BRCA2. Dette er et gen alle har, men enkelte har en medfødt genfeil som gir økt risiko for å utvikle brystkreft og eggstokkreft.

Det virker som det er en allmenn oppfatning at dette bare gjelder kvinner. Det stemmer IKKE. Det kan også gå i arv til menn. Det er viktig å tenke over, spesielt om man på sin fars side har mange tilfeller av bryst og/eller eggstokkreft. Om en av dine foreldre er bærer av denne genfeilen, er det 50% sjanse for at du har arvet den. Disse to genene er ifølge brystkreftforeningen anslagsvis skyld i to prosent av alle brystkrefttilfeller.

Er du i risikogruppen?

Om det er veldig mange krefttilfeller i slekten og om det har rammet unge personer er det grunn til å undersøke dette nærmere. I min nærmeste familie er det min mor og lillesøster som har hatt kreft. Min mor var relativt ung da hun fikk kreft den første gangen, min lillesøster var enda yngre. Men dette er ikke den eneste indikatoren. Brystkreftforeningen har listet opp noen faktorer som kan vekke mistanke om arvelig brystkreft. Dette gjelder familier hvor det er:

  • Kvinner under 50 år med brystkreft.
  • To nære slektninger under 55 år med brystkreft.
  • Tre nære slektninger med brystkreft uansett alder.
  • Menn med brystkreft.
  • Kvinne under 60 år med kreft i begge bryster (bilateral brystkreft).
  • En kvinne med brystkreft og nær slektning med eggstokkreft.
  • En kvinne med brystkreft og nær slektning under 55 år med prostatakreft.
  • En kvinne med eggstokkreft, uansett alder.

Mine ambisjoner med dette.

Det er mennesker der ute som er bærer av dette uten å vite det og jeg håper å nå ut til de. Jeg var som dere lykkelig uvitende om det, og hadde ikke engang hørt om det før jeg stod ovenfor et valg om å teste meg. Jeg deler ikke min historie for «underholdningens» skyld. Jeg vil nå ut til de som ikke vet om dette, spesielt de som selv kan være i risikogruppen.

Samtidig vil jeg nå ut til de som vet de har genfeilen, men er i tvil om de skal gjøre forebyggende tiltak. Enkelte velger å vente med å gjøre de forebyggende inngrepene fordi de er ung. Men man kan få kreft også i ung alder! Min lillesøster døde 27 år gammel. Hun levde med en stor sjanse for å få bryst og eggstokkreft uten å være klar over det. Jeg hadde levd med den risikoen i 31 år da jeg fikk genfeilen påvist i 2013.

Gentesting.

Det er flere personer i mitt slektstre som har hatt kreft. Men det var først etter at min mor fikk brystkreft for andre gang, og min søster fikk det like etterpå, at helsevesenet innså at dette kunne være mer enn bare tilfeldigheter. Hadde vi fått vite det noen år tidligere kunne min søster vært i live nå. Men fortiden kan ingen endre, man må se fremover! Mitt håp er at historien min kan bidra til å redde liv.

Om noen har fått kreft, og det er mistanke om at det er grunnet arv, kan en gentest gi svar på det. Om det viser seg å være tilfelle vil de andre i familien få tilbud om å teste seg, for å se om de også har økt risiko for å utvikle kreft. Det var dette som hendte i mitt tilfelle.

Jeg var frisk da jeg tok testen. Etter at jeg fikk påvist genfeilen fikk jeg oppfølging med jevnlige MR- og mammografiundersøkelser. Jeg følte på en måte at jeg levde med en tikkende bombe inne i meg. Når jeg har vært på sykehuset til undersøkelser har jeg vært spent på om jeg går inn døren som en frisk person og kommer ut igjen som kreftsyk. Det har heldigvis gått fint hver gang!

Et annet tilbud man får etter å ha fått påvist genfeilen er forebyggende operasjoner som f.eks mastektomi. Etter å ha tenkt meg om en liten stund, og det gikk opp for meg at jeg står overfor et valg som kan redde livet mitt, bestemte jeg meg for å utføre en mastektomi. Det kapitlet av livet mitt vil jeg komme nærmere inn på i et senere innlegg, samt tankene jeg har rundt det neste inngrepet jeg må ta stilling til.

Veien videre

Dette er innledningen til en rekke poster jeg vil publisere i løpet av Oktober. Målet er å legge ut 1-2 innlegg hver uke. Jeg vil på best mulig måte beskrive hvordan denne «reisen» har vært for meg. Fra tiden da min mor og søster fikk kreft, som igjen førte til at jeg stod overfor et valg om å teste meg. Hvordan jeg reagerte da jeg en kald vinterdag gikk ut fra St.Olavs hospital med et resultat jeg ikke visste hvordan jeg skulle forholde meg til. Hvilken oppfølging jeg fikk og hvilke tiltak jeg har gjort. Perioden da min søster ble sykere og etterhvert døde av kreft, og hvor veien min går videre med tanke på neste operasjon. Det er ikke enkelt å ta stilling til så alvorlige inngrep, når man i utgangspunktet er frisk. Et inngrep er unnagjort, et gjenstår. Jeg tror at ved å dele min historie vil jeg få bearbeidet mye av det som har hendt de siste årene.

Om du mistenker at du kan være i risikogruppen er det viktig å oppsøke fastlegen. Om du ikke får tilstrekkelig hjelp der, anbefaler jeg å ringe direkte til genetisk veiledning på et av sykehusene som har det. En oversikt over disse finner du på linken til brystkreftforeningen litt lengre opp. Jeg har fått oppfølgning fra Genetisk poliklinikk ved St. Olavs Hospital i Trondheim. De som jobber der er helt fantastiske, og det er trygt å ha noen man kan kontakte. For min erfaring er at helsevesenet generelt ikke har så stor kompetanse omkring dette tema.

Ta gjerne kontakt med meg om dere har spørsmål. Jeg kan ikke gi dere noen faglige svar, men jeg kan snakke fra egne erfaringer.

Nå når du har lest dette innlegget, sett deg ned og tenk over din families sykdomshistorie. Spør dine foreldre og besteforeldre. Om vi visste før, det vi vet nå, kunne historien sett helt annerledes ut!

Det neste innlegg  om mine opplevelser finner du ved å trykke på denne linken: Etter motgang kom ikke medgang – Om tiden før operasjonen.

Anne-Merete Varhaugvik

Til minne om min lillesøster Målfrid.

1987 – 2015

2014-08-28-15-00-03-1

Om å miste en søster – de tunge merkedagene.

I dag, 11. September 2016 er det 29 år siden min lillesøster Målfrid kom til verden. Jeg skulle så gjerne hatt muligheten til å gratulere henne med dagen, sånn som jeg for siste gang gjorde i 2014. Men i fjor, for første gang, måtte jeg bytte ut den årlige bursdagshilsenen med en bloggpost jeg kalte Happy Birthday in Heaven! 

Ikke alt går etter planen.

Som dere ser i innledningen begynte jeg å skrive denne posten 11.September. Planen var at den skulle publiseres da. For 1 år siden skrev jeg et innlegg, dedikert til Målfrid, som en måte å markere den første bursdagen etter hun døde. Intensjonen var at det skulle være det eneste innlegget på siden i nøyaktig 1 år. Og da jeg begynte å skrive dette innlegget for 1 uke siden, skulle det markere en overgang. Men det gikk ikke helt som planlagt.

Det var ikke mangel på ord som gjorde at jeg ikke fikk postet noe den dagen. Det var heller det motsatte. Jeg skrev veldig mye, men ingenting føltes bra nok. Jeg hadde bygget så store forventninger til meg selv, at da dagen kom klarte jeg ikke leve opp til de. Tilslutt følte jeg at det jeg skrev ble konstruert, det kom ikke naturlig. Jeg fikk ikke samlet tankene, og innså at jeg enda har en lang vei å gå med å bearbeide sorgen. Det har faktisk ikke helt gått opp for meg enda.

De tunge merkedagene.

Vi har kommet oss gjennom det første året uten henne, og jeg har innsett at tiden rett før merkedagene er vanskeligst! De er en påminnelse om at det kommer en dag hvor sorgen igjen slår innover deg som en bølge. De er dager man må gi et nytt innhold. Dager man tidligere hadde et velkjent forhold til, og visste hva inneholdt, men som nå føles annerledes og fremmed. Jeg gruet meg til alle merkedagene vi måtte gjennom. Ikke bare blir sorgen og savnet tyngre, men det er også vanskelig å finne ut hvordan man skal forholde seg til de. Man føler seg på en måte forpliktet til å markere de, men vet ikke helt hvordan.

Tiden før bursdagen til Målfrid i fjor, stresset jeg med å finne ut hvordan jeg skulle markere dagen. Det var jo en dag som symboliserte noe positivt, nemlig livet! Men alt jeg følte på var døden, og et sinne over at hun bare fikk leve i 27 år. Det jeg nå i ettertid har funnet ut er at det enkle er ofte det beste. Man må ikke føle seg forpliktet til å gjøre så mye utav det for de man har mistet sin del, man må som etterlatt finne ut hva som føles best for en selv. Noe jeg tror hun ville ønsket.

 

10502384_1522256124675404_6950794044206089234_n
Målfrid sin siste bursdagsfeiring – 2014.

 

Hvert år har jeg skrevet en bursdagshilsen til Målfrid på Facebook, og i fjor minnet Facebook meg på hva jeg hadde publisert denne dagen tidligere år. Idet jeg bladde gjennom mange bursdagshilsner jeg hadde skrevet opp gjennom årene gikk det opp for meg at det aldri ville skje igjen. Dette var få måneder etter hun døde, og tårene strømmet idet jeg ble påminnet hvor fort livet kan endre seg. Mange assosierer datoen med terrorangrepet på USA for 15 år siden, og starten på «krigen mot terror». For meg er den også en assosiasjon til Målfrid`s bursdag og en helt annen krig, «kampen mot kreften». En krig som ble kjempet etter alle kunstens regler mot en brutal overmakt som ikke lot seg knekke.

Jeg ville så gjerne gjøre noe ekstra for å markere dagen selv om hun ikke er her lengre. Jeg hadde lenge vurdert å lage en WordPress side, hvor jeg fritt kunne uttrykke mine meninger om de mange små og store temaer i livet. Men etter at Målfrid døde hadde jeg ikke overskudd til å være like engasjert i samfunnsdebatten som tidligere. Jeg ville allikevel åpne denne siden, selv om jeg ikke var klar til å bruke den enda. For jeg visste at mitt samfunnsengasjement ville komme tilbake en dag. Og om siden var åpnet ville det være enklere, samtidig var det å skrive et innlegg på bursdagen hennes min måte å markere dagen på. Det hjalp meg gjennom den første bursdagen uten henne, og at teksten skulle nå ut til så mange var jeg ikke klar over i det øyeblikket jeg satt å skrev den. Jeg bare satt ord på det jeg følte, noe jeg ikke klarte i år. Derfor fikk jeg heller ikke skrevet det innlegget jeg hadde planer om for 1 uke siden, men livet er uforutsigbart. Og selv om jeg ikke fikk skrevet det jeg hadde i tankene, hjalp det meg til å reflektere mye og minnes hvor fantastisk min lillesøster var.

2015-04-25-15-02-52
Dette bildet sier mer enn hva ord kan beskrive. Selv om hun kjempet en hard kamp var optimismen alltid tilstede, og vi hadde mange morsomme øyeblikk sammen på sykehuset.

Tiden er nå inne for å sette til livs intensjonene for bloggen. Hvert år på Målfrid`s bursdag vil jeg skrive noen ord for å minnes henne. Dette er et mål og ikke noe absolutt, det gikk opp for meg i år at det ikke alltid er like enkelt å formulere hva man egentlig føler.

Men fra å være en blogg som blir brukt en gang i året, vil jeg nå begynne å bruke den mer aktivt. Det er en plattform hvor jeg kan dele mine tanker om hva som skjer i samfunnet og hva jeg har opplevd og opplever privat. Ærlige betraktninger om livets medganger og motganger. Jeg har opplevd mye, mer enn jeg kanskje er klar over selv. Bloggens tittel, livet og døden og alt imellom, rommer det meste. Men matoppskrifter, sminketips og fortellinger om alt det uvesentlige jeg gjør i hverdagen vil ikke bli delt. Tanken er at det bør ha nytte for noen eller hjelpe meg i å reflektere.

Oktober nærmer seg, og med den kommer Rosa sløyfe aksjonen. Jeg vil bidra med å fortelle min historie. Jeg har, i likhet med Målfrid, en arvelig genfeil som heter BRCA1. Den fører til en ganske forhøyet sjanse til å utvikle bryst og eggstokkreft. En av mine kampsaker vil være å informere andre om dette – for om man er klar over at man har det, kan man gjøre forebyggende tiltak.

Tilslutt vil jeg minne om et sitat jeg tror alle har hørt, men ikke har tenkt så mye over. Men som har fått en stor mening for meg.

Alle disse dagene som kom og gikk, ikke visste jeg at det var selve livet!

Anne-Merete 

Happy Birthday in Heaven!

Målfrid – 11. September 1987 – 29. April 2015.

11. September er en dato som skiller seg ut for de fleste av oss. Etter 2001 har det for mange vært en dag som bringer frem sorg og savn etter noen som er borte. For meg har det, helt frem til i år, også vært en gledens dag. Det er datoen da min lillesøster Målfrid kom til verden i 1987. Det siste tilskuddet til familien, og den som gjorde oss søstrene til et trekløver. Vi var lykkelig uvitende om at hun bare skulle få oppleve 27 bursdager. Den 28 skulle vært idag.

11150774_10153484638206001_630539908134525982_n

 

Dagene frem mot denne datoen har vært tunge. De sier at sorgen kommer i bølger, og det er en veldig god beskrivelse. Noen ganger føles den som en tsunami, andre dager som et bølgeskvulp. Men den er aldri helt stille. Det er lov å være litt ekstra trist på en dag som dette. Jeg håper bare at jeg fremover klarer å fokusere mer på alle årene vi fikk sammen, i stede for å fokusere så mye på årene vi ikke får oppleve sammen. Vi er tross alt ikke lovet morgendagen noen av oss!

 

Skjermbilde 2015-09-09 kl. 19.15.52
11.September 2014.

 

Jeg vet det høres ut som en klisje, men lev dagen idag som om det er din siste. Med det så mener jeg ikke at du skal tømme bankkontoen, si opp jobben og ikke tenke på morgendagen. Men lev den som om den KAN være din siste. Og om du er så heldig at den ikke er det, så vær forberedt på morgendagen. Og når morgendagen kommer, sett pris på den. Realiser drømmene dine og sett pris på alle du har i livet ditt. Har du noe fint å si til noen så ikke utsett det til imorgen. Som et minne over Målfrid på bursdagen hennes, ønsker jeg at DU forteller de rundt deg hvor mye de betyr for deg, og gi de gjerne en klem også! Se for deg livet uten de, hva hadde du ønsket at ikke forble usagt? Siden vi ikke får gitt noen gave til Målfrid i år, så gi heller en liten gave til Brystkreftforeningen.

 

Skjermbilde 2015-09-09 kl. 19.16.41
11 September 2013

 

Jeg har søkt på Facebook for å finne tidligere bursdagshilsner jeg har skrevet til Målfrid. Det er trist, men samtidig er det veldig godt å tenke tilbake. Og jeg er så utrolig stolt over at jeg er storesøsteren til en så fantastisk jente. Hun lever videre i hjertene til så mange. 11 September føles som en tung dag nå, men egentlig så er det en gledens dag. Vi fikk jo Målfrid i gave for 28 år siden! Jeg sier som Garth Brooks: I could have missed the pain. But I’d have had to miss the dance…

 

Skjermbilde 2015-09-09 kl. 19.17.58
11. September 2012 – Bildet er av Målfrid da hun var liten og hjalp pappa med å reparere bil.

 

Hva gjør man så på bursdagen til noen man akkurat har mistet? Det er et spørsmål jeg har stilt meg selv mange ganger de siste dagene. Jeg har ikke kommet frem til noe svar. Kanskje det ikke er noe fornuftig svar på det. Jeg vil ikke at det skal være en trist dag, for det er jo en dag som markerer noe positivt.

Jeg har senvakt idag, og selv om jeg ikke får vært sammen med familien så skal jeg allikevel prøve å gjøre det beste ut av dagen. Jeg skal smile til alle jeg møter, for det kan hende noen trenger akkurat det smilet idag. Jeg er nok ikke den eneste som går rundt med en sorg i hjertet. Og for å være ærlig, så gleder jeg meg litt til dagen er over. Sorgen er den samme, men det er noe spesielt med disse merkedagene som gjør at den flommer over deg som en tsunami!

 Happy Birthday in Heaven kjære Målfrid ❤  Elsker deg  ❤

Skjermbilde 2015-09-09 kl. 19.18.11
11 September 2012 – Målfrids svar på bursdagshilsen jeg sendte henne. Jeg er sikker på at hun smiler ned og sier det samme til meg idag.