Mitt bidrag til årets Rosa Sløyfe aksjon.

For et par uker siden fikk jeg et hyggelig brev fra kreftforeningen. Jeg har bidratt i en brosjyre de ga ut til årets Rosa Sløyfe aksjon, og som takk fikk jeg tilsendt et par kopier og noen Rosa Sløye produkter.

Rosa Sløyfe brosjyre 2017

Som jeg har nevnt tidligere så samler jeg også i år inn penger til Rosa Sløyfe aksjonen. Målet er å øke summen til 60000kr. Det gjenstår nå 10200kr for å nå det målet. Takk til alle dere som har bidratt! Jeg har ikke vært like flink til å dele innsamlingen på sosiale medier som jeg var i fjor. Men skal nå jobbe mer aktivt for å nå målet! Håper dere vil bidra til å støtte en god sak, til minne om Målfrid som vi mistet så altfor tidlig. Innsamlingsaksjonen finner dere her. Legg gjerne igjen en hilsen der, det setter jeg stor pris på.

Ellers håper jeg dere alle nyter høsten. En av grunnene til at jeg ikke har skrevet så mye er at jeg ikke er så aktiv på sosiale medier for tiden. Etter flere år som student har jeg igjen fått tid til å lese noe annet en pensumbøker. Derfor har jeg tilbrakt mange timer under pleddet med en bok og en kopp te. Vil tipse dere om Emelie Schepp sine krimbøker om statsadvokat Jana Berzelius. De to første bøkene leste jeg ut i helgen, så på mandag måtte jeg innom Ark for å kjøpe bok nummer tre. Jeg har også fått tid til å begynne med Yoga, noe som virkelig hjelper mot stress, og turer ute i friskluft. Det er så mange år siden jeg har kunnet slappe helt av og ikke stresse hele tiden, så jeg nyter tilværelsen og fokuserer på alt det positive i livet! Nå ser jeg frem mot en førjulstid uten eksamenslesing! Kanskje jeg endelig får tid til å gjøre alle de juleforberedelsene jeg ikke har fått tid til de siste årene.

_8CO9691

 

Anne-Merete

Mitt andre møte med lokalavisen – man lærer så lenge man lever.

Forrige gang jeg var i lokalavisen er ikke noe å være stolt av. Men denne gangen er det annerledes. Jeg har stått frem for å forebygge kreft, noe som er i stor kontrast til første gang da jeg stod frem med noe som kunne føre til kreft.

Det er mange år siden jeg var i lokalavisen for første gang. Det var den tiden røykeloven skulle innføres og budstikken ville vite hva folks meninger var. Dette var før Facebook, blogging og nettavisens tid. Alt som vitner om denne flausen er en gammel gulnet avis jeg har liggende i en kasse, og mine meninger om røykeloven er nok enda mer gulnet enn avisen.

Det lå vel i kortene at dette ikke akkurat skulle være et øyeblikk å være stolt av senere. For det første var jeg på den tiden motstander av røykeloven. For det andre så fulgte journalisten oss en hel lørdagskveld. Det begynte med et vorspiel i nabolaget og endte i en karaokebar. Den eneste trøsten jeg fant i ettertid var at dette ikke var en TV-reportasje.

For mandagen etter kom det et tosiders oppslag i avisen hvor unge lovende Varhaugvik var avbildet med en mikrofon i hånden og trodde hun eide scenen. Dette er så pinlig å se tilbake på at jeg skal la være å nevne alle dere andre som også var med i reportasjen. Jeg regner med jeg ikke er den eneste som har blitt litt mer voksen siden den gang.

Man lærer så lenge man lever.

Men denne gangen er det annerledes. Jeg har ytrer meg  om en sak jeg virkelig står for. Og fronter noe som er viktig. Når jeg tenker over disse kontrastene innser jeg hvor mye jeg har endret meg. Man lærer så lenge man lever er et veldig dekkende begrep. Jeg har endret meg totalt i politiske standpunkter, mitt menneskesyn er jeg mye mer stolt av enn det jeg hadde den gang, og sist men ikke minst har jeg blitt mye mer reflektert over hvilke standpunkt jeg tar. Jeg har rett og slett blitt voksen! Men samtidig også veldig barnslig innimellom. For man er ikke voksen uten at man tørr å være barnslig.

Den livssituasjonen man befinner seg i kan endre seg over tid. Jeg lurer noen gang på hva mamma og pappa trodde det ville bli av meg i ungdomstiden når jeg ga blaffen i skole og livet var en fest. Livet er fortsatt en fest på mange måter, men at jeg som var så skolelei nå finner stor glede i studiene er et bevis på at noe har skjedd underveis.

Om du går gjennom en tung periode i livet så kan jeg forsikre deg om at det sannsynligvis vil bli bedre. En dag i fremtiden vil du se tilbake på det som et vondt minne. Og hvem vet, kanskje kommer du styrket ut av den motgangen. Kanskje ser du i ettertid at det ikke var noe stort problem allikavel. Eller kanskje husker du at det var vanskelig men har kommet deg gjennom det.

Dessverre er det noen sår som er så dype at de aldri vil gro helt. Men min erfaring er at det er mulig å leve videre med de, etterhvert vil de slutt å blø og bli arr du bærer på resten av livet. Du vil etterhvert kunne kjenne på de uten at smerten blir like stor som et åpent sår. Og innimellom åpner de seg kanskje igjen men de vil kunne gro atter en gang. Kanskje ikke mye, men litt. En del av deg vil mangle og du bærer på en smerte. Men om du reflekterer litt over det så vil du kanskje se at du har mye annet i livet som er positivt.

Prøv å fokuser på det positive. Jeg ser på det som en vektskål. Sørg for å jevnlig fylle på den positive siden. Da vil du være mye mer styrket når det oppstår hendelser hvor det negative tynger deg. Det var en periode jeg mente ordtaket; etter motgang kommer medgang, var en bløff. Til slutt virket det som at det etter motgang bare kom enda mer motgang. Men jeg tok feil. Det var bare veldig mye motgang på en og samme tid. Nesten så man ikke trodde det kunne være sant. Men det var medgang innimellom alt det vonde. Visst ikke så hadde jeg ikke kommet meg dit jeg er nå. Det er lettere å se dette nå i ettertid. For oppi alt det vonde har livet også vært vakkert.

Takk til Romsdals Budstikke.

Avisartikkelen fra i går er også lagt ut som nettversjon. Opprinnelig måtte man ha abonnement for å lese den men jeg tok kontakt med Romsdals Budstikke og ba de om å gjøre den gratis. Begrunnelsen for dette er at jeg mente det var feil å ta betalt for en sak som er laget for å støtte brystkreftsaken. Alle burde derfor ha mulighet til å lese den gratis. Etter at den hadde ligget ute som betalingsversjon noen timer fikk jeg ønsket oppfylt. De hadde tatt en avgjørelse om å lytte til argumentene mine og gjorde artikkelen gratis. I utgangspunktet gjorde de aldri dette med de store sakene så det var et unntak de gjorde. Jeg vil derfor utrette en stor takk til Romsdals Budstikke for å komme frem til den avgjørelsen.

Takk til dere.

Jeg har fått så mange henvendelser etter gårsdagens avisoppslag at det hele føles litt overveldende. Jeg var i Molde sentrum i går og det det er ikke akkurat hverdagskost å se seg selv på alle avis stativene. Jeg har fått tilbakemelding fra så mange at jeg har ikke hatt tid til å besvare alle henvendelser enda. Men det kommer. Også var det jo litt stas at selveste ordføreren i Aukra sendte meg noen hyggelige ord.

Om du vil lese artikkelen trykker du på denne linken: Jeg kan aldri få søsteren min tilbake, men håper historien min kan redde liv.

En link til artikkelen hvor unge lovende Varhaugvik gjorde sin debut eksisterer heldigvis ikke. Men dere kan i stede trykke på denne linken som tar dere til en innsamlingsaksjon jeg har startet for å støtte kreftforeningen. Her kan dere også legge igjen en hilsen på veggen. Jeg hadde blitt veldig glad om de som kjente Målfrid kan dele minner dere har om henne på den siden: Til minne om Målfrid Varhaugvik Starheim

skjermbilde-2016-10-06-kl-19-24-15
Hjelp meg å samle inn penger til kreftforeningen.

 

Etter motgang kom ikke medgang – Om tiden før operasjonen.

Første gang kreften rammet vår familie ble den ufarliggjort siden det endte bra. Men da den kom tilbake 12 år senere skulle den etterlate seg mentale arr for oss alle, fysiske arr for flere av oss og døden for den aller yngste i familien.

Mamma fikk kreft 

Mamma fikk brystkreft for første gang i 1999 men minnene fra den tiden er nesten borte. Jeg vet ikke om det er noe jeg har fortrengt eller om det er tidens tann som har visket det bort. Da jeg i 2000 fikk mitt første barn og hun sitt første barnebarn var hun frisk igjen. Kreft var ikke noe jeg tenkte på helt til det skjedde igjen flere år senere.

Høsten 2011 fikk hun brystkreft igjen! Jeg var 29 år, alenemor til to gutter og hadde tatt opp igjen studiene. Jeg var midt i eksamenstiden da mamma ble syk igjen. Av hensyn til eksamenslesingen min valgte hun å vente til etter eksamen med å fortelle meg hva som hadde hendt. Dagen begynte med nervøsitet før eksamen, etterfulgt av en lettelse som brått endret seg til en vond smerte. Mamma ringte for å høre hvordan eksamen hadde gått men jeg skjønte fra tonefallet hennes at noe var galt. Jeg fortalte det hadde gått kjempebra men fikk en mistanke om at det var noe mer hun ville fortelle. En mistanke som ble bekreftet få sekunder etter.

– Jeg har fått brystkreft igjen.

Hva som ble sagt utover budskapet husker jeg ikke men tårene som trillet husker jeg. Mamma var allerede skrevet inn på sykehuset og skulle opereres dagen etter. Plutselig var min verden snudd opp ned og kreft var ikke lengre et ord jeg assosierte med fortiden. Selv om det var veldig tungt at mamma hadde fått kreft igjen så var jeg aldri redd for at hun skulle dø. Naiv som jeg var tok jeg det som en selvfølge at hun skulle overleve. Hun hadde jo overlevd en gang tidligere og vi skulle komme oss gjennom dette også. Etter en operasjon og tøff cellegift behandling ville livet bli «normalt» igjen. Heldigvis overlevde mamma, men det jeg ikke visste var at et annet menneske jeg elsket like høyt skulle tape kampen mot kreft og at jeg selv var i risikogruppen.

hoyball105co7668

Dette hadde bare vært en forsmak på det som skulle komme. Kreften som sparte livet til mamma to ganger skulle etterhvert ta livet av min lillesøster og få meg til å legge meg under kniven. Denne gangen hadde ikke kreften bare kommet for å utsette et familiemedlem for en sykdomsperiode og gi slipp igjen. Den skulle føre til så store konsekvenser at familien vår aldri noensinne vil komme over det. Vi må bare lære oss å leve med sorgen. Lite ante jeg da at sykdommen skulle etterlate dype sår og arr både mentalt og fysisk. Den andre sjokkbeskjeden jeg fikk var få måneder etter telefonsamtalen fra mamma.

Min lillesøster fikk kreft.

Denne episoden fra 2013 husker jeg som om det var i går. Jeg satt i bilen på vei til et seminar på NTNU i Trondheim da min mellomste søster ringte. Nok engang hadde jeg en telefonsamtale hvor jeg skjønte på tonefallet at noe var galt. Hun spurte hva jeg gjorde, og da hun fikk vite jeg kjørte bil sa hun at jeg måtte svinge av veien fordi hun skulle fortelle meg noe. Men jeg valgte å kjøre videre samtidig som jeg snakket med henne, noe jeg angret på da jeg fikk vite det hun skulle fortelle. Jeg kunne høre på stemmen hennes at dette var alvorlig,

 –  Målfrid har fått kreft!

Hva? Hvordan kan min lillesøster som er en småbarnsmor i begynnelsen av 20 årene få kreft? Dette var mot alle odds, mor og datter har brystkreft nesten samtidig!

Dette fikk varsellampene til å lyse hos legene og det var tydelig at dette ikke var et vanlig tilfelle av brystkreft. Det var da jeg fikk den neste sjokkbeskjeden, dette kunne være genetisk! Hadde vi ikke opplevd nok nå? Min mor og søster ble testet og det viste seg at de hadde fått kreft på grunn av en genfeil. Jeg og min andre søster fikk tilbud om å ta en gentest på St.Olav. En blodprøve var alt som skulle til.

Mitt håp var selvfølgelig at ingen av oss skulle ha genfeilen, men jeg hadde en følelse av at kreften ikke hadde rasert nok i familien vår enda. Det faktum at de ville vi skulle komme helt opp til Trondheim for å få resultatet tilsa at noen av oss eller begge hadde den. Mitt største ønske var da at min søster skulle slippe unna. Jeg orket rett og slett ikke tanken på at enda en av mine søstre skulle gjennomgå dette. Og mine bønner ble hørt. Hennes testresultat var negativt og jeg testet positivt!

Jeg har stor risiko for å få kreft.

Jeg hadde den samme genfeilen som mamma og Målfrid og med det fikk kreftmonsteret tatt enda et steg inn i familien vår. Jeg hadde en tikkende bombe inne i kroppen min og jeg visste ikke hva timeren var satt på. Skjer det i dag, om noen år, aldri, eller hadde det allerede skjedd? Jeg hadde to valg, fjerne bryster og eggstokker eller sitte å vente til kreften hadde bestemt seg for at det var min tur.

I begynnelsen gjorde jeg alt jeg kunne for å fortrenge det. Men uansett hvor mange land jeg reiste på ferie til eller hvor mange prosjekter jeg engasjerte meg i så kom realiteten å  innhentet meg. Jeg tok et valg, jeg skulle ta en av de forebyggende operasjonene. Jeg skulle begynne med den jeg anså som viktigst. Jeg skulle fjerne brystene. Fjerne eggstokkene skulle jeg gjøre når jeg ble litt eldre.

Dagen før operasjonen.

En søndag våren 2014 ble jeg innlagt på Molde sykehus hvor operasjonen skulle utføres morgenen etter. Vi var fortsatt uvitende om at min søster ville dø året etter. Mentalt hadde jeg hatt det bra i tiden frem mot operasjonen. Men det var altså denne dagen alt skulle gå opp for meg. Jeg knakk sammen to ganger den dagen. Dette er den eneste dagen, både før og etter operasjonen jeg har følt at dette mildt sagt var helt forferdelig! Hva som utløste denne reaksjonen og hvordan operasjonen gikk vil jeg fortelle om i et innlegg som kommer på søndag. Dette «svake» øyeblikket» er det få som vet om inkludert min nærmeste familie. For jeg var opptatt av å alltid opprettholde styrken. Det jeg har innsett i ettertid er at de sterkeste er de som våger å være «svake» innimellom. – For det er ikke svakhet å reagere når man opplever noe vondt, det er menneskelig.

 Anne-Merete

05co7581-versjon3
Bildene er tatt av: Christer Olsen.

Arvelig bryst og eggstokkreft – Her begynner min historie, og kanskje din!

Min lillesøster døde av brystkreft ifjor. Min mor har hatt brystkreft, og overlevd, to ganger. Jeg er så langt frisk. Vi har ulike historier, men det vi har felles er at vi er født med en arvelig genfeil som kan spores tilbake til svartedøden. 

Bildet ovenfor la jeg ut på Instagram for et år siden idag. Med teksten, Behind these eyes is a story that is to hard to tell. Jeg snakket minst mulig om det som hadde hendt, det var min måte å komme gjennom sorgen på. Men nå skal historien fortelles.

Du kan også ha denne genfeilen.

DU kan også ha denne genfeilen uten at du er klar over det! Nå tenker kanskje de mannlige leserne at det ikke gjelder de, men det kan faktisk gjelde dere også. Oktober er som kjent en måned hvor det er fokus på brystkreftsaken. Jeg deler ikke kjede-meldinger på Facebook hvor man skal skrive farge på BH etc. Helt ærlig så blir jeg provosert av de! Gi heller din støtte til Kreftforeningen i form av donasjoner, eller opplys om saken. Disse meldingene vil nok dukke opp i år også, og kanskje er jeg ekstra hårsår grunnet det jeg har gått gjennom. Men i år har jeg bestemt meg for å sette fokus på dette på min måte.

Mitt bidrag vil være at jeg i løpet av Oktober er villig til å «blottlegge» meg selv, og med det minimere sjansene for at forsikringselskapene vil gi meg livsforsikring, i håp om at min historie kan redde liv. For om man er klar over at man har genfeilen, er det faktisk mulig å forebygge. Ved å gjøre det kan man forhåpentligvis unngå at det går som det gjorde med min søster. Jeg kan aldri få henne tilbake, men jeg kan bidra til at noen andre slipper å miste sin søster, kone, mamma, datter, bestemor og venninne.

 

svartedauden
Svartedøden. Foto: Getty Images


Hva er arvelig brystkreft?

Hva er så denne genfeilen? Ifølge brystkreftforeningen antas det at mellom fem og ti prosen av alle brystkrefttilfeller kan knyttes til arv eller familiær kreft. De to mest omtalte genene når det gjelder arvelig brystkreft heter BRCA1 og BRCA2. Dette er et gen alle har, men enkelte har en medfødt genfeil som gir økt risiko for å utvikle brystkreft og eggstokkreft.

Det virker som det er en allmenn oppfatning at dette bare gjelder kvinner. Det stemmer IKKE. Det kan også gå i arv til menn. Det er viktig å tenke over, spesielt om man på sin fars side har mange tilfeller av bryst og/eller eggstokkreft. Om en av dine foreldre er bærer av denne genfeilen, er det 50% sjanse for at du har arvet den. Disse to genene er ifølge brystkreftforeningen anslagsvis skyld i to prosent av alle brystkrefttilfeller.

Er du i risikogruppen?

Om det er veldig mange krefttilfeller i slekten og om det har rammet unge personer er det grunn til å undersøke dette nærmere. I min nærmeste familie er det min mor og lillesøster som har hatt kreft. Min mor var relativt ung da hun fikk kreft den første gangen, min lillesøster var enda yngre. Men dette er ikke den eneste indikatoren. Brystkreftforeningen har listet opp noen faktorer som kan vekke mistanke om arvelig brystkreft. Dette gjelder familier hvor det er:

  • Kvinner under 50 år med brystkreft.
  • To nære slektninger under 55 år med brystkreft.
  • Tre nære slektninger med brystkreft uansett alder.
  • Menn med brystkreft.
  • Kvinne under 60 år med kreft i begge bryster (bilateral brystkreft).
  • En kvinne med brystkreft og nær slektning med eggstokkreft.
  • En kvinne med brystkreft og nær slektning under 55 år med prostatakreft.
  • En kvinne med eggstokkreft, uansett alder.

Mine ambisjoner med dette.

Det er mennesker der ute som er bærer av dette uten å vite det og jeg håper å nå ut til de. Jeg var som dere lykkelig uvitende om det, og hadde ikke engang hørt om det før jeg stod ovenfor et valg om å teste meg. Jeg deler ikke min historie for «underholdningens» skyld. Jeg vil nå ut til de som ikke vet om dette, spesielt de som selv kan være i risikogruppen.

Samtidig vil jeg nå ut til de som vet de har genfeilen, men er i tvil om de skal gjøre forebyggende tiltak. Enkelte velger å vente med å gjøre de forebyggende inngrepene fordi de er ung. Men man kan få kreft også i ung alder! Min lillesøster døde 27 år gammel. Hun levde med en stor sjanse for å få bryst og eggstokkreft uten å være klar over det. Jeg hadde levd med den risikoen i 31 år da jeg fikk genfeilen påvist i 2013.

Gentesting.

Det er flere personer i mitt slektstre som har hatt kreft. Men det var først etter at min mor fikk brystkreft for andre gang, og min søster fikk det like etterpå, at helsevesenet innså at dette kunne være mer enn bare tilfeldigheter. Hadde vi fått vite det noen år tidligere kunne min søster vært i live nå. Men fortiden kan ingen endre, man må se fremover! Mitt håp er at historien min kan bidra til å redde liv.

Om noen har fått kreft, og det er mistanke om at det er grunnet arv, kan en gentest gi svar på det. Om det viser seg å være tilfelle vil de andre i familien få tilbud om å teste seg, for å se om de også har økt risiko for å utvikle kreft. Det var dette som hendte i mitt tilfelle.

Jeg var frisk da jeg tok testen. Etter at jeg fikk påvist genfeilen fikk jeg oppfølging med jevnlige MR- og mammografiundersøkelser. Jeg følte på en måte at jeg levde med en tikkende bombe inne i meg. Når jeg har vært på sykehuset til undersøkelser har jeg vært spent på om jeg går inn døren som en frisk person og kommer ut igjen som kreftsyk. Det har heldigvis gått fint hver gang!

Et annet tilbud man får etter å ha fått påvist genfeilen er forebyggende operasjoner som f.eks mastektomi. Etter å ha tenkt meg om en liten stund, og det gikk opp for meg at jeg står overfor et valg som kan redde livet mitt, bestemte jeg meg for å utføre en mastektomi. Det kapitlet av livet mitt vil jeg komme nærmere inn på i et senere innlegg, samt tankene jeg har rundt det neste inngrepet jeg må ta stilling til.

Veien videre

Dette er innledningen til en rekke poster jeg vil publisere i løpet av Oktober. Målet er å legge ut 1-2 innlegg hver uke. Jeg vil på best mulig måte beskrive hvordan denne «reisen» har vært for meg. Fra tiden da min mor og søster fikk kreft, som igjen førte til at jeg stod overfor et valg om å teste meg. Hvordan jeg reagerte da jeg en kald vinterdag gikk ut fra St.Olavs hospital med et resultat jeg ikke visste hvordan jeg skulle forholde meg til. Hvilken oppfølging jeg fikk og hvilke tiltak jeg har gjort. Perioden da min søster ble sykere og etterhvert døde av kreft, og hvor veien min går videre med tanke på neste operasjon. Det er ikke enkelt å ta stilling til så alvorlige inngrep, når man i utgangspunktet er frisk. Et inngrep er unnagjort, et gjenstår. Jeg tror at ved å dele min historie vil jeg få bearbeidet mye av det som har hendt de siste årene.

Om du mistenker at du kan være i risikogruppen er det viktig å oppsøke fastlegen. Om du ikke får tilstrekkelig hjelp der, anbefaler jeg å ringe direkte til genetisk veiledning på et av sykehusene som har det. En oversikt over disse finner du på linken til brystkreftforeningen litt lengre opp. Jeg har fått oppfølgning fra Genetisk poliklinikk ved St. Olavs Hospital i Trondheim. De som jobber der er helt fantastiske, og det er trygt å ha noen man kan kontakte. For min erfaring er at helsevesenet generelt ikke har så stor kompetanse omkring dette tema.

Ta gjerne kontakt med meg om dere har spørsmål. Jeg kan ikke gi dere noen faglige svar, men jeg kan snakke fra egne erfaringer.

Nå når du har lest dette innlegget, sett deg ned og tenk over din families sykdomshistorie. Spør dine foreldre og besteforeldre. Om vi visste før, det vi vet nå, kunne historien sett helt annerledes ut!

Det neste innlegg  om mine opplevelser finner du ved å trykke på denne linken: Etter motgang kom ikke medgang – Om tiden før operasjonen.

Anne-Merete Varhaugvik

Til minne om min lillesøster Målfrid.

1987 – 2015

2014-08-28-15-00-03-1