Om å miste en søster – de tunge merkedagene.

I dag, 11. September 2016 er det 29 år siden min lillesøster Målfrid kom til verden. Jeg skulle så gjerne hatt muligheten til å gratulere henne med dagen, sånn som jeg for siste gang gjorde i 2014. Men i fjor, for første gang, måtte jeg bytte ut den årlige bursdagshilsenen med en bloggpost jeg kalte Happy Birthday in Heaven! 

Ikke alt går etter planen.

Som dere ser i innledningen begynte jeg å skrive denne posten 11.September. Planen var at den skulle publiseres da. For 1 år siden skrev jeg et innlegg, dedikert til Målfrid, som en måte å markere den første bursdagen etter hun døde. Intensjonen var at det skulle være det eneste innlegget på siden i nøyaktig 1 år. Og da jeg begynte å skrive dette innlegget for 1 uke siden, skulle det markere en overgang. Men det gikk ikke helt som planlagt.

Det var ikke mangel på ord som gjorde at jeg ikke fikk postet noe den dagen. Det var heller det motsatte. Jeg skrev veldig mye, men ingenting føltes bra nok. Jeg hadde bygget så store forventninger til meg selv, at da dagen kom klarte jeg ikke leve opp til de. Tilslutt følte jeg at det jeg skrev ble konstruert, det kom ikke naturlig. Jeg fikk ikke samlet tankene, og innså at jeg enda har en lang vei å gå med å bearbeide sorgen. Det har faktisk ikke helt gått opp for meg enda.

De tunge merkedagene.

Vi har kommet oss gjennom det første året uten henne, og jeg har innsett at tiden rett før merkedagene er vanskeligst! De er en påminnelse om at det kommer en dag hvor sorgen igjen slår innover deg som en bølge. De er dager man må gi et nytt innhold. Dager man tidligere hadde et velkjent forhold til, og visste hva inneholdt, men som nå føles annerledes og fremmed. Jeg gruet meg til alle merkedagene vi måtte gjennom. Ikke bare blir sorgen og savnet tyngre, men det er også vanskelig å finne ut hvordan man skal forholde seg til de. Man føler seg på en måte forpliktet til å markere de, men vet ikke helt hvordan.

Tiden før bursdagen til Målfrid i fjor, stresset jeg med å finne ut hvordan jeg skulle markere dagen. Det var jo en dag som symboliserte noe positivt, nemlig livet! Men alt jeg følte på var døden, og et sinne over at hun bare fikk leve i 27 år. Det jeg nå i ettertid har funnet ut er at det enkle er ofte det beste. Man må ikke føle seg forpliktet til å gjøre så mye utav det for de man har mistet sin del, man må som etterlatt finne ut hva som føles best for en selv. Noe jeg tror hun ville ønsket.

 

10502384_1522256124675404_6950794044206089234_n
Målfrid sin siste bursdagsfeiring – 2014.

 

Hvert år har jeg skrevet en bursdagshilsen til Målfrid på Facebook, og i fjor minnet Facebook meg på hva jeg hadde publisert denne dagen tidligere år. Idet jeg bladde gjennom mange bursdagshilsner jeg hadde skrevet opp gjennom årene gikk det opp for meg at det aldri ville skje igjen. Dette var få måneder etter hun døde, og tårene strømmet idet jeg ble påminnet hvor fort livet kan endre seg. Mange assosierer datoen med terrorangrepet på USA for 15 år siden, og starten på «krigen mot terror». For meg er den også en assosiasjon til Målfrid`s bursdag og en helt annen krig, «kampen mot kreften». En krig som ble kjempet etter alle kunstens regler mot en brutal overmakt som ikke lot seg knekke.

Jeg ville så gjerne gjøre noe ekstra for å markere dagen selv om hun ikke er her lengre. Jeg hadde lenge vurdert å lage en WordPress side, hvor jeg fritt kunne uttrykke mine meninger om de mange små og store temaer i livet. Men etter at Målfrid døde hadde jeg ikke overskudd til å være like engasjert i samfunnsdebatten som tidligere. Jeg ville allikevel åpne denne siden, selv om jeg ikke var klar til å bruke den enda. For jeg visste at mitt samfunnsengasjement ville komme tilbake en dag. Og om siden var åpnet ville det være enklere, samtidig var det å skrive et innlegg på bursdagen hennes min måte å markere dagen på. Det hjalp meg gjennom den første bursdagen uten henne, og at teksten skulle nå ut til så mange var jeg ikke klar over i det øyeblikket jeg satt å skrev den. Jeg bare satt ord på det jeg følte, noe jeg ikke klarte i år. Derfor fikk jeg heller ikke skrevet det innlegget jeg hadde planer om for 1 uke siden, men livet er uforutsigbart. Og selv om jeg ikke fikk skrevet det jeg hadde i tankene, hjalp det meg til å reflektere mye og minnes hvor fantastisk min lillesøster var.

2015-04-25-15-02-52
Dette bildet sier mer enn hva ord kan beskrive. Selv om hun kjempet en hard kamp var optimismen alltid tilstede, og vi hadde mange morsomme øyeblikk sammen på sykehuset.

Tiden er nå inne for å sette til livs intensjonene for bloggen. Hvert år på Målfrid`s bursdag vil jeg skrive noen ord for å minnes henne. Dette er et mål og ikke noe absolutt, det gikk opp for meg i år at det ikke alltid er like enkelt å formulere hva man egentlig føler.

Men fra å være en blogg som blir brukt en gang i året, vil jeg nå begynne å bruke den mer aktivt. Det er en plattform hvor jeg kan dele mine tanker om hva som skjer i samfunnet og hva jeg har opplevd og opplever privat. Ærlige betraktninger om livets medganger og motganger. Jeg har opplevd mye, mer enn jeg kanskje er klar over selv. Bloggens tittel, livet og døden og alt imellom, rommer det meste. Men matoppskrifter, sminketips og fortellinger om alt det uvesentlige jeg gjør i hverdagen vil ikke bli delt. Tanken er at det bør ha nytte for noen eller hjelpe meg i å reflektere.

Oktober nærmer seg, og med den kommer Rosa sløyfe aksjonen. Jeg vil bidra med å fortelle min historie. Jeg har, i likhet med Målfrid, en arvelig genfeil som heter BRCA1. Den fører til en ganske forhøyet sjanse til å utvikle bryst og eggstokkreft. En av mine kampsaker vil være å informere andre om dette – for om man er klar over at man har det, kan man gjøre forebyggende tiltak.

Tilslutt vil jeg minne om et sitat jeg tror alle har hørt, men ikke har tenkt så mye over. Men som har fått en stor mening for meg.

Alle disse dagene som kom og gikk, ikke visste jeg at det var selve livet!

Anne-Merete 

Happy Birthday in Heaven!

Målfrid – 11. September 1987 – 29. April 2015.

11. September er en dato som skiller seg ut for de fleste av oss. Etter 2001 har det for mange vært en dag som bringer frem sorg og savn etter noen som er borte. For meg har det, helt frem til i år, også vært en gledens dag. Det er datoen da min lillesøster Målfrid kom til verden i 1987. Det siste tilskuddet til familien, og den som gjorde oss søstrene til et trekløver. Vi var lykkelig uvitende om at hun bare skulle få oppleve 27 bursdager. Den 28 skulle vært idag.

11150774_10153484638206001_630539908134525982_n

 

Dagene frem mot denne datoen har vært tunge. De sier at sorgen kommer i bølger, og det er en veldig god beskrivelse. Noen ganger føles den som en tsunami, andre dager som et bølgeskvulp. Men den er aldri helt stille. Det er lov å være litt ekstra trist på en dag som dette. Jeg håper bare at jeg fremover klarer å fokusere mer på alle årene vi fikk sammen, i stede for å fokusere så mye på årene vi ikke får oppleve sammen. Vi er tross alt ikke lovet morgendagen noen av oss!

 

Skjermbilde 2015-09-09 kl. 19.15.52
11.September 2014.

 

Jeg vet det høres ut som en klisje, men lev dagen idag som om det er din siste. Med det så mener jeg ikke at du skal tømme bankkontoen, si opp jobben og ikke tenke på morgendagen. Men lev den som om den KAN være din siste. Og om du er så heldig at den ikke er det, så vær forberedt på morgendagen. Og når morgendagen kommer, sett pris på den. Realiser drømmene dine og sett pris på alle du har i livet ditt. Har du noe fint å si til noen så ikke utsett det til imorgen. Som et minne over Målfrid på bursdagen hennes, ønsker jeg at DU forteller de rundt deg hvor mye de betyr for deg, og gi de gjerne en klem også! Se for deg livet uten de, hva hadde du ønsket at ikke forble usagt? Siden vi ikke får gitt noen gave til Målfrid i år, så gi heller en liten gave til Brystkreftforeningen.

 

Skjermbilde 2015-09-09 kl. 19.16.41
11 September 2013

 

Jeg har søkt på Facebook for å finne tidligere bursdagshilsner jeg har skrevet til Målfrid. Det er trist, men samtidig er det veldig godt å tenke tilbake. Og jeg er så utrolig stolt over at jeg er storesøsteren til en så fantastisk jente. Hun lever videre i hjertene til så mange. 11 September føles som en tung dag nå, men egentlig så er det en gledens dag. Vi fikk jo Målfrid i gave for 28 år siden! Jeg sier som Garth Brooks: I could have missed the pain. But I’d have had to miss the dance…

 

Skjermbilde 2015-09-09 kl. 19.17.58
11. September 2012 – Bildet er av Målfrid da hun var liten og hjalp pappa med å reparere bil.

 

Hva gjør man så på bursdagen til noen man akkurat har mistet? Det er et spørsmål jeg har stilt meg selv mange ganger de siste dagene. Jeg har ikke kommet frem til noe svar. Kanskje det ikke er noe fornuftig svar på det. Jeg vil ikke at det skal være en trist dag, for det er jo en dag som markerer noe positivt.

Jeg har senvakt idag, og selv om jeg ikke får vært sammen med familien så skal jeg allikevel prøve å gjøre det beste ut av dagen. Jeg skal smile til alle jeg møter, for det kan hende noen trenger akkurat det smilet idag. Jeg er nok ikke den eneste som går rundt med en sorg i hjertet. Og for å være ærlig, så gleder jeg meg litt til dagen er over. Sorgen er den samme, men det er noe spesielt med disse merkedagene som gjør at den flommer over deg som en tsunami!

 Happy Birthday in Heaven kjære Målfrid ❤  Elsker deg  ❤

Skjermbilde 2015-09-09 kl. 19.18.11
11 September 2012 – Målfrids svar på bursdagshilsen jeg sendte henne. Jeg er sikker på at hun smiler ned og sier det samme til meg idag.