Fra smerte til abstinenser – en erfaring rikere. 

I dag er det ti dager siden operasjonen, og jeg har for første gang vært utendørs. Om man ser bort fra turen jeg hadde på Rema for noen dager siden, da jeg holdt på å svime av. Men idag har jeg altså prestert å gå hele to runder rundt en fotballbane! Ble så sliten at man skulle trodd det var selveste Mount Everest jeg hadde besteget. 


Men de rundene, som forsåvidt gikk i sneglefart, var for meg en stor bragd. Så kanskje er det ikke så langt unna det å bestige Everest allikavel. Så sent som igår var jeg så dårlig at jeg måtte innom Legevakten. Da hadde jeg gått i nesten to døgn med heteslag, frysninger, kvalme og en svimmelhet som fikk meg til å føle at jeg kjørte karusell på Tusenfryd uten mulighet til å gå av. Jeg fryktet jeg hadde fått en infeksjon, men etter en kontroll hos legen kom det frem at jeg heldigvis ikke hadde det! Men jeg hadde sannsynligvis fått det som på fagspråket heter opioidabstinens. Og det er noe av det værste jeg har opplevd. 

Den første uken etter operasjonen tok jeg et morfinpreparat. Men da smertene avtok bestemte jeg meg for å slutte med tablettene. Det var tydeligvis ikke kroppen min fornøyd med, derfor endte jeg opp med abstinenssymptomer og ble dårligere enn jeg noengang har vært. Det var så ille at jeg ikke så noen positiv ende på dette, jeg ble rett og slett deprimert og skjønte ikke hvorfor. De første dagene etter operasjonen, når smertene var intense, hadde jo gått så bra. Så hvorfor skulle jeg bli nedstemt nå når jeg ikke hadde mye smerter lenger. Lærdommen fra dette er å være forsiktig med smertestillende. Idag tørr jeg ikke engang ta Paracet, noe som er overdrevet. Men jeg fikk meg et lite sjokk over hvor stor påvirkning sterke smertestillende har på kroppen, særlig om man går på store doser over flere dager og slutter brått. 

Men idag har jeg utskrevet meg selv fra «rehab», som har bestått av sengen og sofaen, og jeg har tatt steget ut i verden for første gang på ti dager. Jeg kan atter engang smile og si til meg selv at dette kommer til å gå bra! Og kanskje klarer jeg flere runder rundt fotballbanen imorgen. Det kan bare gå en vei etter dette, og jeg sier som Jahn Teigen: «Jeg vet det går bra til sist. Så lenge jeg lever her, er jeg en optimist». Og for å kunne forbli en lykkelig optimist skal jeg holde meg langt unna alt annet enn Paracet, om det ikke er høyst nødvendig! Jeg er en erfaring rikere og den erfaringen skal jeg ta med meg!

Når døden stjeler bestevenninnen din. 

True friends are never apart,

Maybe in distance, 

but never in heart. 

Vi kan aldri få tilbake Målfrid, derfor er det så viktig for meg at minnene om henne lever videre! For da er hun på en måte alltid sammen med oss. Det gjør meg så godt når andre prater om henne og forteller om opplevelser de hadde sammen. Jeg har hatt Målfrid i livet mitt siden hun ble født, andre har blitt kjent med henne senere, men jeg tviler ikke på at hun har betydd like mye for de som for meg. Det er ikke antall år du har kjent et menneske, eller blodsbånd som indikere hvor nære man er hverandre. Venner kan være like viktige som familie, i enkelte tilfeller viktigere. Jeg kan ikke forestille meg hvordan det hadde føltes om jeg hadde mistet mine beste venninner. Det hadde blitt et enormt tomrom og en savn jeg hadde båret på resten av livet.

Målfrid var elsket av mange, og det er flere som sitter igjen med savnet etter en venninne de aldri mer får dele tanker og opplevelser sammen med. Den tunge tiden har ikke bare påvirket oss i familien, men også så mange andre. En av disse er Selia. Jeg vet hvor mye hun betydde for Målfrid. Selia skrev igår noen ord til Målfrid på Facebook. Det var så ekte og vakkert! Med tillatelse fra henne deler jeg det her, sammen med noen bilder hun sendte meg av de to. ❤

It’s been a long day without you, my friend.

And I’ll tell you all about it when I see you again

We’ve come a long way from where we began

Oh, I’ll tell you all about it when I see you again ❤

Snart 2 år siden du dro ifra oss Målfrid 💔

Minnes om gangen når jeg dro til Molde for å besøke deg!

Tårene trillet pga alle de dårlige nyhetene, sorgen fordi vi kanskje viste at vi ikke var sterke nok…

Fordi jeg ikke ville miste deg. Men håpet var der alltid ❤


Jeg savner deg så utrolig mye,

savner å ha deg her sammen med meg.

Min bestevenn ❤

Snart 2 år siden jeg satt å holdt deg i hånden, så takknemlig for at jeg fikk være sammen med deg til den dagen du forlot oss ❤

Du er godt gjemt, og jeg kommer alltid til å ta vare på alt vi har sammen ❤

Du er fortsatt enestående og fortsatt det sterkeste menneske jeg kjenner ❤

Er så glad i deg !! 😘

Selia Hjortnes – 11.04.17

Tusen takk til Selia for at jeg fikk dele dette. Det betyr veldig mye for meg å få høre hvor mye Målfrid har betydd for deg. Og bildene var fantastiske! Det bildet hvor dere hadde syklet opp på en fjelltopp er en god illustrasjon på hvem Målfrid var. Hun hadde kreft på det tidspunktet, men pågangsmotet og styrken var enorm! Jeg er så ufattelig stolt av lillesøsteren min ❤

Om det er flere som har tanker, minneord, bilder eller opplevelser de ønsker å dele her på bloggen er det bare å ta kontakt.

Anne-Merete

Våren blir aldri den samme uten deg.

April er en veldig fin måned. Sommeren nærmer seg, det blir lysere ute og man våkner fra vinterdvale. Jeg har alltid elsket våren, det gjør jeg enda, men våren har fått en liten bismak. Jeg må erkjenne for meg selv at våren aldri blir som den engang var. Det er nemlig den årstiden da Målfrid døde – 29. April for snart to år siden. Det året var det mørket som overtok for lyset. 

For våren er egentlig en tid da lyset overtar for mørket. Den representerer nytt liv og glede. Jeg har et inntrykk av at folk blir mer åpne og vennlige når våren kommer. Vi gleder oss over de første blomstene som dukker opp og ser frem mot sommeren. Jeg gleder meg fortsatt over alt dette, men samtidig er det vondt at min søster ikke får oppleve det. 


Den siste våren vi virkelig koset oss var i 2014. Som bildet over viser satt vi i April på verandaen og solet oss. Jeg har mange fine minner fra den tiden og det er de jeg velger å ta med meg videre. Det var en vår preget av optimisme og vi så ikke for oss at dette skulle ende et år senere. Men det å kunne leve i nuet og nyte tiden er viktig. Ingen vet uansett hva fremtiden bringer, alt vi har kontroll over er det som hender her og nå. Ved å gjøre det beste ut av den tiden man har, vil man slippe å se tilbake på noe og angre i ettertid. For tiden kommer aldri tilbake. 

Ved å se tilbake på bilder blir man påminnet om hvordan ulike epoker i livet har vært. Bildene fra våren 2014 var preget av grilling, sol, utflukter og en enorm glede. Da jeg bladde gjennom bildene fra våren 2015 var de fleste tatt på sykehuset, og det kom tydelig frem hvor mye som hadde endret seg siden forrige vår, da vi solet oss på verandaen og var fulle av livsglede. På mange av bildene kunne man skimte solen bak en lukket gardin. Solen var fortsatt der, blomstrene var fortsatt der, våren var fortsatt der og livet gikk sin vante gang for de fleste. Men jeg var på en måte i min egen verden, en tilværelse som var uavhengig av årstider og omgivelser. 

Men idet våren nå igjen har meldt sin ankomst kjenner jeg at den satt sitt preg på meg for to år siden, selv om jeg ikke la så mye merke til den. Solen som nå skinner inn gjennom vinduet bringer frem minner, det samme gjør luften og temperaturen. Jeg klarer ikke helt å beskrive det, men det er noe med årstiden som gjør at jeg blir påminnet tiden da hun døde. At jeg er nyoperert og sengeliggende forsterker det inntrykket. Våren er der ute og jeg er her inne. Var det sånn våren hennes føltes da hun lå i sengen med åpent vindu og lyttet til fulene som kvitret på utsiden? 

Jeg kjenner det er mange tanker som dukker opp. Spørsmål jeg nok aldri vil få svar på. Men mest av alt tenker jeg at jeg er heldig som får oppleve enda en vår. Jeg lever og er frisk. For på tross av alt det vonde så er livet og våren fantastisk. Jeg skylder de som ikke får oppleve det å nyte hver eneste dag. Så denne vårdagen i 2017 gir jeg et løfte til meg selv om at jeg skal nyte livet og fortsette å møte utfordringene på en like sterk måte som min lillesøster gjorde. Alle dager er en gave, selv om ikke alle dager er like gode. 

Carpe Diem er så mye brukt at det nesten blir en klisje å si det, men det ligger noe viktig i ordtaket. Setningen ble for første gang brukt av den romerske dikteren Horstius og hele setningen lyder som følger «Carpe diem quam minimum credula postero» betydningen er «Grip dagen, stol så lite som mulig på den neste». 

Ønsker dere alle en riktig god vår og påske ❤ 

En kopp kaffe og samtale med en fremmed.

Noen ganger kan en kopp kaffe og en dyp samtale med en fremmed person gi deg veldig mye. Det fikk jeg erfart da jeg dagen etter operasjonen var innom Vardesenteret på St.Olavs hospital. 

Vardesenteret er et samlingssted og friareal for kreftpasienter, eller pårørende til noen som er/har vært kreftsyk. Det er et sted hvor man over en kopp kaffe kan slå av en prat med likesinnede, eller om man ønsker det bare sitte å slappe av. 

Jeg tok turen innom senteret for å hente inn litt krefter og slappe av før vi begynte på hjemturen. Her ble jeg møtt av frivillige medarbeidere, og etterhvert ble jeg sittende å prate med en dame som har hatt kreft. Jeg fortalte om mine erfaringer som bærer av genfeilen, og som pårørende. Hun delte sine erfaringer som kreftsyk. Å snakke om så personlige opplevelser med et menneske man ikke kjenner virker kanskje litt rart. Men det var faktisk veldig befriende, og besøket på Vardesenteret ga meg veldig mye. Blant annet fikk jeg et dytt i riktig retning med en fremtidsambisjon jeg har. 

Jeg har lenge hatt et ønske om å kunne bruke mine opplevelser til å hjelpe andre. Men jeg har foreløpig ikke hatt tid til å realisere det, og har ikke helt funnet ut hvordan jeg skal gå frem. Dette nevnte jeg under mitt besøk på Vardesenteret. Jeg sa jeg eventuelt kunne holdt foredrag på samlinger i regi av Kreftforeningen, eller bidra på andre måter. Målet mitt er at alt det negative jeg har gått gjennom, skal kunne bidra til noe positivt. Det endte med at jeg fikk kontaktinformasjon til en person i Kreftforeningen som kunne hjelpe meg. Så kanskje tar jeg kontakt når jeg får litt tid til overs, og forhåpentligvis kan alt jeg har gått igjennom bidra til å hjelpe andre. Jeg anbefaler alle som er berørt av kreft om å ta turen innom Vardesenteret. Enten om du har vært syk selv, eller om du er pårørende. Det er et veldig koselig sted med en avslappet atmosfære. Vardesenteret finnes flere steder i landet og om du ønsker mer informasjon finner du det her.

Operasjonen er over!

Operasjonen er over og så langt har det ikke vært noen komplikasjoner i ettertid. Etter operasjonen for tre år siden hadde jeg ganske traumatiske opplevelser det første døgnet, men denne gangen har det gått over all forventning. Smertene er selvfølgelig til stede men sykehuset gjør alt de kan for å minimalisere de. Det første jeg gjorde da de vekket meg fra narkosen var å skryte av sykehuspersonellet. Hadde ikke helt kommet til meg selv enda så husker ikke detaljert hva jeg sa, men minnes at jeg også begynte å prate om Rosenborg idet de trillet meg bortover gangen. Hvilken relevans det tema hadde der og da er jeg usikker på, men regner med de hører mye forskjellig fra folk som akkurat har våknet. 

Til alle landets sykepleiere, leger, kirurger og andre innen helsevesenet vil jeg si at dere betyr enormt mye for mennesker som befinner seg i et sårbart stadie i livet. Jeg har en tendens til å skryte de opp i skyene, på grensen til det pinlige innimellom, men jeg føler det er viktig å gi de positive tilbakemeldinger når det er fortjent. Nå er det variasjoner innenfor disse yrkene også, og det er nok ikke alle som er like skikket. Men jeg har så langt bare hatt positive opplevelser. 

Da jeg på kvelden kunne flytte tilbake til rommet ble det en liten «rånetur» på sykehuset. Christer trillet meg rundt i rullestolen så jeg fikk se meg litt rundt. Fikk etterhvert sovet noen timer, men våknet i 5 tiden og da hadde smertene blitt mer intense. Så mens jeg venter på at det smertestillende skal fungere ligger jeg i sengen å skriver blogginnlegg. Jeg er nok ikke den eneste på sykehuset som er våken på denne tiden av døgnet. Det er mange ulike skjebner som befinner seg innenfor de bygningene her. Noen gleder seg over å ha fått baby, noen ligger kanskje kritisk skadet, noen har kanskje tatt sine siste åndedrag, og noen ligger kanskje som meg og tenker at snart er de på beina igjen og livet vil gå sin gang på godt og vondt. Jeg er lykkelig over at jeg er ferdig, lykkelig over at jeg kan forebygge kreft, samtidig sender jeg en tanke til de som aldri fikk den muligheten. Men på tross av alt så er livet fantastisk og jeg er enda mer bestemt på at jeg skal gjøre det beste ut av mitt. 


                          Anne-Merete

Mens man venter…

Da er jeg ikledd nyeste mote innenfor sykehusklær. Blitt plassert i en seng og venter på å bli kjørt til operasjonssalen. Siden jeg har ventet i over to timer begynner jeg å bli en smule utålmodig og sulten. Men det begynner endelig å nærme seg min tur nå. 

Jeg har prøvd å få tiden til å gå med å lese. Og for engangs skyld er det ikke pensumlitteratur jeg har med i vesken. Har lenge ønsket å stifte bekjentskap med Harry Hole som mange tydeligvis er begeistret for. Er han virkelig så «kul» som folk påstår? Før jeg reiste til Trondheim gikk jeg til innkjøp av den første boken. Planen var at Harry skulle være min støttespiller under den kjedelige ventetiden når jeg ble liggende helt alene. Dessverre er ikke lesekonsentrasjonen helt på topp så «daten» med Hole får gjenopptas en annen dag. Men boken var kjekk å ha når jeg skulle ta en selfie 😂 Nå ligger jeg for det meste å lytter til alt som foregår rundt meg. Kirurgen har vært å tegnet på meg med tusj, har fått en cocktail av tabletter, og sånn som jeg forstår det så er jeg om få minutter på vei til operasjonssalen. Tusen takk til alle som har ønsket meg lykke til. Jeg har enorm respekt for de som jobber i helsevesenet og føler jeg er i veldig trygge hender her på St.Olavs hospital. 

God Morgen fra St.Olavs Hospital. 

I dag er selve operasjonsdagen! Jeg våknet før hanen hadde rukket å si «kykkeli ky», noe jeg fort innså var dumt siden jeg er fastende og ikke skal møte opp før kl 11.00. Selve operasjonen blir først i 1-2 tiden.

Det betyr med andre ord mange timer å vente for en smånervøs, rastløs men samtidig sliten person, som IKKE kan ta seg en snus. Kanskje et passende tidspunkt å slutte? Tja, om det ikke hadde vært for at jeg var i Sverige å handlet igår. Selvfølgelig innenfor kvoten 😉

Så for å overkomme nervøsiteten og rastløsheten (merkelig kombinasjon) bestemte jeg meg for å komme meg utendørs. Nå spaserer jeg i gatene rundt sykehusområdet, og jeg må si trønderne er spreke! Her jogger og sykler det folk forbi meg hele tiden. Jeg nøyer meg med å spasere rolig bortover gaten. Nyter følelsen av å fortsatt kunne bevege meg fritt, samtidig gruer jeg meg til å bli avhengig av hjelp fra andre i perioden etter operasjonen. Men jeg kom meg gjennom det for tre år siden, så da skal jeg nok klare det igjen.

Noen som har tips til noen gode serier, eller filmer jeg kan slå ihjel litt tid med i dagene fremover?


Klem til dere alle fra Anne-Merete ❤

Når døden igjen viser sitt ansikt. 

I kveld så jeg dokumentaren om Thea Steen som stod bak kampanjen #sjekkdeg. Til å begynne med gikk det overraskende bra å se dokumentaren. Hennes pågangsmot og humor midt i den tunge tiden minnet meg sånn om Målfrid. Det var på en måte godt og vondt på samme tid. Men det gikk også opp for meg at jeg ikke har tillat meg selv å føle så mye på sorgen de siste månedene. Jeg har vel på mange måter gått tilbake til den tidligere fasen der jeg ikke tillot meg selv å føle på smerten, sorgen og savnet. Men da dokumentaren gikk mot slutten og Thea lå i sykesengen uten at familien fikk noe særlig kontakt med henne så jeg døden igjen. Det var som om jeg reiste nesten 2 år tilbake i tid. Tilbake til da Målfrid lå i sengen på sine siste dager. Tilbake til tiden da jeg strøk henne på kinnet og holdt henne i hånden med et håp om at hun både kjente det og hørte hva jeg fortalte henne.

Her holder jeg hånden til Målfrid et par dager før døden tok henne fra oss.

Jeg lot tårene falle da rulleteksten kom. Jeg tillot meg selv å kjenne på smerten. Men ikke så lenge at følelsene fikk overtaket på meg. Det er ikke tid for det nå. For imorgen reiser jeg til Trondheim og skal opereres på St.Olav. Jeg ser ikke frem til å gå igjennom en operasjon igjen, og bli påminnet om alt som har med denne jævla genfeilen å gjøre. Men samtidig er jeg lykkelig over at jeg er frisk og at mine operasjoner bare er forebyggende. Etter en rekonvalesens periode er jeg tilbake til hverdagen igjen, den sjansen er det ikke alle som får.

Jeg har ikke skrevet noe på bloggen på over tre måneder. Men nå kjenner jeg skrivebehovet begynner å melde seg igjen. Så kanskje hører dere mer fra meg fremover. 🙂

Anne-Merete

Blanke ark og fargestifter til.

2016 er historie, en ferdigskrevet bok med minner. Nå venter 2017, et år med blanke ark og fargestifter til. Nye opplevelser står for tur og nye historier skal skrives. Noen blir som planlagt men de fleste utvikler seg på veien. Man kan ha ambisjoner for det nye året, men hva historien vil berette i ettertid er det ingen som vet. Ei heller hvor mange dager av det nye året man får oppleve.

Jeg har ambisjoner for det kommende året. Men de foregående års historier har lært meg at det meste blir formet på veien. Kanskje åpner det seg nye muligheter som setter meg ut på en annen kurs enn den jeg har staket ut?

Jeg vet ihvertfall at 2017 er et år hvor jeg igjen står ovenfor valg som vil ha konsekvenser for fremtiden. Arkene er blanke og det eneste jeg har skrevet på de er en morgen hvor jeg har sovet altfor lenge, lest nyheter og skrevet dette innlegget.

Ambisjonene sier meg at jeg skal fokusere på det siste semesteret av mastergraden. Og at jeg etterhvert skal se meg om etter en jobb. Fred på jord kan jeg ikke skape, men jeg vil ut i verden. Jeg vil utrette noe, gjøre en forskjell. Kanskje blir det ikke i år, kanskje blir det et annet år eller kanskje aldri. Men ambisjonen er der. Og den er viktig å ha med seg i bagasjen.

Jeg har alltid mål jeg strekker meg etter, det er sånn jeg setter ut min kurs. Noen av målene er langsiktige. Sånn som da jeg for 6 år siden bestemte meg for at det første jeg måtte gjøre om jeg skulle utrette det jeg ønsket, var å starte på utdannelsen jeg snart er ferdig med. Det opprinnelige målet jeg satt meg var å ta en bachelorgrad. Men underveis endre dette seg og det nye målet ble å ta en mastergrad. Og nå, ettersom den graden også snart er fullført, leker jeg med tanken om å engang i fremtiden ta en doktorgrad. Det er foreløpig ikke et mål, bare en tanke om en alternativ vei å ta.

Jeg har i mange år ønsket å skrive en bok. Ikke en bok om min historien sånn som flere har etterlyst. Men en ganske annerledes bok som jeg foreløpig holder for meg selv. Blir dette året hvor jeg endelig begynner å realisere den drømmen? Det står ikke øverst på listen over gjøremål for 2017, det er en langsiktig drøm. Kanskje blir den aldri realisert, eller kanskje en dag i fremtiden går den fra å være en drøm til å bli nedskrevne ord.

Selv om jeg har mål jeg vil oppnå så planlegger jeg ikke livet i altfor stor grad, til det er livet for uforutsigbart. Livet er en reise som blir til etterhvert, og om jeg hadde planlagt alt i minste detalj hadde jeg gått glipp av mye som ikke var en opprinnelig del av planen. For ikke å snakke om skuffelsen over planene det ikke ble noe av. Jeg er spontan og mange av fjorårets historier ble formet på veien. 2016 ble ikke som jeg trodde da jeg for et år siden prøvde å forutsi veien jeg skulle ta, men det ble bedre.

Jeg ønsker dere alle et riktig godt nytt år. Husk at det bare en en dato. Arkene er ikke så blanke allikavel for du tar med deg videre alt fra de foregående år. Men kanskje er det en fin anledning til å reflektere litt rundt hva man vil oppnå i livet og hvem man ønsker å være. Lære av tidligere feil og fokusere mer på det positive. Følg drømmene og sett deg mål. Livet er ikke over før det siste åndedrag er tatt og man er aldri for gammel til å sette ut på en ny kurs i livet.

Anne-Merete

Jeg er nominert til årets romsdaling 2016!

Fredag etter jobb hadde jeg planer om å sove på sofaen for å lade opp til kveldens julebord. Men det endret seg da jeg helt uventet fikk en telefon fra Romsdals Budstikke. De ville forberede meg på at det kom til å stå om meg i avisen dagen etter. Jeg var nominert til årets romsdaling 2016.

Min første tanke var at det er en tulleoppringning fra noen som vil ha det gøy på min bekostning. Men etter som samtalen gikk med redaktøren innså jeg at det var sant. Men jeg måtte søke opp hvilket navn telefonnummeret var registrert på før jeg kunne legge all tvil til side. Og jeg fikk det hele bekreftet i går da avisen publiserte dette: Hvem blir årets romsdaling.

Jeg klarte, og klarer forsåvidt ikke enda, helt å forstå hvorfor jeg er nominert til en sånn pris. Det er flere kandidater som har utmerket seg over flere år. Og blant tidligere vinnere er tidligere statsminister Bondevik, finansmannen Røkke og fotballegenden Solskjær. Jeg ser ikke helt hvor jeg passer inn på en sånn liste, men jeg ser på det som en stor ære! Det betyr at jeg må ha gjort noe riktig iløpet av de siste månedene. Dette er hva de skrev som begrunnelse for nominasjonen: 

skjermbilde-2016-12-18-kl-13-49-50

I avisen står det at Målfrid døde i 2014. Det er feil, hun døde i fjor. Da jeg i september bestemte meg for å markere årets Rosa Sløyfe aksjon ved å fortelle min historie trodde jeg ikke det skulle bli som dette. Et par dager etter jeg begynte å skrive kontaktet lokalavisen meg. Noe som førte til at historien min ble hovedoppslaget i Romsdal Budstikke den 6 oktober. Jeg var i tvil når de kontaktet meg, men kom frem til at om jeg skulle gjennomføre dette «prosjektet» måtte jeg gå hele veien. Og det angrer jeg ikke på. Nettversjonen kan dere lese ved å trykke på denne linken: Jeg kan aldri få søsteren min tilbake, men håper historien min kan redde liv

Takk til alle som har støttet meg de siste månedene, det har vært over alle forventning. I tiden etter at jeg gikk ut med historien har mange kontaktet meg. Det virker som det nå er lettere for folk å snakke om det jeg har gått gjennom, tidligere fikk jeg inntrykk av at flere ikke sa mye fordi de ikke viste hvor grensen for åpenhet gikk. Nå kommer folk bort til meg på jobb, skolen, til og med på butikken. Terskelen er ikke så høy lengre. Jeg har også fått tilbakemelding fra flere som kjente Målfrid. De synest det er godt å kunne lese om henne på bloggen. Både kjente og ukjente har fortalt meg deres egne historier, både om sykdom og det å miste noen.

På nyttårsaften blir det offentliggjort hvem som har vunnet. Jeg er mer enn nok fornøyd med å være nominert, og ser ikke helt for meg at jeg skal vinne. Men jeg setter nominasjonen veldig høyt. Samtidig er det litt vondt å tenke på at jeg aldri får dele denne nyheten med Målfrid.

De som har lyst til å stemme på meg eller en av de andre kandidatene kan gjøre det frem til 23. desember, ved å gå inn på denne linken: Stem frem din favoritt til årets romsdaling.

Ønsker dere alle en fin fjerde søndag i advent.

Anne-Merete