Forfatter: Anne-Merete

17 dager, hvor jeg stort sett bare har vært innendørs, begynner å sette sitt preg. Til å begynne med var det veldig godt å faktisk bare slappe av og ikke stresse, for jeg fikk jo ikke gjort noe allikevel. Derfor har jeg med god samvittighet sett på dokumentarer, debatter og urix episoder. Har til og med sett påskekrim for første gang på mange år. For noen dager siden begynte jeg på en 24 timer lang dokumentar om Jerusalem. Men nå har jeg bestemt meg for at jeg må komme meg ut av den litt for behagelige, og uvante, TV-slave tilværelsen. Den lange dokumentaren må derfor settes på pause i noen uker. Jeg må fullføre noe jeg startet for snart seks år siden.

Kroppen får jeg ikke friskmeldt enda, uansett hvor mye jeg måtte ønske det. Har ikke lov til å løfte mer enn et par kg og hendene skal ikke løftes høyt. Det gjør hverdagen litt mer komplisert. Trøsten er at jeg ihvertfall slipper unna husarbeid og andre kjedelig oppgaver som er for tunge. Men siden jeg er student, og bare har få uker på meg til siste eksamen og innlevering av masteroppgave, så må jeg bare bite tenna sammen og sette igang. Det er ikke dørstokkmila jeg står ovenfor nå, men åpne data- og bøker mila. Heldigvis har jeg forberedt meg godt før operasjonen, så det er bare å ta opp igjen tråden der jeg slapp. Jeg så for meg to uker studiefri, noe som innebærer at jeg er tre dager på etterskudd. Det er ikke all verden, og jeg er overbevist om at det går bra denne gangen også.

Om en måned har jeg tilbakelagt seks år på skolebenken. Iløpet av de årene har jeg tatt generell studiekompetanse, en bachelor og om få uker har jeg en master. Jeg har også iløpet av disse årene opplevd at mamma fikk kreft – og ble frisk. Deretter fikk min lillesøster kreft – og tapte kampen. Jeg fikk påvist en genfeil som gjør at jeg står i fare for å gå gjennom det samme. For å forebygge dette har jeg tatt noen operasjoner, og fortsatt gjenstår en operasjon for at jeg skal slippe å bekymre meg for kreft. Noen ganger undrer jeg meg over hvordan jeg har kommet meg gjennom det uten å falle bakpå i studiene. Men jeg føler på mange måter at skolen har vært et fast holdepunktet som har gjort at jeg har måttet kjempe meg gjennom alt. Jeg tror faktisk den har vært en av de mest positive faktorene som har hjulpet meg gjennom dette. Jeg skal stå løpet ut, og ser frem til å klappe meg selv på skulderen i slutten av mai.

Ellers er det ikke så mye mer å rapportere om herfra. Ting går stadig fremover og fra imorgen er jeg student på heltid igjen.

Merkedager er for meg indikatorer på hva som har skjedd i livet innenfor en viss tidsepoke. Akkurat nå ligger jeg på sofaen og ser på alle de fantastiske opplevelsene venner og kjente har hatt denne påsken. Jeg vet jo at ikke alt nødvendigvis er så fantastisk som det blir portrettert på Facebook, men for meg virker det som «alle» har det så bra og alt ser spennende ut. Og det unner jeg de selvfølgelig. Men en del av meg, den rastløse delen, synest litt synd på seg selv for at den ikke får oppleve stort denne påsken. 

Men sånn er selvfølgelig ikke virkeligheten! Livet er ikke fantastisk for alle andre, og ikke er det synd på meg heller. Jeg er bare rastløs. Så tankene mine vandrer videre til alle de som i perioder av livet, eller store deler av livet ser på verden utenfor uten å være i stand til å ta så stor del av den. De med kroniske lidelser, enten fysiske eller psykiske, som gjør de ute av stand til å ta del i alt de måtte ønske. De som går på cellegift eller andre medisiner som ødelegger mye av livskvaliteten. For ikke å snakke om alle de millioner mennesker i verden som lider i krig og hungersnød. For en styrke de må ha for å komme seg gjennom dagene, så hva har jeg da å klage over? Absolutt ingenting!

Min tilstand er forbigående. Hvem vet hva som skjer neste påske. Kanskje sitter jeg da også på sofaen uten å gjøre så mye, selv om jeg er i stand til det. Eller kanskje finner jeg på noe spennende, mye kan endre seg iløpet av et år. Påsken ifjor var jeg så heldig å reise til både Tyskland, Sverige og Oslo. Påsken for to år siden var en av de vonde, da minnes jeg at jeg var på sykehuset og besøkte lillesøsteren min som kjempet mot kreft. Jeg hadde med et påskeegg til henne, og når jeg tenker meg om så var det siste gang jeg ga et påskeegg til noen. 

Påskene før der har ikke vært så mye mer spennende enn at det var fridager, og jeg har aldri gjort så mye utav de. Ihvertfall ikke noe som er spennende nok til at jeg husker det nå. Men det er bare det at når man ikke kan gjøre noe, så ser man for seg alt man hadde kommet til å gjort om man var istand til det. Så jeg konkluderer med at jeg sannsynligvis ikke har gått glipp av så mye den påsken her, sånn bortsett fra å skrive på masteroppgaven da. For sannheten er at om jeg hadde vært i form hadde jeg nok tilbragt store deler av påsken på biblioteket. 

Jeg føler igrunn det passer bra å minne meg selv på sitatet jeg bruke til dette bildet som ble tatt i Oslo påsken ifjor. «Your life is a canvas. Make sure you paint yourself a whole lot of colorful days.» Det føler jeg at jeg har gjort i året som har gått, og jeg ser frem til flere fargerike dager. 

Fortsatt god påske til dere alle, og en stor klem til alle de som ikke har det så greit i livet. ❤️ 

I dag er det ti dager siden operasjonen, og jeg har for første gang vært utendørs. Om man ser bort fra turen jeg hadde på Rema for noen dager siden, da jeg holdt på å svime av. Men idag har jeg altså prestert å gå hele to runder rundt en fotballbane! Ble så sliten at man skulle trodd det var selveste Mount Everest jeg hadde besteget. 

Men de rundene, som forsåvidt gikk i sneglefart, var for meg en stor bragd. Så kanskje er det ikke så langt unna det å bestige Everest allikavel. Så sent som igår var jeg så dårlig at jeg måtte innom Legevakten. Da hadde jeg gått i nesten to døgn med heteslag, frysninger, kvalme og en svimmelhet som fikk meg til å føle at jeg kjørte karusell på Tusenfryd uten mulighet til å gå av. Jeg fryktet jeg hadde fått en infeksjon, men etter en kontroll hos legen kom det frem at jeg heldigvis ikke hadde det! Men jeg hadde sannsynligvis fått det som på fagspråket heter opioidabstinens. Og det er noe av det værste jeg har opplevd. 

Den første uken etter operasjonen tok jeg et morfinpreparat. Men da smertene avtok bestemte jeg meg for å slutte med tablettene. Det var tydeligvis ikke kroppen min fornøyd med, derfor endte jeg opp med abstinenssymptomer og ble dårligere enn jeg noengang har vært. Det var så ille at jeg ikke så noen positiv ende på dette, jeg ble rett og slett deprimert og skjønte ikke hvorfor. De første dagene etter operasjonen, når smertene var intense, hadde jo gått så bra. Så hvorfor skulle jeg bli nedstemt nå når jeg ikke hadde mye smerter lenger. Lærdommen fra dette er å være forsiktig med smertestillende. Idag tørr jeg ikke engang ta Paracet, noe som er overdrevet. Men jeg fikk meg et lite sjokk over hvor stor påvirkning sterke smertestillende har på kroppen, særlig om man går på store doser over flere dager og slutter brått. 

Men idag har jeg utskrevet meg selv fra «rehab», som har bestått av sengen og sofaen, og jeg har tatt steget ut i verden for første gang på ti dager. Jeg kan atter engang smile og si til meg selv at dette kommer til å gå bra! Og kanskje klarer jeg flere runder rundt fotballbanen imorgen. Det kan bare gå en vei etter dette, og jeg sier som Jahn Teigen: «Jeg vet det går bra til sist. Så lenge jeg lever her, er jeg en optimist». Og for å kunne forbli en lykkelig optimist skal jeg holde meg langt unna alt annet enn Paracet, om det ikke er høyst nødvendig! Jeg er en erfaring rikere og den erfaringen skal jeg ta med meg!