Forfatter: Anne-Merete

April er en veldig fin måned. Sommeren nærmer seg, det blir lysere ute og man våkner fra vinterdvale. Jeg har alltid elsket våren, det gjør jeg enda, men våren har fått en liten bismak. Jeg må erkjenne for meg selv at våren aldri blir som den engang var. Det er nemlig den årstiden da Målfrid døde – 29. April for snart to år siden. Det året var det mørket som overtok for lyset. 

For våren er egentlig en tid da lyset overtar for mørket. Den representerer nytt liv og glede. Jeg har et inntrykk av at folk blir mer åpne og vennlige når våren kommer. Vi gleder oss over de første blomstene som dukker opp og ser frem mot sommeren. Jeg gleder meg fortsatt over alt dette, men samtidig er det vondt at min søster ikke får oppleve det. 

Den siste våren vi virkelig koset oss var i 2014. Som bildet over viser satt vi i April på verandaen og solet oss. Jeg har mange fine minner fra den tiden og det er de jeg velger å ta med meg videre. Det var en vår preget av optimisme og vi så ikke for oss at dette skulle ende et år senere. Men det å kunne leve i nuet og nyte tiden er viktig. Ingen vet uansett hva fremtiden bringer, alt vi har kontroll over er det som hender her og nå. Ved å gjøre det beste ut av den tiden man har, vil man slippe å se tilbake på noe og angre i ettertid. For tiden kommer aldri tilbake. 

Ved å se tilbake på bilder blir man påminnet om hvordan ulike epoker i livet har vært. Bildene fra våren 2014 var preget av grilling, sol, utflukter og en enorm glede. Da jeg bladde gjennom bildene fra våren 2015 var de fleste tatt på sykehuset, og det kom tydelig frem hvor mye som hadde endret seg siden forrige vår, da vi solet oss på verandaen og var fulle av livsglede. På mange av bildene kunne man skimte solen bak en lukket gardin. Solen var fortsatt der, blomstrene var fortsatt der, våren var fortsatt der og livet gikk sin vante gang for de fleste. Men jeg var på en måte i min egen verden, en tilværelse som var uavhengig av årstider og omgivelser. 

Men idet våren nå igjen har meldt sin ankomst kjenner jeg at den satt sitt preg på meg for to år siden, selv om jeg ikke la så mye merke til den. Solen som nå skinner inn gjennom vinduet bringer frem minner, det samme gjør luften og temperaturen. Jeg klarer ikke helt å beskrive det, men det er noe med årstiden som gjør at jeg blir påminnet tiden da hun døde. At jeg er nyoperert og sengeliggende forsterker det inntrykket. Våren er der ute og jeg er her inne. Var det sånn våren hennes føltes da hun lå i sengen med åpent vindu og lyttet til fulene som kvitret på utsiden? 

Jeg kjenner det er mange tanker som dukker opp. Spørsmål jeg nok aldri vil få svar på. Men mest av alt tenker jeg at jeg er heldig som får oppleve enda en vår. Jeg lever og er frisk. For på tross av alt det vonde så er livet og våren fantastisk. Jeg skylder de som ikke får oppleve det å nyte hver eneste dag. Så denne vårdagen i 2017 gir jeg et løfte til meg selv om at jeg skal nyte livet og fortsette å møte utfordringene på en like sterk måte som min lillesøster gjorde. Alle dager er en gave, selv om ikke alle dager er like gode. 

Carpe Diem er så mye brukt at det nesten blir en klisje å si det, men det ligger noe viktig i ordtaket. Setningen ble for første gang brukt av den romerske dikteren Horstius og hele setningen lyder som følger «Carpe diem quam minimum credula postero» betydningen er «Grip dagen, stol så lite som mulig på den neste». 

Ønsker dere alle en riktig god vår og påske ❤ 

Noen ganger kan en kopp kaffe og en dyp samtale med en fremmed person gi deg veldig mye. Det fikk jeg erfart da jeg dagen etter operasjonen var innom Vardesenteret på St.Olavs hospital. 

Vardesenteret er et samlingssted og friareal for kreftpasienter, eller pårørende til noen som er/har vært kreftsyk. Det er et sted hvor man over en kopp kaffe kan slå av en prat med likesinnede, eller om man ønsker det bare sitte å slappe av. 

Jeg tok turen innom senteret for å hente inn litt krefter og slappe av før vi begynte på hjemturen. Her ble jeg møtt av frivillige medarbeidere, og etterhvert ble jeg sittende å prate med en dame som har hatt kreft. Jeg fortalte om mine erfaringer som bærer av genfeilen, og som pårørende. Hun delte sine erfaringer som kreftsyk. Å snakke om så personlige opplevelser med et menneske man ikke kjenner virker kanskje litt rart. Men det var faktisk veldig befriende, og besøket på Vardesenteret ga meg veldig mye. Blant annet fikk jeg et dytt i riktig retning med en fremtidsambisjon jeg har. 

Jeg har lenge hatt et ønske om å kunne bruke mine opplevelser til å hjelpe andre. Men jeg har foreløpig ikke hatt tid til å realisere det, og har ikke helt funnet ut hvordan jeg skal gå frem. Dette nevnte jeg under mitt besøk på Vardesenteret. Jeg sa jeg eventuelt kunne holdt foredrag på samlinger i regi av Kreftforeningen, eller bidra på andre måter. Målet mitt er at alt det negative jeg har gått gjennom, skal kunne bidra til noe positivt. Det endte med at jeg fikk kontaktinformasjon til en person i Kreftforeningen som kunne hjelpe meg. Så kanskje tar jeg kontakt når jeg får litt tid til overs, og forhåpentligvis kan alt jeg har gått igjennom bidra til å hjelpe andre. Jeg anbefaler alle som er berørt av kreft om å ta turen innom Vardesenteret. Enten om du har vært syk selv, eller om du er pårørende. Det er et veldig koselig sted med en avslappet atmosfære. Vardesenteret finnes flere steder i landet og om du ønsker mer informasjon finner du det her.

Operasjonen er over og så langt har det ikke vært noen komplikasjoner i ettertid. Etter operasjonen for tre år siden hadde jeg ganske traumatiske opplevelser det første døgnet, men denne gangen har det gått over all forventning. Smertene er selvfølgelig til stede men sykehuset gjør alt de kan for å minimalisere de. Det første jeg gjorde da de vekket meg fra narkosen var å skryte av sykehuspersonellet. Hadde ikke helt kommet til meg selv enda så husker ikke detaljert hva jeg sa, men minnes at jeg også begynte å prate om Rosenborg idet de trillet meg bortover gangen. Hvilken relevans det tema hadde der og da er jeg usikker på, men regner med de hører mye forskjellig fra folk som akkurat har våknet. 

Til alle landets sykepleiere, leger, kirurger og andre innen helsevesenet vil jeg si at dere betyr enormt mye for mennesker som befinner seg i et sårbart stadie i livet. Jeg har en tendens til å skryte de opp i skyene, på grensen til det pinlige innimellom, men jeg føler det er viktig å gi de positive tilbakemeldinger når det er fortjent. Nå er det variasjoner innenfor disse yrkene også, og det er nok ikke alle som er like skikket. Men jeg har så langt bare hatt positive opplevelser. 

Da jeg på kvelden kunne flytte tilbake til rommet ble det en liten «rånetur» på sykehuset. Christer trillet meg rundt i rullestolen så jeg fikk se meg litt rundt. Fikk etterhvert sovet noen timer, men våknet i 5 tiden og da hadde smertene blitt mer intense. Så mens jeg venter på at det smertestillende skal fungere ligger jeg i sengen å skriver blogginnlegg. Jeg er nok ikke den eneste på sykehuset som er våken på denne tiden av døgnet. Det er mange ulike skjebner som befinner seg innenfor de bygningene her. Noen gleder seg over å ha fått baby, noen ligger kanskje kritisk skadet, noen har kanskje tatt sine siste åndedrag, og noen ligger kanskje som meg og tenker at snart er de på beina igjen og livet vil gå sin gang på godt og vondt. Jeg er lykkelig over at jeg er ferdig, lykkelig over at jeg kan forebygge kreft, samtidig sender jeg en tanke til de som aldri fikk den muligheten. Men på tross av alt så er livet fantastisk og jeg er enda mer bestemt på at jeg skal gjøre det beste ut av mitt. 

                          Anne-Merete

Da er jeg ikledd nyeste mote innenfor sykehusklær. Blitt plassert i en seng og venter på å bli kjørt til operasjonssalen. Siden jeg har ventet i over to timer begynner jeg å bli en smule utålmodig og sulten. Men det begynner endelig å nærme seg min tur nå. 

Jeg har prøvd å få tiden til å gå med å lese. Og for engangs skyld er det ikke pensumlitteratur jeg har med i vesken. Har lenge ønsket å stifte bekjentskap med Harry Hole som mange tydeligvis er begeistret for. Er han virkelig så «kul» som folk påstår? Før jeg reiste til Trondheim gikk jeg til innkjøp av den første boken. Planen var at Harry skulle være min støttespiller under den kjedelige ventetiden når jeg ble liggende helt alene. Dessverre er ikke lesekonsentrasjonen helt på topp så «daten» med Hole får gjenopptas en annen dag. Men boken var kjekk å ha når jeg skulle ta en selfie 😂 Nå ligger jeg for det meste å lytter til alt som foregår rundt meg. Kirurgen har vært å tegnet på meg med tusj, har fått en cocktail av tabletter, og sånn som jeg forstår det så er jeg om få minutter på vei til operasjonssalen. Tusen takk til alle som har ønsket meg lykke til. Jeg har enorm respekt for de som jobber i helsevesenet og føler jeg er i veldig trygge hender her på St.Olavs hospital. 

I dag er selve operasjonsdagen! Jeg våknet før hanen hadde rukket å si «kykkeli ky», noe jeg fort innså var dumt siden jeg er fastende og ikke skal møte opp før kl 11.00. Selve operasjonen blir først i 1-2 tiden.

Det betyr med andre ord mange timer å vente for en smånervøs, rastløs men samtidig sliten person, som IKKE kan ta seg en snus. Kanskje et passende tidspunkt å slutte? Tja, om det ikke hadde vært for at jeg var i Sverige å handlet igår. Selvfølgelig innenfor kvoten 😉

Så for å overkomme nervøsiteten og rastløsheten (merkelig kombinasjon) bestemte jeg meg for å komme meg utendørs. Nå spaserer jeg i gatene rundt sykehusområdet, og jeg må si trønderne er spreke! Her jogger og sykler det folk forbi meg hele tiden. Jeg nøyer meg med å spasere rolig bortover gaten. Nyter følelsen av å fortsatt kunne bevege meg fritt, samtidig gruer jeg meg til å bli avhengig av hjelp fra andre i perioden etter operasjonen. Men jeg kom meg gjennom det for tre år siden, så da skal jeg nok klare det igjen.

Noen som har tips til noen gode serier, eller filmer jeg kan slå ihjel litt tid med i dagene fremover?

Klem til dere alle fra Anne-Merete ❤

I kveld så jeg dokumentaren om Thea Steen som stod bak kampanjen #sjekkdeg. Til å begynne med gikk det overraskende bra å se dokumentaren. Hennes pågangsmot og humor midt i den tunge tiden minnet meg sånn om Målfrid. Det var på en måte godt og vondt på samme tid. Men det gikk også opp for meg at jeg ikke har tillat meg selv å føle så mye på sorgen de siste månedene. Jeg har vel på mange måter gått tilbake til den tidligere fasen der jeg ikke tillot meg selv å føle på smerten, sorgen og savnet. Men da dokumentaren gikk mot slutten og Thea lå i sykesengen uten at familien fikk noe særlig kontakt med henne så jeg døden igjen. Det var som om jeg reiste nesten 2 år tilbake i tid. Tilbake til da Målfrid lå i sengen på sine siste dager. Tilbake til tiden da jeg strøk henne på kinnet og holdt henne i hånden med et håp om at hun både kjente det og hørte hva jeg fortalte henne.

Jeg lot tårene falle da rulleteksten kom. Jeg tillot meg selv å kjenne på smerten. Men ikke så lenge at følelsene fikk overtaket på meg. Det er ikke tid for det nå. For imorgen reiser jeg til Trondheim og skal opereres på St.Olav. Jeg ser ikke frem til å gå igjennom en operasjon igjen, og bli påminnet om alt som har med denne jævla genfeilen å gjøre. Men samtidig er jeg lykkelig over at jeg er frisk og at mine operasjoner bare er forebyggende. Etter en rekonvalesens periode er jeg tilbake til hverdagen igjen, den sjansen er det ikke alle som får.

Jeg har ikke skrevet noe på bloggen på over tre måneder. Men nå kjenner jeg skrivebehovet begynner å melde seg igjen. Så kanskje hører dere mer fra meg fremover. 🙂

Anne-Merete