Om jeg hadde visst hvor forferdelig alt skulle være når jeg våknet fra operasjonen er det ikke sikkert jeg hadde klart å gå inn på sykehuset. Det er den eneste gangen i mitt liv jeg har tenkt at døden er en redning. Jeg skammer meg i ettertid over den tanken men samtidig sier det noe om hvor grusom den fysiske påkjenningen var.
Forhistorien til dette innlegget kan dere lese her: Etter motgang kom ikke medgang – Om tiden før operasjonen.
Timene før jeg dro på sykehuset.
Jeg ble innlagt på Molde sykehus en søndag våren 2014 hvor operasjonen skulle utføres morgenen etter. Tiden fra jeg bestemte meg for å utføre operasjonen og frem til dagen jeg skulle innlegges på sykehuset hadde gått bra. Jeg verken gruet meg eller tenkte så mye på det. Jeg visste at tiden etter ville bli krevende med tanke på begrenset bevegelighet men hadde forberedte meg godt. Jeg hadde fått beskjed om at jeg den første tiden ikke kunne løfte hendene høyt og la derfor alt til rette hjemme. Det mest nødvendige fra de øverste kjøkkenskapene ble flyttet lengre ned og jeg hadde vasket hele leiligheten.
Jeg hadde en skoleoppgave som måtte levers og etterhvert presenteres noen uker etter operasjonen, så jeg hadde pakket ned skolebøkene sånn at jeg kunne gripe fatt i den oppgaven på sykehuset. Jeg undervurderte vel hvor omfattende inngrep dette var og at det kom til å ta litt tid før jeg kom meg til hektene igjen.
En time før jeg ble kjørt på sykehuset var alle forberedelsene unnagjort og det eneste som gjenstod var å vente. Det var da den første reaksjonen kom snikende på. Jeg vet ikke hva som utløste den for jeg hadde ingen tunge tanker i forhold til det jeg skulle gjennom, i så fall lå de i underbevisstheten. Plutselig satt jeg på sofaen og kjente tårene presse på. Jeg prøvde så godt jeg kunne å holde de igjen, uten hell. Selv om jeg var helt alene gikk jeg på badet å låste døren. Jeg var ikke vant til å få sånne reaksjoner og ble veldig overrasket over den plutselig tyngende følelsen.
Det var tante Bjørg som kjørte meg på sykehuset og jeg hadde sørget for å skjule min egen nedstemthet innen hun hentet meg. Jeg var ikke redd for at familien min skulle vite at dette faktisk var litt vanskeligere enn jeg første antok. Men jeg ville ikke at de skulle være lei seg eller bekymret på mine vegne. Jeg måtte være sterk for alle rundt meg, de hadde nok å tenke på og jeg ville ikke gi de flere bekymringer. Det jeg gjennomgikk anså jeg som en bagatell i forhold til alt annet. Det var derfor jeg ikke ville ha noen med meg på sykehuset. Jeg ville dra dit alene, men jeg innser i ettertid at det var helt feil tankegang.
Det første møtet med sykehuset
Jeg sa farvel i bilen og gikk inn på mottaket for så å bli sendt opp på avdelingen. Siden jeg hadde samlet meg fra den lille «knekken» jeg fikk hjemme føltes det nå ganske bra. Jeg hadde igjen kontroll over følelsene som lå å presset på fra underbevisstheten. Alt gikk bra fra jeg kom på sykehuset og helt frem til jeg gikk opp på avdelingen hvor en sykepleier kom for å ta meg imot. I det jeg strakk frem hånden for å hilse så presset tårene på igjen. Jeg klarte ikke si så mye og hun tok meg inn på et rom så vi fikk prate. Jeg skjønte ikke hvorfor jeg reagerte sånn for jeg var jo egentlig ikke nervøs for operasjonen.
Sykepleieren var veldig omtenksom og fikk meg til å åpne meg. Jeg hadde ingen betenkeligheter med konsekvensene av å ta operasjonen og ikke gruet jeg meg for selve inngrepet og narkosen heller. Men idet vi snakket sammen innså jeg at dette var første gangen jeg hadde tatt en «pause» fra livet mitt og ble konfrontert med den brutale sannheten. Mye av det tunge var at jeg ble konfrontert med tanken om hva min lillesøster og mamma hadde gått og går igjennom. Jeg tenkte på alle gangene de hadde vært på sykehus og hvor tungt det måtte ha vært for de. Praten med sykepleieren gjorde at jeg fikk tatt tak i mange følelser jeg aldri hadde tillat meg selv å kjenne på før. Det handlet ikke så mye om operasjonen men om alt som hadde hendt den siste tiden. Jeg innså viktigheten av å ta seg tid til å kjenne på følelser og bare gi slipp noen ganger. En lærdom jeg dessverre ikke tok med meg videre til da min søster døde et år senere.
Jeg fikk det mye bedre etter samtalen og alt som gjenstod nå var å vente. Jeg fikk mange meldinger av folk som ønsket meg lykke til og spurte hvordan det gikk. Jeg sa det går bra og at det ikke var noe problem for meg å være der alene. Men en venninne av meg så rett gjennom denne fasaden og sa til meg at hun kom innom sykehuset senere. Jeg møtte henne på en benk utenfor sykehuset hvor vi satt å pratet en god stund. Det det var da jeg innså at det faktisk var godt å ha noen der. Den praten på benken glemmer jeg aldri. Jeg fikk satt ting litt mer i system og følte meg etter det mye bedre. Tusen takk Lisa!
Operasjonsdagen
Mandag morgen ble jeg trillet ned på operasjonssalen. Litt skjelven siden jeg aldri hadde gått gjennom en operasjon før og alt var litt overveldende. Men det gikk bra, personalet var veldig omtenksomme og jeg følte jeg var i trygge hender. I det jeg ble trillet inn på operasjonssalen var jeg overrasket over hvor mange som var der. Når tiden var inne for å sette narkosen tenkte jeg at det snart er unnagjort og om litt vil jeg våkne igjen og livet kan gå videre. Vel, så enkelt ble det ikke. For det som ventet meg var det mest smertefulle døgnet i mitt liv. Jeg har i ettertid referert til dette som helvetesdøgnet!
Det er den verste opplevelsen jeg har hatt i hele mitt liv. Men samtidig en opplevelse som har lært meg mye og styrket meg! Jeg våknet på intensiavdelingen med enorme smerte. Noe som førte til at jeg fikk mer smertestillende. Det i seg selv resulterte i at jeg ble ekstremt kvalm og fikk da kvalmenedsettende. Noe som førte til at alt bare ble mye verre. Jeg tålte tydeligvis ikke medisinene og fikk en reaksjon som satt meg helt ut. Smertene etter operasjonen kjente jeg ikke lengre men det jeg nå gjennomgikk var mye verre. Hele kroppen verket og jeg hadde en intens kvalme. Jeg klarte ikke kommunisere med noen eller åpne øynene. Samtidig var jeg våken og hørte alt som foregikk rundt meg. Jeg holdt ut og håpte det skulle gå over snart, men det som stod foran meg var nesten et døgn i denne tilstanden.
Når det stod på som verst tenkte jeg at dette kommer jeg ikke til å overleve. Var det sånn det føltes å dø? Jeg klarte ikke bevege meg, kommunisere eller åpne øynene men samtidig fikk jeg med meg alt som hendte rundt meg. En etter en pasient ble trillet inn på intensivavdelingen og ikke lenge etter ble de trillet ut igjen. Avdelingstelefonen ringte i bakgrunnen og jeg kunne høre sykepleierne svare. En av de som ringte sykehuset var min søster som lurte på hvordan det gikk med meg. De hadde blitt bekymret siden de ikke hadde hørt fra meg. En sykepleier kom å fortalte meg dette men jeg var ikke i stand til å si noe.
Jeg ønsket døden velkommen.
Etter som timene passerte uten tegn til forbedring gikk jeg fra å bekymre meg for å dø til å ønske døden velkommen. Jeg klarte rett og slett ikke mer. Dette var tortur! Mens jeg lå sånn og følte jeg svevde mellom liv og død tenkte jeg mye. Jeg tenkte med skrekk og gru på de menneskene som ble utsatt for tortur og bestemte meg for å aldri mer reise til et konfliktområde i tilfelle jeg skulle oppleve det. Jeg tenkte på de som lå i koma og får med seg det som skjer rundt seg, men som ikke klarer å kommunisere. Jeg måtte fortelle min familie at om jeg havnet i koma vil jeg ha aktiv dødshjelp. Jeg tenkte på mennesker som bor i krigsområder og som daglig blir utsatt for enorme påkjenninger. Hvordan klarer de det? Tankene raste og jeg følte på en frykt for å måtte oppleve så store smerter igjen.
På morgenkvisten neste dag begynte det gradvis å bli bedre og jeg ble trillet opp på avdelingen. Jeg har aldri noensinne følt meg så svak og hjelpesløs. Jeg som alltid har vært så selvstendig var nå i en situasjon hvor jeg ikke klarte å bevege meg og var avhengig av hjelp. De smertene jeg nå hadde grunnet operasjonen ønsket jeg velkommen, for jeg ville ikke gå gjennom det jeg hadde gjort det siste døgnet. Jeg turte ikke ta mer smertestillende men de fant etterhvert en annen type å gi meg som jeg ikke reagerte på. Jeg lå i sengen blodfattig, hvitt som et spøkelse og skamfull over at jeg hadde ønsket å dø. Etter en stund kom jeg meg på beina med god hjelp fra de som jobbet der.
Etterhvert klarte jeg å bevege meg rundt uten hjelp, men en skilpadde hadde nok vunnet om det var et kappløp. Jeg hadde flere dren hengende fast i kroppen som jeg måtte gå å bære på og et stativ på slep. Men bortsett fra smertene hadde jeg det bra. Jeg fikk daglig besøk og var lettet over at operasjonen var over og at jeg etterhvert kunne reise hjem.
Omtrent en uke etter operasjonen ble jeg utskrevet fra sykehuset. Det øyeblikket jeg gikk ut døren var veldig sterkt. Mamma hentet meg og i det vi gikk ut ble jeg møtt av et sterkt solskinn. Det var bare helt fantastisk og jeg elsket livet! Verden hadde gått sin vante gang utenfor sykehusets vegger. Selv om jeg følte jeg hadde vært isolert fra omverden i evigheter var det i realiteten bare en uke.
Det ble ikke gjort så mye på skoleoppgaven da jeg var på sykehuset. Men etter jeg kom hjem satt jeg igang med å skrive. Jeg lå i sengen med dataen på fanget og bøkene ved siden av meg. Det tok vel omtrent dobbel så lang tid som ellers men jeg fikk det til. Etter bare få dager kom den velkjente rastløsheten og selv om jeg hadde redusert bevegelighet ville jeg tilbake på skolen. Jeg fikk hjelp til å bære sekken den første tiden men ellers gikk det over all forventning og livet normaliserte seg.
Hva denne opplevelsen har gitt meg.
Selv om jeg helst ville vært foruten denne opplevelsen så har den gitt meg veldig mye i ettertid. Den har styrket meg! Refleksjonene og smertene jeg hadde på intensivavdelingen gjør at jeg setter enda mer pris på hver dag. Bagateller blir ikke sett på som problemer. Jeg priser meg lykkelig for å være frisk og ønsker å oppfylle alle drømmene jeg har. Når smertene stod på som verst tenkte jeg at jeg ikke skulle reise til konfliktområder lengre, men det gikk ikke lang tid før den følelsen gikk over.
Fire måneder etter operasjonen satt jeg på flyet igjen. Denne gangen reiste jeg til Palestina. Konfliktnivået var høyt der nede siden jeg reiste under det som ble kallet Operation Protective Edge. Vi besøkte flyktningeleirer og både Palestinere og Israelere som arbeidet for fred. Dette vil jeg skrive om når oktober er over. Så om noen har politiske kommentarer rundt dette kan de ta det opp med meg i de innleggene hvor det passer seg bedre.
Tusen takk.
Takk til de fantastiske menneskene som jobber på Molde sykehus. Spesielt sykepleierne! Dere gjør en så utrolig viktig jobb. Dere tar hånd om mennesker når de går igjennom de vanskeligste periodene i livet. Kirurgene gjør selve inngrepet men det er dere som er der for pasienten i ettertid. Jeg har fått så stor respekt for det yrket. Jeg hadde nok ikke klart å være sykepleier selv, men er så glad for at det er så mange fantastisk dyktige mennesker som velger den yrkesveien.
Ikke bli skremt.
Jeg vet dette kan virke avskrekkende på de som skal ta en stor operasjon. Jeg var litt i tvil om jeg skulle dele det. Men jeg har hatt som mål å være helt ærlig om alt, så jeg valgte å ikke sensurere noe. Jeg vil poengtere at dette IKKE er normalen etter en sånn operasjon. Det var min kropp som reagerte på medisinene. Jeg mistet mye blod og hadde en kraftig reaksjon på smertestillende og kvalmedempende. Smertene jeg hadde da jeg våknet etter operasjonen var ikke så ille. Det var alt det andre som gjorde det helt uholdbart en stund. Men selv om det i øyeblikket var mer enn jeg trodde jeg skulle klare så gikk det over. Og jeg hadde gjort det igjen om jeg måtte. For jeg velger heller livet og et døgn med sterke smerter i stede for en sykdom som både gir deg smerter og kanskje døden.
Anne-Merete
Livet og døden og alt imellom. 