Drømmen om Amerika.

Jeg kjenner spenningen begynne å stige frem mot neste uke og ser med skrekkblandet fryd frem mot det amerikanske presidentvalget. Siden ungdomstiden har jeg fulgt spent med på alle presidentvalgene og natt til onsdag blir ikke noe unntak.

Men i år kjenner jeg at spenningen er ekstra stor og jeg håper amerikanerne er smarte nok til å forhindre at Trump flytter inn i det hvite hus. Jeg har alltid holdt med demokratene men har aldri mislikt den republikanske kandidaten så sterkt som i år, ikke engang George Bush.

En av mine store helter i ungdomsårene var Bill Clinton. Ja jeg hadde også andre idol sånn som de fleste tenåringer, men den amerikanske presidenten tronet altså høyest på listen. Jeg sendte engang et brev til Oprah Winfrey hvor jeg skrev at jeg ønsket å komme til USA å møte Bill Clinton. Jeg ba henne om hjelp til å realisere den litt uvanlige drømmen. Noen uker senere fikk jeg et brev fra Oprah hvor hun beklaget at hun ikke kunne hjelpe meg, noe som kanskje var likeså greit siden alt styret med Monica Lewinsky dukket opp like etter.

bill-3-ferdigJeg fattet som sagt i tidlig alder stor interesse for amerikansk politikk og Amerika generelt. Jeg så frem til å bli myndig for da skulle jeg flytte til mulighetenes land – det beste landet i hele verden. Mine evner til refleksjon og kritisk tenkning var ikke mye til stede den tiden og jeg hadde et romantisert bilde av USA. Der skulle alle mine drømmer bli oppfylt, jeg måtte bare bli voksen først.

Nå ble det ikke sånn at jeg flyttet dit og jeg har faktisk aldri reist dit heller. Drømmen om Amerika ble svakere og svakere etterhvert som jeg ble eldre og mer klar over deres rolle i verden. Det var kanskje ikke verdens beste land allikavel? Lysten til å reise dit er fortsatt til stede men jeg har frem til nå prioritert andre reisemål.

Da George Bush kom til makten og man etterhvert så ringvirkningene av deres politikk gikk det opp for meg at drømmen om Amerika var død. Men selv om jeg har gått fra å være USA patriot til å bli sterkt kritisk til de på mange områder så er interessen for å følge med på politikken deres fortsatt tilstede.

Nå er det kona til mitt tenåringsidol som stiller til valg og jeg heier på henne. Ikke fordi jeg i utgangspunktet var noen stor Hillary fan, hun var ikke engang den kandidaten jeg helst skulle sett som representant for demokratene. Bernie Sanders var under hele nominasjonsprosessen min favoritt. Men han ble dessverre ikke kandidat og min stemme (som jeg dessverre ikke får avgitt) går derfor til Hillary.

Det virker som Hillary Rodham Clinton er veldig mislikt. Jeg hadde heller ikke noe sansen for henne tidlig i kampanjen. Men den senere tiden har jeg fordypet meg mer i hvem hun egentlig er, og som følge av det har jeg endret innstilling. Ikke fordi hun er «den beste av to onder» som mange sier. Men hun er faktisk en dyktig politiker som enda ikke helt har fått sjansen. Hun står for flere gode verdier og hun kan være veldig bra for USA. Men det store spørsmålet for meg er hvilken utenrikspolitikk hun vil føre? Jeg skal gi Hillary en sjanse og håper at Bernie Sanders får en sentral posisjon fremover. Så håper jeg at når jeg i fremtiden leser dette innlegget ser at jeg tok rett. Bare tiden vil vise, men først må hun bli valgt!

Nå mange år etter min fascinasjon for den tidligere presidenten er alt som vitner om den tiden en bok jeg fortsatt har stående i bokhyllen min. Den har fått selskap fra bøker som omhandler andre områder jeg har rettet min interesse mot i løpet av livet. En annen tidligere president, Jimmy Carter, har også fått plass i bokhyllen som dere kan se på bildet ovenfor.

Nå gjenstår det å se om det neste uke blir Champagne eller gravøl! Godt valg til alle amerikanere!

Anne-Merete

Årets Rosa Sløyfe aksjon er over, men min historie fortsetter.

13567334_10154108669126001_8599832471356325734_n

Oktober og årets Rosa Sløyfe aksjon er over og vi har begynt på november. Da jeg i september bestemte meg for å bruke bloggen til å spre informasjon om arvelig bryst og eggstokkreft var planen et fire ukers prosjekt og fra november skulle jeg skrive om andre tema – Men heldigvis kan man endre på planer!

Etter som måneden gikk, og spesielt som følge av tilbakemeldingene fra dere, gikk jeg bort fra denne tidsbegrensningen. Dette er en personlig blogg om livet, døden og alt imellom sett fra mine øyne. Det er derfor naturlig å skrive mer om tema som sorg, savn, genfeil og kreft, for det vil være en del av meg resten av livet. Derfor senket jeg skuldrene i oktober og stresset ikke med å skrive ferdig alt innen månedsskiftet. Tanken er nå at bloggen skal være en plattform jeg skal bruke i mange år fremover. Jeg vil fortsette å dele mine tanker, refleksjoner, synspunkter og opplevelser om smått og stort i livet.

Tusen takk til alle som har fulgt meg gjennom oktober. Det har vært en begivenhetsrik måned og jeg føler jeg har fått satt fokus på et viktig tema. I begynnelsen av måneden ble jeg kontaktet av Romsdals Budstikke som publiserte en artikkel om meg. Bloggen har i løpet av måneden blitt lest av 10635 personer, og 122 personer har til sammen donert 42950 kr til minne om Målfrid hvor pengene gikk til kreftforeningen. Tusen takk alle sammen! Det har betydd utrolig mye for meg å få støtte gjennom denne prosessen. Jeg har gått fra å fortrenge mine egne tanker og følelser til å dele de med alle. Det har vært en stor overgang men på en veldig positiv måte.

untitledSelv om jeg har utlevert meg selv så har jeg skrevet lite om andre personer i livet mitt. Resultatet ble da en ensidig fremstilling av for eksempel Målfrid sin sykdomsperiode, hvor det er mange nyanser som ikke kommer frem. Men dette er et bevisst valg fra min side. Siden det var mitt valg å stå frem med min historie har det vært viktig for meg å ta hensyn til andres privatliv. Derfor har jeg blant annet valgt å ikke svare på spørsmål om hvor mange i min familie som har gen-feilen. Det eneste jeg vil si er at det er veldig få.

Vil også poengtere at det var mange andre personer i Målfrid sitt liv enn de som er nevnt i tidligere innlegg. Da jeg skrev om hvordan det er å ha en søster som kjemper mot døden var det fra mitt ståsted og jeg skildret mine egne tanker og opplevelser. I realiteten er det en fantastisk familie som alle var der for Målfrid. I tillegg hadde hun mange venner og bekjent som også sitter igjen med et stort tomrom. Flere av de har kontaktet meg i løpet av denne måneden og det setter jeg stor pris på.

Jeg håper du vil fortsette å følge meg selv om oktober er over. Jeg har mange innlegg på lur og det mangler ikke ideer til nye tema. Frem til neste innlegg blir publisert kan dere ta en titt på de tre mest leste fra oktober:

  1. Vi fokuserte på livet helt til siste slutt – om å ha en søster som kjemper mot døden.
  2. Arvelig bryst og eggstokkreft – Her begynner min historie, og kanskje din!
  3. Etter motgang kom ikke medgang – Om tiden før operasjonen.

Anne-Merete

 

 

Ta deg en bolle og slapp av!

Jeg hadde store ambisjoner for dagen idag. Jeg skulle skrive ferdig og publisere et ganske personlig innlegg jeg har jobbet med i flere dager. I tillegg skulle jeg gjør unna endel skolearbeid og bake boller med ungene.

På tross av ambisjonene så gikk det ikke helt etter planen. For det første sov jeg altfor lenge, noe som førte til at jeg mistet den ekstra timen jeg fikk ved å stille klokken. Dessuten innser jeg igjen at man ikke kan ha en deadline for personlige innlegg, de må komme helt naturlig. Å stresse med det fører til at man ikke får frem det man ønsker. Innlegget jeg skrev om operasjonen var et resultat av påtvungen skriving og stress.

Jeg hadde noen dager i forveien lovet at det skulle publiseres 9. oktober. Men dagen før reiste jeg til Aukra for å besøke familien min og natt til søndag var jeg og kjæresten ute i naturen å tente bål. En veldig koselig opplevelse med stjernehimmel og nordlys. En berikende hverdagsopplevelse jeg hadde gått glipp av om jeg skulle brukt helgen på å skrive blogg.

Morgenen etter var jeg hos foreldrene mine og ute å gikk tur. Når jeg da kom hjem på kvelden var jeg superstresset med tanke på innlegget jeg måtte publisere. Resultatet ble derfor et innlegg jeg ikke var helt fornøyd med og jeg skulle heller utsatt det noen dager. Denne søndagen har jeg ikke tenkt å gjøre den samme feilen!

Jeg blogger jo ikke for å tilføre mer stress til livet mitt. Intensjonen er å dele mine tanker og erfaringer på en naturlig og usminket måte. Jeg tenker som så at det spiller jo ingen rolle om oktober og årets Rosa Sløye aksjon snart er over. Jeg skal jo fortsette å skrive etter den tid.

Så idag la jeg de stressende tankene til side og bestemte meg for å lage boller og slappe av. Jeg fant frem en oppskrift jeg hadde lagret for lenge siden men aldri har hatt tid til å lage. De var veldig gode og oppskriften finner dere på denne siden: Verdens beste boller

Timelapsen og bildet ovenfor er tatt av Christer. Det er også han som har tatt mange av de andre bildene jeg bruker på bloggen. Dere kan se flere av hans bilder på: 1x – Christer Olsen og Instagram. Takk for at du legger ned så mye tid i å ta bilder for meg kjære ❤

Ønsker dere alle en fin søndagskveld

Anne-Merete

Halloween eller Julebukk – Dette mener et romjulsbarn fra 80-tallet.

En skulle vøri fire år i romjul’n
og kjint ei jinte som var nesten fem,
og begge skulle kledd seg ut med masker
og kømmi julbokk tel et bæssmorhem.

halloween

Dette er en julevise de fleste av oss kjenner. Den gir meg en nostalgisk følelse og vekker gode minner fra barndommen. Jeg ble født i romjulen og på bursdagene mine spilte mamma alltid Romjulsvisa for meg. I tillegg til gaver, bursdagskaker og noen runder rundt juletreet brukte vi også gå julebukk. Jeg kan fortsatt huske at vi banket på dørene til de få husene i nabolaget og litt småflau sang julesanger.

På den tiden hadde vi ikke Halloween og derfor har jeg ingen barndomsminner hvor jeg utkledd går fra dør til dør og sier «knask eller knep». Derfor kan jeg heller ikke sette meg helt inn i hvordan denne nye tradisjonen føles for dagens generasjon. Kanskje vil de som voksne sitte med et like fint minne om Halloween som jeg har av julebukk?

Halloween kom til Norge rundt den tiden mine barn ble født. Det var en fremmed tradisjon uten røtter i norsk kultur som vi i hovedsak hadde sett i amerikanske filmer. Forskjellen fra denne skikken og tidligere tradisjoner som for eksempel julebukk, var at den i stor grad ble innført av handelsstanden. Vi lever i en mye mindre og globalisert verden enn da vi bare hadde NRK og reklamefri TV. Det er ikke tvil om at handelsstanden tjener mye penger på dette – men det gjelder ikke bare Halloween.

Da barna i Norge begynte å gå fra dør til dør i skremmende kostymer lot ikke reaksjonene vente på seg. Og debatten om Halloween er like levende i år. Det er mange meninger rundt det og mange ser på det som noe negativt. Fra motstanderne kommer det ytringer om at den ødelegger vår kulturarv og at bakgrunnen til skikken er negativ.

Men hvor mange av barna som går Halloween tenker over hva skikken opprinnelig representerer eller hvor den kommer fra? Og spiller det noen rolle? For handler det ikke om hva vi gjør det til selv? Hvor mange nordmenn er det ikke som feirer jul uten at det nødvendigvis for de er en feiring av Jesus fødsel?

Mine barn har gått mer Halloween enn de har gått julebukk. De vil ikke synge foran døren til folk. Så hvorfor skal jeg da tvinge de til å videreføre en tradisjon jeg satt stor pris på som barn?

jul

Jeg personlig er veldig glad i julebukk og om noen vil komme på døra mi for å synge i romjulen blir jeg veldig glad. Halloween bryr jeg meg ikke så mye om. Men om noen kommer på døra mi på mandag blir de tatt godt imot. Jeg setter ikke disse tradisjonene opp mot hverandre. Hvorfor skal man velge enten det ene eller det andre? Halloween erstatter jo ikke Julebukk, det er tross alt to måneder imellom de. Så det blir feil å la en dag i slutten av oktober få skylden for at barn ikke går julebukk i slutten av desember.

Tradisjoner blir i stor grad videreført av foreldre og det er opp til oss å lære barna om de. Samtidig er det viktig at barna selv får velge om de ønsker å videreføre tradisjonene vi hadde som barn. Tidene forandrer seg og vi må akseptere at kulturen endrer seg med tiden. Julebukken var også en gang for veldig lenge siden en ny skikk som ble innført. Det er ikke Halloween som har skylden for at veldig få går julebukk. Min yngste sønn skal gå Halloween på Mandag og det ser jeg ingen problemer med! Selv om jeg også skulle likt å se han gå julebukk. 

Ja til valgfrihet for både Halloween og Julebukk!

En riktig god Halloween, eller Mandag, til dere alle!

Anne-Merete

Vi klarte det! 41000kr er samlet inn til minne om Målfrid.

Vi klarte det! Det er i skrivende stund samlet inn 41000 kr i innsamlingsaksjonen til minne om Målfrid! Jeg var ikke klar over det før jeg fikk en mail med kreftforeningen i går kveld hvor det stod:

Kjære Anne-Merete

I din innsamling «Til minne om Målfrid Varhaugvik Starheim.» for Kreftforeningen har du hittil samlet inn NOK 40 300 av 40 000 som du har satt som innsamlingsmål. Du har nådd målet du satte deg og har all grunn til å være stolt. På vegne av de som får hjelp; tusen takk!

Takk for flott innsats som innsamler! Sammen skaper vi håp og resultater.

Mailen takket meg for innsatsen som samler men det er dere som skal ha den største takken. Jeg vil herved takke alle dere fantastiske mennesker som har gjort dette mulig. Alt jeg har gjort er å starte innsamlingen og dele den med dere. Men det er dere som har gjort dette mulig ved å dele innsamlingen med venner og kjente og donert penger til årets Rosa Sløyfe aksjon. Det har kommet inn 115 donasjoner.

Jeg har fulgt med på aksjonen hver dag og lest alle hilsnene dere har lagt igjen. Det har vært veldig rørende både for meg og min familie. Jeg vil på vegne av oss alle takke dere. De fine ordene skal jeg lagre for all ettertid. Jeg satser på å gjøre dette til en årlig tradisjon.

Innsamlingen er enda ikke avsluttet. Den holder på frem til Tirsdag så det er enda mulig å legge igjen en donasjon for de som ønsker det. Ved å trykke på denne linken kommer dere til innsamlingsaksjonen. Det er også mulig å lese gjennom alle hilsningene for de som ønsker det: Innsamlingsaksjon til minne om Målfrid Varhaugvik Starheim.

Stor takk til dere alle fra Anne-Merete m/familie.

Tiden vi aldri får tilbake.

Noen ganger lurer jeg på hvor alle årene har blitt av. Har jeg virkelig levd i snart 35 år? Det føles som i går at jeg flyttet hjemmefra for å begynne på videregående. Og nå har jeg en sønn som går på videregående!

Når jeg tenker tilbake på alt jeg har opplevd i løpet av 34 år så ser jeg at det har hendt mye. Nå husker jeg ikke så mye fra de første årene men det var de som la grunnlaget for hvem jeg er i dag. Det var da jeg lærte meg å snakke, gå og spise selv. Eller rettere sagt, mamma og pappa lærte meg det. Resten av barndommen var de med på å forme meg som menneske før jeg etterhvert ble selvstendig og kunne stå på egne bein.

Når jeg var barn gledet jeg meg til å bli tenåring og når jeg ble tenåring gledet jeg meg til å bli myndig. På slutten av 20 årene ønsket jeg å kunne stoppe tiden så jeg ikke kom i 30 årene. På 30 års dagen så jeg ingen stor grunn til å feire. For hvorfor skulle jeg feire at jeg ble eldre?

Men det som skjedde rett etter at jeg passerte 30 var at jeg lærte meg å sette pris på livet og nåtiden. Jeg gleder meg nå over hver bursdag jeg får oppleve. For det er jo ikke alle som får oppleve disse tidsepokene. Jeg skammer meg over mine tidligere tanker men tenker samtidig at det er ganske naturlig.

12936555_10153910621806001_6063019835899910534_n
Your life is a canvas. Make sure you paint yourself a whole lot of colorful days.

En god venninne av meg som er noen år eldre sa til meg at 30 årene er mye bedre enn 20 årene. Jeg trodde ikke på henne men ser nå i ettertid at hun hadde rett. For selv om de største motgangene i livet kom rett etter at jeg fylte 30 har det også vært noen av de beste årene i mitt liv. Livet har fått en helt annen mening enn det hadde tidligere.

Nå begynner det å danne seg tanker om 40 årene. Og jeg har innsett at alder bare er et tall. Det er opp til en selv å bestemme hvordan man vil være som menneske, det er ikke noe alderen bestemmer. Erfaringer man har hatt i livet blir det selvfølgelig flere av ettersom årene går. Men hvem vi er som mennesker er et valg vi i stor grad må ta selv. Uansett om vi er 20, 50 eller 90. Jeg ser frem mot fremtiden for jeg har innsett at hvert tiår har sin sjarm. Jeg håper jeg vil få oppleve mange år fremover og jeg skal prøve å oppfylle alle drømmene jeg har. Mange eldre sier at det de angrer mest på etter et langt liv er det de ikke gjorde. Kloke ord å ta med seg på livets vei.

«Alle disse årene som kom og gikk, ikke visste jeg at de var livet».

Anne-Merete

 

Livet er herlig dere!

Det er litt vemodig at oktober begynner å nærme seg slutten. Denne måneden har vært veldig spesiell for meg på mange måter. Jeg har endelig klart å ta tak i sorgen over å miste min søster. Jeg har begynt å fokusere på de tingene som er viktig for meg i livet og jeg har for første gang virkelig sett hvor vakker høsten er.

05co0112

Jeg har aldri likt å slappe av og gjøre ingenting. Dagene måtte alltid fylles med noe spennende eller meningsfullt. Om jeg skulle «kaste bort» tiden på å se serier var det noe jeg gjorde i senga. Noe som selvfølgelig resulterte i lite søvn. Jeg fortsatte denne livsstilen også når Målfrid døde, men da presset jeg meg selv enda mer. Det var en effektiv måte å slippe unna den verste sorgen på. Etter begravelsen gikk livet mitt tilbake til det «normale» med fulltidsjobb, masterstudium og to barn. Jeg ble fra første stund kastet inn i hverdagen igjen, og måtte stenge inne sorgen siden min eldste sønn skulle konfirmeres dagen etter begravelsen. Det gikk bra så jeg fortsatte bare å stenge den inne. Jeg har alltid vært veldig sosial men etter dødsfallet ble jeg enda mer sosial. Hvordan jeg fikk tid til alt dette kan jeg ikke forstå når jeg tenker tilbake på det. De ukene barna ikke var hos meg var det bare soverommet og badet som ble brukt siden jeg alltid var på farten og sjelden hjemme. Dette gikk veldig bra helt frem til for ca et år siden da kroppen min begynte å si fra at nå var det nok!

05co0011

Jeg stod på jobb en dag og opplevde at kroppen streiket, den ville ikke ta del i denne livsstilen lengre. Jeg hadde presset meg selv så langt at jeg hadde blitt utbrent, og stod nå i en situasjon hvor jeg var helt tom for energi samtidig som jeg ikke fikk sove. Tegnene hadde nok vært der men jeg hadde vært for opptatt til å legge merke til de. Nå når jeg endelig forstod at jeg måtte slappe av så klarte jeg det ikke. Jeg kunne ligge på sofaen i flere timer uten å ha slappet av, kroppen var så stresset at den klarte ikke roe seg. Sorgen jeg ikke ville kjenne på begynte å dukke opp og det stresset meg enda mer for jeg ville unngå den følelsen. Men jeg nektet å akseptere at jeg var utbrent så jeg fortsatte å presse meg selv med en kropp som var for sliten til å gjøre noe.  Jeg så ingen utvei fra dette stresset og innimellom tenkte jeg at eneste løsning var å reise til en hytte langt oppe på fjellet. Der kunne jeg lade opp batteriene.

Det siste året har jeg tidvis vært sykemeldt, tilbake i jobb, så sykemeldt igjen, så 50% sykemeldt for deretter å innse at dette går ikke lengre. Jeg må begynne å prioritere livet mitt på en måte som gjør at jeg får det bedre. For snart to måneder siden sa jeg opp jobben for å ha fullt fokus på det siste året av masteren og kunne ha mer tid til familie og venner. Jeg begynte å reflektere over hva jeg ville med livet mitt og gikk inn for å fokusere på det. Det var en enorm lettelse å komme frem til dette og jeg satset på at alt ville ordne seg selv om jeg ikke hadde jobb. Å fortsette sånn som jeg hadde gjort det siste året var ikke lengre et alternativ, bitene begynte endelig å falle på plass. Da min tidligere arbeidsgiver fikk vite at jeg hadde sagt opp jobben fikk jeg tilbud om å jobbe som ekstrahjelp der når det passet meg. Det er en jobb i administrasjonen på skolen hvor jeg studerer så det passer meg ypperlig. Jeg har igjen fått tilbake søvnen og klarer å finne roen ved å ligge på sofaen å gjøre absolutt ingenting. Jeg har begynt å innse at man har mange muligheter i livet så lenge man prioriterer riktig.

05co0057

Den siste måneden har jeg tenkt på alt jeg ikke hadde opplevd om jeg ikke hadde bremset meg selv og tatt de riktige valgene. Jeg har fått mer tid til de menneskene som betyr noe i livet mitt, jeg fikk tid til å begynne på denne bloggen som igjen har resultert i at sorgen jeg har stresset med å unngå har fått en «naturlig» del av livet  mitt. Jeg har igjen fått tid til å konsentrere meg om det akademiske, noe jeg finner stor glede i.

Det er så godt å ikke stresse fra det ene til andre hele tiden. Det er først da man begynner å legge merke til omgivelsene og de små tingene i hverdagen. Som hvor vakker høsten er for eksempel og hvor godt det er å legge seg på sofaen innimellom og se på en serie. Jeg begynner å finne meg selv igjen og det er så utrolig godt! En rastløs sjel vil jeg nok alltid være men jeg har nå blitt bevisst på å finne balansen. Jeg har ikke lenger et ønske om å stresse meg gjennom hver eneste dag for da går man glipp av så mye.

Jeg har etter noen av de andre innleggene mine fått tilbakemelding fra «bekymrede» familiemedlemmer som har dårlig samvittighet for at de ikke visste hvordan jeg har hatt det. Til dere vil jeg si at jeg stort sett har hatt det bra hele tiden men det har vært tungt innimellom. Det som har vært verst for meg er at jeg har vært så tom for energi til tider. Jeg vil også påpeke at jeg har det bra nå! De temaene jeg har skrevet om er triste men de representerer ikke alt som skjer i livet mitt. Jeg elsker livet og setter pris på hver dag. Det har skjedd mye tungt de siste årene men jeg har også opplevd så ufattelig mye positivt. Jeg er en person som kan bli overlykkelig av småting som at solen skinner eller at jeg hører en sang jeg liker. Dette har gjort at i de tunge stundene har jeg alltid hatt en balanse.

05co0008

For noen uker siden startet jeg en innsamlingsaksjon til minne om Målfrid. Målet er å samle inn 40000kr til Rosa Sløye aksjonen innen utgangen av oktober. Det har nå kommet inn 36600kr. Om det er noen som har litt penger til overs etter innsamlingsaksjonen som var for Røde Kors på søndag så hadde jeg satt pris på om dere vil hjelpe meg å nå målet. Det er bare 3400kr igjen til målet er nådd. Innsamlingsaksjonen finner dere her: Innsamling til minne om Målfrid Varhaugvik Starheim.

Jeg er veldig takknemlig for alle bidragene som har kommet inn. Har ikke hatt tid til å takke dere alle enda men jeg skal gjøre det så fort jeg får tid til overs. (jf. mitt valg om å ikke stresse for mye) Det samme gjelder alle som har skrevet til meg som følge av blogginnleggene. Jeg har lest alle tilbakemeldingene men har ikke fått tid til å svare alle enda. Tilbakemeldingene har betydd mye for meg! Takk til dere som har skrevet til meg og dere som har snakket med meg om dette når dere har møtt meg.

Høstklem til alle mine lesere

Anne-Merete

Vi fokuserte på livet helt til siste slutt – om å ha en søster som kjemper mot døden.

Å være pårørende til noen som kjemper mot døden er ikke enkelt. For hva gjør man når forskningen sier at forventet levetid er to år og man samtidig prøver å bevare håpet? Ikke bare for seg selv men også for den som er syk. Den største lærdommen fra dette er å fokusere på livet og ikke døden. Perioden før Målfrid døde knyttet et mye sterkere bånd mellom oss.

Jeg kan høre bekken sildre utenfor soveromsvinduet mitt. Den har gitt meg en indre ro helt siden jeg var barn. De siste fire årene har jeg bodd i min mors barndomshjem. Det var hit til Molde jeg reiste i helgene da jeg var liten. Livet på «bondelandet» falt aldri i smak hos meg så fra jeg var 6 år gammel reiste jeg ofte med buss fra Aukra for å besøke mormor og morfar. I tunge stunder fant jeg alltid roen her. Litt underlig i grunn, for man hører oftest om folk som reiser på landet for å finne roen.

Men bekken som hadde gikk meg ro hele livet mistet sin virkning rett etter at jeg flyttet hit. En dag opplevde jeg at de strieste strømmene kom fra øynene mine. Lyden av bekken ble overdøvet av hiksting og kinnene mine var like våte som bekken. Smerten over det jeg akkurat hadde fått vite kunne ikke engang mitt barndoms fristed kurere. Min lillesøster som vi trodde var frisk fra brystkreft hadde fått spredning!

Er det lys i enden av tunnelen?

Den dagen visste jeg ikke hva det innebar å ha spredning. Jeg visste ikke hva prognosene var og hvor alvorlig det var. Men allikavel ble jeg helt slått ut av den beskjeden. Jeg har alltid hatt en overbevisning om at det er lys i enden av tunnelen, men nå virket tunnelen så uendelig lang. Jeg begynte å lure på om tunnelåpningen i det hele tatt var åpen på den andre siden, for det var ikke noe lys der lengre.

Det var mange tårer og tunge følelser de første dagene etter jeg fikk vite hun hadde spredning. Jeg kastet meg over all forskning om tema og det tok ikke lang tid før jeg innså at dette ikke så lovende ut. Etter å ha lest side opp og side ned om brystkreft med spredning var det innprentet i meg at gjennomsnittlig forventet levetid er to år. Jeg knakk helt sammen ved tanken på at det bare var et spørsmål om tid før jeg skulle miste søsteren min, og en jente som da var fire år skulle etterhvert miste mammaen sin.

Fra håpløshet til håp.

Men ettersom dagene gikk ble følelsen av håpløshet mer og mer erstattet av håp. Jeg fant styrken og det er mye takket være Målfrid. Hun skulle ikke ha snakk om noe stakkarsliggjøring og sympati. Livet skulle leves som vanlig og denne kampen skulle hun vinne. Hun begynte å søke etter alternative behandlingsmåter hun kunne prøve i tillegg til cellegift, samt livsstilsendringer hun kunne gjøre for å overvinne kreften. Målfrid var aldri en person som ga opp, så det var ganske naturlig at hennes reaksjon på dette var å kjempe med nebb og klør. Jeg som til å begynne med hadde følt meg så hjelpesløs fant stor trøst i å hjelpe henne. Det var så mye livsglede rundt henne, og på mange måter brakte denne tiden oss nærmere hverandre enn vi noengang hadde vært tidligere.

Jeg begynte å ane et håp om at det ikke trengte å gå som jeg først fryktet. Det var noen kvinner som hadde levd med dette mye lengre enn to år. Og en dag kunne det jo komme en kur. Håpet og positiviteten ble etterhvert så sterk at livet mitt var overraskende bra under denne perioden. Men innimellom presset de tunge tankene seg på, tanker som fryktet at hun skulle dø snart. Jeg begynte derfor å skrive ned tanker jeg hadde og opplevelser jeg hadde sammen med Målfrid. Noen ganger fortalte hun meg noe og jeg skrev det ned i skjul sånn at jeg aldri skulle glemme det. Dette var selvfølgelig ikke noe jeg fortalte henne, for jeg var veldig bevisst på at hun skulle omgis av positivitet og håp.

2015-04-25-15-02-52
Man har det ikke morsommere enn hva man gjør det til selv! Målfrid utstrålte så mye positivitet – dette bildet er en god illustrasjon på hvordan hun var.

 

Jeg skulle så gjerne tatt smerten for deg.

En dag jeg besøkte henne satt vi å mimret om barndommen. Vi var begge enige om at vi hadde hatt den beste barndommen noen kunne tenke seg takket være våre foreldre. Vi var innom mange minner og det var mye latter. Men det var en ting Målfrid fortalte meg som gjorde at jeg måtte skjule min egentlige reaksjon. Hun sa at da hun var liten og jeg var syk med f.eks. influensa, ønsket hun at hun også var syk sånn at hun fikk den samme oppmerksomheten fra mamma. Det var ikke det at hun ikke fikk oppmerksomhet ellers men det var noe spesielt med den oppmerksomheten vi fikk når vi var syke. Da Målfrid fortalte meg dette ble jeg veldig trist. Ikke på grunn av det hun sa, men fordi hun beskrev de følelsene jeg hadde nå når hun var syk. Etter at hun fikk kreft hadde jeg ønsket at det var meg i stede for henne. Ikke for oppmerksomhetens skyld men for at jeg ville spare henne for all smerten.

I notatene jeg skrev til meg selv var det også refleksjoner om hva jeg følte og tenkte. Jeg skrev en dag at det ikke hadde gått helt opp for meg hvor alvorlig dette var, på tross av at jeg visste hva forskningen sa. Jeg fokuserte veldig mye på at det hadde skjedd «mirakler» før hvor mennesker har overlevd på tross av at legene har sagt det er dødelig. Jeg og Målfrid utvekslet ofte historier vi kom over om mennesker som hadde fått beskjed om at de ville dø, men som allikevel overlevde. Og som jeg skrev i notatene min så var jeg sikker på at om noen skulle klare det så var det Målfrid. En sterkere og tøffere jente skal man lete lenge etter. Den dagen avsluttet jeg notatet med denne tanken: «Jeg velger håpet og troen på at dette skal gå bra. Et ungt menneske kan da ikke bare dø! Nei dette skal hun klare. Og hun skal ikke måtte kjempe alene for vi skal alle være der for henne»

Nytt år og nye muligheter.

En av de første dagene i Januar 2014 skulle Målfrid til Bergen for å få behandling og jeg kjørte de til flyplassen. Flyet var forsinket og hun sendte meg en melding mens de satt og ventet. Hun ville jeg skulle se om jeg fant noen opplysninger om alternativ behandling på internett. Hun skrev at hun trenger noe positivt å lese, ikke bare negativt. Hun ville jeg skulle se om det var noe å hente fra utenlandsk forskning og mine engelsk kunnskaper kom endelig til nytte.

Hun hadde lest en artikkel om soppen Andosan og kommet over informasjon om en behandling i Tyskland. I det hun skrev dette kjente jeg på en veldig dårlig samvittighet. For noen dager siden spurt hun meg om jeg kunne finne opplysninger om den soppen, men mitt i alt julestresset hadde jeg glemt det. Men jeg lovte henne at jeg skulle lese artikler nå og se om jeg fant noe som kunne ha relevans. «Du er så snill» skrev hun da med et hjerte bak. Så fortsetter hun med: «Hva skulle jeg gjort uten min fantastiske familie». Det varmet mitt hjerte da og er veldig godt å tenke tilbake på nå.

Videre skrev hun at hun hadde stor tro på kostholdsendring og at hun allerede har endret den mye. En ting hun ville ha mer opplysninger om var råmelk. Jeg lovet at jeg skulle sjekke ut disse opplysningene også. Så tilføyde jeg at tema som går igjen når jeg søker etter opplysninger er kosthold, trening og hvor viktig det er å ha håp og fortsette å kjempe. Jeg sier til henne at teknologien og medisinen stadig kommer med fremskritt og at ingenting er umulig. Svaret hennes gir meg tårer i øynene, hun sier at hun prøver å tenke positivt men så snart hun får en negativ beskjed får den så stor plass i tankene. Men at hun heldigvis har vært veldig positiv i det siste.

Sånn fortsetter vi i tiden fremover. Vi utveksler informasjon vi har kommet over, diskuterer problemstillinger omkring dette og vi knytter på mange måter et sterkt bånd. Underveis i prosessen uttrykker hun mye takknemlighet og sier alt dette gir henne så mye håp. Det jeg ikke var klar over den tiden, men som jeg ser i ettertid, er at uten denne perioden hadde jeg ikke blitt kjent med min søster på samme måte. Nå i ettertid vet jeg at det meste vi leste, diskuterte og utvekslet informasjon om ikke hjalp. Noe av det ble aldri prøvd og noe fungerte ikke. Tiden ble for kort! Men det jeg vet var positivt med alt dette, og som gjør at det ikke var forgjeves, var den følelse av håp hun fikk! Målfrid var ikke en person som gir opp så jeg tror nok det var viktig for henne å føle at hun gjorde noe. Selv om det til tider virket håpløst.

 

14716268_10154425205081001_6643560027817233723_n
12.Juni 2014. Målfrid kjempet på så mange måter med en ufattelig styrke. Mye tid gikk med til å lese og notere ned alt som kunne hjelpe. Den dagen dette bildet er tatt sa hun at hun har gjort seg klar for å ta livet sitt tilbake!

 

Et ustoppelig pågangsmot og styrke.

Denne stå på viljen kommer tydelig frem i hvordan hun var i perioden hun var syk. Blant mange hendelser kan nevnes at hun syklet opp Trollstigen, hun ridde på hest og var på motorsykkelturer, hun pusset opp et rom for vår tante. Og da snakker vi ikke om å bare male en vegg. Nei da, hun kappet og spikret. Panel ble lagt i taket og veggene ble tapetsert. Da vi delte hotellrom sammen i Trondhjem en helg og jeg var for trøtt til å gå å spise frokost serverte hun frokost til meg på sengen. Når jeg besøkte henne på sykehuset i Ålesund få måneder før hun døde dro hun frem alle hudpleieproduktene hun hadde. Vi hadde SPA kveld sammen og hun ba meg sette meg godt til rette i en lenestol så skulle hun gi meg pedikyr. Jeg fikk også prøve produkter hun hadde til ansiktsbehandling. Nå idag står flere av de hudpleieproduktene på badet mitt. Mamma kom med de en stund etter at Målfrid døde og til å begynne med lå de bare i posen. Men nå klarer jeg å bruke de uten at sorgen kommer veltende over meg. Jeg kunne skrevet en hel bok om hvor sterk hun var, men det er ikke plass til alt i dette innlegget. De som kjente henne vet veldig godt hva jeg mener, det var noe spesielt med Målfrid.

Vi snakket ikke om døden.

Et annet notat jeg gjorde under denne tiden var at jeg måtte være sterk! Tankene omkring min egen operasjon virket ikke så vesentlige lengre. Nei, nå må jeg ta rollen som storesøster på alvor og aldri før har det ansvaret vært meg mer bevisst.

Det at hun ifølge forskningen hadde gjennomsnittlig to års levetid snakket vi ikke om. Det tema forble urørt og det var best sånn. Vårt fokus var på livet og ikke døden. En dag fortalte Målfrid meg at noen i helsevesenet hadde tatt opp med henne et tema som omhandlet hjelp til datteren. Hun så opprørt ut da hun fortalte meg dette for hun var litt usikker på om de refererte til etter døden eller nå? Jeg sa til henne at de helt sikkert mente nå siden du er syk. Hva de egentlig mente vet jeg ikke men det viktigste for meg var å vinkle det på en mest mulig positiv måte for hennes del.

Jeg merket selv at jeg ikke tenkte mye på døden lengre. Den tanken var så fortrengt og håpet var alt jeg fokuserte på. Men innimellom når kvelden kom og jeg var overlatt til mine egne tanker kunne det dukke opp tanker omkring det. Det er rart hva man reflekterer over. Jeg husker jeg en kveld grublet over hva som kom til å skje med Facebook profilen hennes om hun døde og hva som ville skje med alle klærne hennes. Helt uvesentlige ting egentlig, men jeg klarte ikke slippe til andre tanker omkring et liv uten henne.

 

2014-08-28-15-00-03-1

Er du i samme situasjon?

En ting som var veldig frustrerende var alle de historiene vi kom over med negativt utfall. Det var noe vi ikke snakket mye om, vi fokuserte heller på de positive. Jeg vet at jeg nå har bidratt med et innlegg som kan ta håpet fra noen som er i samme situasjon som Målfrid var i. Til dere vil jeg presisere at det er tilfeller der noen har levd i mange år med spredning. Forventet levetid er ikke noe absolutt og Målfrid hadde en veldig aggressiv type av kreft. Jeg heier på dere og vil si det samme som jeg sa til Målfrid. En dag kan det hende det dukker opp en kur, så gi ikke opp håpet! Det er mange sykdommer mennesker har dødd av tidligere som ikke har kunnet kureres, men som følge av gjennombrudd i forskningen er de ikke dødelige lengre.

Tilbake til tunnelen

Jeg skulle så inderlig hatt muligheten til å sette meg i en bilen og hente Målfrid. Sammen kunne vi kjørt til enden av tunnelen. For et vakkert syn det ville vært. Vi ville hørt på Living On a Prayer med Bon Jovi som vi alltid gjorde i lystige lag, og håret hennes som hadde vokst ut igjen ville blafret i vinden. Realiteten er dessverre en annen. Men jeg kan begynne å skimte litt lys i enden av tunnelen for min egen del og livet må gå videre uten henne. Men kanskje har Målfrid allerede kommet seg ut av tunnelen og en dag står hun der og venter på meg. Jeg velger å tro at vi skal møtes igjen, noe annet er utenkelig!

Anne-Merete

 

Vi er alle mennesker – lærdom fra mine reiser til konfliktområder og møter med «de andre».

Du er dumdristig! Hvorfor reiser du til sånne steder? Det er farlig! Hvorfor oppsøkte du et sted hvor du ble skutt mot av soldater? Det har akkurat vært et terrorangrep der! Har du ikke sett på nyhetene at det bombes der nå? Hvorfor kan du ikke heller være hjemme eller reise til Spania og legge deg langs bassengkanten med en drink? Dette er kommentarer jeg har fått flere ganger før og etter enkelte av mine reisemål. Men hva ville livet mitt vært uten disse opplevelsene? Skal vi leve et liv skjermet for all fare? Dagens TV-aksjon setter fokus på mange av de menneskene jeg har møtt.

Jeg vil til å begynne med si: Nei jeg er ikke dumdristig og jeg tar mine forhåndsregler. Jeg reiser til sånne steder fordi jeg ønsker å forstå og kunne bidra. Det kan være farlig men man må vurdere situasjonen fortløpende. Hvorfor jeg oppsøkte et sted hvor jeg ble skutt mot av soldater vil være vanskelig å forstå uten å ha vært der, men jeg tok forhåndsregler under den situasjonen også. Ja det har vært terrorangrep flere steder, men det har det også i Oslo. Skal jeg slutte å reise dit også? Trygt? Det er vel farer over alt. Og nei jeg kan ikke heller være hjemme eller reise til Spania for å ligge langs en bassengkant med en drink. For det er ikke meg! Jeg er klar over at det ikke passer alle å reise til konfliktområder. Det har mye med personlighet og interesser å gjøre, men man kan også hjelpe andre mennesker uten å reise hjemmefra. En av mine ambisjoner for fremtiden er å kunne hjelpe mennesker i nød ved å befinne meg i konfliktområdene. Men mange gjør også en fantastisk innsats her hjemme. Å hjelpe kan gjøres på veldig mange måter og det er bare fantasien som setter grenser. Mitt hovedfokus er på å hjelpe flyktninger men det er også andre grupper i samfunnet som behøver hjelp. Det ene utelukker ikke det andre.

Denne måneden har mitt fokus vært på årets Rosa Sløyfe aksjon og dere har blitt kjent med en side av meg. Men i dag skal jeg fortelle om en annen side av meg som ikke berører meg direkte men som jeg har et stort engasjement for. Nemlig de mest sårbare i verden! I dag vil jeg fortelle om mine møter med mennesker i verden som er rammet av krig og konflikt. Jeg har møtt mange flyktninger som er bosatt i Norge blant annet gjennom mitt frivillige arbeid for Røde Kors og privat. Men jeg har også møtt de i deres hjemland.

10982455_10152989836716001_2278488268847137987_n
Denne jenta møtte jeg i en flyktningeleir i Jenin. De fine klærne stod i stor kontrast til omgivelsene hun bodde i. Hun var stille, sjenert og skeptisk. En nydelig jente med triste øyne som gjorde et sterkt inntrykk på meg. Foto: Anne-Merete Varhaugvik

 

Jeg har besøkt konfliktområder og flyktningeleirer som rommer mennesker med så utrolig sterke historier. Dette har lært meg at den største gleden i livet er å glede og hjelpe andre. Disse erfaringene har vært med på å forme mitt syn på personlig motgang i livet – det har styrket meg og lært meg å sett ting i perspektiv. Å dele noen av erfaringene og bildene jeg har tatt er min markering av årets TV-aksjon som skal bidra til å redde liv og gi omfattende helsehjelp til noen av de mest sårbare i verden.

Idag skal jeg ikke fokusere på de politiske sidene ved konflikter og flyktningekrisen. Jeg vil fortelle dere om menneskene, enkeltindividene, som står midt oppe i dette. Mennesker som for mange bare er et tall men som for meg har fått et ansikt. Det å få bli kjent med de har gitt meg så utrolig mye lærdom. Og noen ganger kan et kort møte med et annet menneske forandre veldig mye for en selv. Om du bare tar deg tid til å lytte og forstå.

10958979_10152989785546001_3308081240097262372_o
Da jeg spurte denne gutten om jeg kunne ta bilde av han gikk han bort til en mur og stilte seg med ryggen til. Han ville gi uttrykk for at de føler at resten av verden snur ryggen til de. Foto: Anne-Merete Varhaugvik

 

De innsamlede midlene fra årets aksjon går til Røde Kors sitt arbeid i ni land: Syria, Libanon, Sør Sudan, Afghanistan, Myanmar, El Salvador, Guatemala og Honduras. Jeg har ikke besøkt noen av de landene, enda, men jeg har møtt flyktninger fra flere av de og hørt deres historier. De landene jeg har besøkt som er mest relevant i forhold til flyktninger er Irak som har en lang historie de fleste kjenner til. Jeg har besøkt Jordan, et land som tar imot veldig mange flyktninger og jeg har besøkt et territorium hvor mange av flyktningene i Jordan kommer fra, Palestina. For to år siden da Israel/Palestina konflikten eskalerte og Mads Gilbert befant seg på Gazastripen, var jeg på Vestbredden som er en annen del av det palestinske territoriet.

Jeg fikk møte mange mennesker som hadde sterke historier å fortelle. Mange i vesten velger å tro at alle flyktninger har et stort ønske om å bo i vesten. Men det er en feilaktig generalisering. I Palestina møtte jeg mennesker som kjemper for å kunne fortsette å bo der selv om de er under okkupasjon og blir forsøkt fordrevet. De som har mistet sine hjem sitter igjen med minner, savn og en nøkkel til huset de engang hadde. Jeg besøkte mennesker som levde under en konstant fare for å bli fordrevet fra sine egne hjem og så hvordan deres hverdag er. Hvordan begrenset infrastruktur, separasjonsmurer og kuttet vanntilførsel gjorde hver dag til en kamp.

10986858_10152989813981001_7048072396712704555_n
Gjestfrihet – På besøk hos en beduin familie i Judea ørkenen. Jeg bodde hos de en natt i et åpent telt i ørkenen. Foto: Anne-Merete Varhaugvik.

 

Mange av menneskene jeg har møtt både utenlands og i Norge hadde ikke en drøm om å komme til vesten som mange har en tendens til å tro. Veldig mange ville heller hatt fred og trygghet i hjemlandet sitt og en muligheten til å bo hvor deres familie har bodd i mange generasjoner. Den forkjærligheten vi har for landet vårt har også mennesker i andre land for sitt eget. Men noen ganger må man forlate sitt eget land og flykte – det er for mange en siste utvei!

I Jordan møtte jeg mange som hadde et sterkt ønske om å en dag kunne returnere hjem. Det er også flyktninger i Norge som ønsker å returnere til hjemlandet sitt en dag. Men mange har etterhvert blitt så integrerte og bodd her så lenge at Norge føles som hjem for de. Noen har aldri bodd andre steder enn Norge. De er våre nye landsmenn og en del av samfunnet vårt. Om dere tar dere tid til å komme i kontakt med «de andre» vil dere oppleve at de fleste flyktninger er fantastiske mennesker. Og ikke bare er det positivt for de at vi viser medmenneskelighet og inkluderer de, det er også positivt for oss som nordmenn å komme i kontakt med mennesker fra andre kulturer. Vi vil få et bedre samfunn og sammen kan vi lære av hverandre!

10847395_10152989804816001_3028272343319413021_o
En gutt i Hebron som frakter kjøtt i en eske. Foto: Anne-Merete Varhaugvik

 

Livet er for kort og verdifullt til at vi skal gå rundt å stigmatisere og hate hverandre på grunn av hudfarge, etnisitet, livssyn og kultur. Verden er satt sammen av enkeltindivider. Jeg har sett mennesker komme til verden og jeg har sett mennesker forlate verden. Når et menneske dør er det vanlig over hele verden å komme med utsagn som hvil i fred. Men hvorfor kan vi ikke også leve i fred? Jeg er klar over at fred på jord er en naiv tanke som gjerne brukes i missekonkurranser. For realiteten er at det blir aldri fred på jord og det vil alltid være mennesker som lider. Dette gjør at mange føler seg maktesløse og føler at det ikke er noen vits å hjelpe eller bidra i en så kaotisk verden. Det ironiske er at de som roper høyest for at flyktninger skal hjelpes i nærområdene og ikke komme hit, i stor grad også har oppfatninger om at det ikke er vits å hjelpe fordi hjelpen ikke kommer frem. Men mye av hjelpen kommer frem, det har jeg sett med mine egne øyne.

Som jeg sa tidligere er verden satt sammen av enkeltindivider. Et individ kan hjelpe et annet og på den måten har du bidratt til å gjøre verden litt bedre. Hva om det var du som behøvde hjelp eller hadde flyttet til en nytt land? Ville det ikke da betydd mye for deg at andre mennesker brydde seg? Det er ikke ofte det er så mye som skal til. Bare det å gi noen et smil er en god gjerning – og det er noe vi nordmenn bør bli flinkere til. Å hjelpe andre er en vinn vinn situasjon. De man hjelper får noe utav det og den som strekker ut en hjelpende hånd vil også få mye utav det. Jeg har levd et trygt og godt liv i Norge men det er mennesker som har satt spor i mitt liv ved å stille opp når jeg har trengt det som mest.

10298986_10152989830066001_7860701363380017726_n
På besøk hos en familie i Bilìn som kjemper for retten til å bo på sitt eget landområde.

Om årets TV-aksjon.

Krig og vold skaper enorme lidelser. Mennesker blir drept, og ringvirkningene for lokalbefolkningen er katastrofale. De mangler vann, mat og medisiner, helsetilbudet svekkes, de må flykte fra hjemmene sine og har ingen jobb å gå til. Dette fører igjen til underernæring, helseproblemer, utrygghet og fattigdom.

Røde Kors er flere steder en av få hjelpeorganisasjoner som slipper til med humanitær hjelp, og har gjennom lokale frivillige tilgang til mennesker i svært sårbare situasjoner. Gjennom TV-aksjonen skal flere mennesker i krig- og konfliktområder få livsviktige medisiner, helsehjelp, rent vann og mat. Behovet er enormt, og hvert bidrag er med på å redde liv.

Mer informasjon om innsamlingsaksjonen finner du her.

10955583_10152989818266001_1111981035924899682_o
Foto: Anne-Merete Varhaugvik

«Du må ikke tåle så inderlig vel

den urett som ikke rammer deg selv»

 – Arnulf Øverland

Jeg vil fortelle mer om mine reiser fremover. Men resten av oktober skal jeg bruke til å skrive innlegg om min historie som er relatert til årets Rosa Sløyfe aksjon som nærmer seg slutten. Skrivesperren har løsnet, mange av innleggene er nesten ferdigskrevet og vil bli publisert i løpet av neste uke.

Anne-Merete

Skrivesperre – følelser jeg ikke vil kjenne på.

Da jeg begynte å dele min historie for et par uker siden gikk det overraskende lett. På tross av at det er et tungt og personlig tema å skrive om så opplevdes det som befriende å sette ord på tankene omkring det. Jeg har reflektert meg gjennom hendelser jeg ikke hadde tenkt mye på i ettertid. Men etter forrige innlegg sa det plutselig stopp! Jeg klarte ikke skrive noe som helst og tenkte det hadde vært mye enklere å blogge om mindre betydningsfulle ting som interiør, hverdagsliv og reiser. Noe som ligger langt utenfor denne bloggens intensjon. Min umiddelbare forklaring på dette var at jeg hadde skrivesperre og var sliten etter all oppmerksomheten jeg har fått gjennom bloggen og som følge av avisartikkelen.

Men forklaringen lå mye dypere. Det som bare skulle være et par dagers pause for å få litt distanse har nå utviklet seg til å bli åtte dager. Til å begynne med var det godt å tenke på andre ting og koble av fra en intens periode. Men da jeg skulle skrive igjen ble jeg bare stresset ved å tenke på bloggen og opplevde at jeg ikke fikk ned noe som helst. For et par dager siden klarte jeg å reflekterte meg frem til hvorfor jeg hadde fått skrivesperre. Jeg klarte rett og slett ikke sette ord på resten av min historie fordi jeg har fortrengt store deler av den. For det var etter min egen operasjon at historien tok en veldig vond vending. Det som ventet meg var en lillesøsters knallharde kamp mot kreften og etterhvert det utenkelige, at hun døde. I den perioden tok jeg en dag av gangen og fortrengte alt det vonde som hendte. Det var min måte å håndtere det på, en måte jeg mente fungerte i lang tid helt til kroppen min plutselig sa stopp og jeg ble utbrent.

Jeg står nå ovenfor den største utfordringen med bloggen. Jeg må åpne alle de tunge minnene og følelsene jeg har stengt inne. Det er ikke lengre bare snakk om å skrive ned min historie, men jeg må samtidig jobbe med meg selv mentalt og bearbeide alt jeg ikke har turt å kjenne på enda.

De siste dagene har jeg tenkte veldig mye og etterhvert som jeg får satt ord på tankene skriver jeg de ned. Skriving er veldig god terapi, for etterhvert som jeg får det ned på «papiret» kjennes det litt lettere. Siden tankene er litt kaotiske jobber jeg med flere forskjellige innlegg samtidig, for jeg har innsett at man kan ikke bare sette seg ned å skrive om noe så tungt uten at det kommer naturlig. Og det i seg selv er en prosess når man har levd i fornektelse for sine egne følelser i lang tid.

Så til alle dere som har etterlyst flere innlegg vil jeg si at de kommer. De er bare mye mer krevende nå og kommer ikke like lett som de første.

Vil minne om innsamlingsaksjonen jeg har startet til rosa sløye aksjonen til minne om Målfrid. Satt som mål å samle inn 10000kr innen utgangen av oktober. Det målet ble nådd etter bare fire timer. Jeg har derfor økt målet til 40000 og i skrivende stund er det samlet inn 28800kr. Jeg setter pris på all støtten og alle de fine ordene dere legger igjen. ❤ Link til aksjonen finnere dere her: Til minne om Målfrid Varhaugvik Starheim

Anne-Merete